Gud er menneskets største problem

Da Peter, Johannes og Jakob fikk se Jesu herlighet på fjellet og hørte Guds røst tale står det: «Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.» Matt. 17:6.

Da Gud kom nær fryktet selv disiplene. Disse som levde med Jesus og var hans mest fortrolige – i møte med Gud falt de ned og ble fylt av frykt. Denne enkle historien på forklarelsens berg forteller oss at det er et stort problem mellom Gud og mennesket. I det øyeblikk Gud åpenbarer seg i sin herlighet blir ikke mennesket stående. Gud er hellig og mennesket faller.

Apostelen Johannes fikk se Jesus i sin herlighet. Han beskriver møtet i Åp. 1: 13-17: «Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. 14 Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. 15 Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. 16 I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. 17 Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død.»

Igjen ser vi at menneskets møte med gudommen er fryktinngytende. Jesus Kristus i sin herlighet er for menneske, endog en apostel som er frelst, skremmende og overveldende. Det uungåelige spørsmålet er: Hva vil du og jeg gjøre den dagen vi møter Kristus i all sin herlighet og makt?

Asbjørn Nordgård skriver i sin bok «Troens paradokser»: «Det mennesket som får oppleve noe av Guds hellighet, oppdager sin katastrofale mangel på personlig hellighet. Det får se sin synd innfor Gud.»

Biskop Bo Giertz klarer å levendegjøre menneskets møte med Gud i romanen «Steingrunnen». Torvik er prest i Ødesjø. Han er mest interessert i religionshistorie og har ikke grepet evangeliets kjerne. Aller helst vil han studere religionshistorie og mistrives i prestetjenesten. I en drøm møter han Gud til dom:

«Plutselig lysnet det. Høyt over skyene flagret et ildskinn. Fra midten av himmelhvelvingen falt det ned i bølger av lys som i stadig viere ringer søkte seg ut i natten. Bølge fulgte på bølge, lyset nådde synsranden rundt sletten i glitrende brenninger...

Da brast tilværelsen. Langt bortenfor alle jordiske lydlovers muligheter buldret og braket en urtidstorden, mettet av tilintetgjørende makt og overveldende skrekkfølelse. Høyt over alt jordisk lys strålte en uutsigelig, ubegripelig klarhet. Himmelhvelvingen revnet, og Makten åpenbarte seg og steg ned, overmektig og tilintetgjørende i sin velde. Torvik så hvordan poplenes blader krøllet seg sammen, og de siste levende greinene visnet og bøyde seg mot jorden som om livet i dem hadde fått befaling om å vike bort. Han så mennesker kaste seg nesegrus på veien. Selv sank han ned på kne, bøyde seg framover og skjulte ansiktet i hendene. Han var omgitt av lys, grepet av Makten.
Livet var ikke hans eget, det strømmet til ham sekund etter sekund ovenfra, og bevende kjente han at strømmen når som helst kunne brytes og hans kropp når som helst falle sammen i død og oppløsning som trærne som visnet.

Han kjente hvordan alt var gave og lån, hvordan hver celle i hans vev hyllet Makten som sitt opphav og sin eier, hvordan det Uutsigelige var ett med livet i hans lemmer, hvordan det drev den varme pulsen ut i fingertuppene, pumpet blodet gjennom årene og holdt hans sjel sammen så tankenes kjede ikke brast.

Gjennom lyshavet gikk et skjelvende støt, alt svøptes inn i den gjennomtrengende klang av basuner. Marken vek til side og skalv, rommet var fullt av glitrende og rystende toner. - Nå kommer Kristus, tenkte han – og det er med himmelens rike som når en konge vil holde regnskap med sine tjenere.

Foran seg hadde han Makten og Majesteten, men dit våget han ikke å løfte sin øyne. Han hadde bare følelsen av en glødende, smeltende masse, en fortærende hete som når som helst kunne tilintetgjøre ham om den bare kom en hårsbredd nærmere. Han hørte kongelige lepper tale med overjordisk klarhet, slynge ut ord som blanke sverdklinger. Ryttere suste forbi, det hvite i hvite vinger, og et steds ovenfor hans skjelvende skulder måtte boken ligge.

Nå skulle den åpnes. Han ble løftet opp. Slått av undring så han overnfra ned på sitt eget liv. Der var en stor hvit kirke med nakne murer. Solen skinte inn fra nordvest, det var en sen sommerkveld. Koret strålte i kveldssol, det røde skrud lyste, kalken speilte det varme lysskinnet med unaturlig klarhet. Rundt den vide alterringen knelte gutter, bare unge gutter, skulder ved skulder. Der lå han selv, en lang, ulenkelig gymnasiast som var blitt overrumplet av Gud. Han stammet hjelpeløse bønner, hans hjerte var overfylt. Nå så han hvorfor: Ovenfra flommet noe av det Uutsigelige ned over ham på en lysbro og la seg over ham, omhyllet hans vesen som Sankt Elms ild, rørte ved ham så han skalv i salig gys. I kalken lynte blodet i dyp rubinfarge. En dråpe av det Uutsigelige falt fra randen av den løftende kalk ned på hans hjerte og festet der et levende ildrødt segl. Og det kom en røst og sa: Kalt av Gud.

Bladet vedtes. Han så seg selv med en skolekamerat i båt. Brisen strøk lett over fjorden og en liten vinkel av bølger la seg etter båten der den fløt frem. Nå hørtes kameratens stemme: Si meg – hva drev dere egentlig på med på det møtet du var med på? Og han hørte sin egen stemme fortelle noen løsslopne historier med grove poeng. Mens latteren buldret over viken, hørtes en klar stemme, lik en sverdklinge: Du er veid og funnet for lett.

Et nytt blad vendtes. Solen lyste over grøftekanten der rylliker og hundekjeks vaiet i vinden. Der lå han med marsjstøvlene støttet mot leirbunnen, uniformen oppknappet og hendene foldet under nakken. Oppe på kanten av åkeren satt den kjempestore hestepasseren og sugde på pipen sin. Han spyttet foraktelig og sa: Og når du nå har rotet igjennom alle bøkene dine i Uppsala, hva skal du da gjøre? Han hørte sin egen stemme svare med understreket likegyldighet: Tja – jeg får se. Kanskje jeg blir lærer.

Men på himmelen brant en rød lengsel som lette etter en vei til hestepasserens hjerte og søkte et vitne. Og en streng røst lød over de tynne sommerskyene: Den som skammer seg for meg og for mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet.

Neste blad vendtes – med stille, ubønnhørlig konsekvens-.
Så var det møtene i menighetsrådet og det store sammenstøtet i mars. I dette underlige lyset ovenfra virket alt så forferdelig klart. Han prøvde forgjeves å feste blikket på Schenstedts skikkelse for å se hvordan intriger og skadefryd skulle ta seg ut nå. Han så bare et lite halvmodent barn som skjulte en fredløs og ropende sjel bak den svarte skjeggroten og de brede skuldrene.

Han så hvordan himmellyset i flagrende bind atter og atter kastet seg ned for å gripe om barnets hjerte, men stadig på nytt vek tilbake.
Så hørte han sin egen stemme, hard, irritert, ondskapsfull. Som en kvass dolk skar den gjennom luften, og der den boret seg frem, ble alle de lyse himmelbåndene slitt av, de avskårne stumpene falt som løsrevet krysantemumblad ned på gulvet, og Schenstedt trampet på dem med et overlegent hånsmil.

Men et sted i det fjerne hørtes rasende rop av skuffelse, marken rystet under trampingen av tusen føtter, det raslet i lanser og harnisker, og det falt tunge blodsdråper fra himmelen, brennhete stenk fra den skummende kalk med Guds strenge vredes vin. Han falt.
Han hadde bare en tanke: komme seg unna, å skjule seg i jorden, å få kjenne steinblokker falle sammen oveer sitt hode. Men det fantes ingen jord å skjule seg i lenger. (Side 232-238)

En overveldende beskrivelse av møte mellom mennesket og Gud, forfattet med skriften som bakteppe og grunnlag. Gud er hellig og menneskets møte med Guds helliget er døden for oss.

Evangeliets sentrum er jo nettopp Golgata. Jesu lidelse og død på korset forteller oss om Guds vrede mot synden. Det står at det behaget Gud å knuse ham, Jesus Kristus, på korset. Hvorfor? Fordi Jesus bar all verdens synd. Gud utslettet og straffet der, og den gang, all synd. Gud har selv betalt prisen for våre synder og Jesus er den som kan kjøpe oss fri.

Som syndige mennesker vil Gud på alle måter være vårt store problem - om vi da ikke får tak i det som Gud rettferdiggjør oss ved. I sin store kjærlighet har han løst det største problemet vi har: Synden i vårt liv så vi kan leve for Ham i tro og helliggjørelse.

De viktige spørsmålene er: Hvordan blir et menneske fri fra synden og hvordan lever et menneske et hellig liv, verdig Jesu navn og Guds rike?

Å være trygg i troen på hva Gud har gjort angående disse store spørsmålene er å få eie Guds fred. Da er ikke Gud lenger mitt problem, da er han min Far i himmelen.

For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.