Sterke ytringer

'Deler av følget hvisker høyt til hverandre. De vet tydeligvis ikke hvordan de oppfører seg i en kirke. Det vet derimot T som reiser seg under trosbekjennelsen. O prøver å få T til å sette seg igjen, men oppdager at A og L også har reist seg. L sier at hun forsaker djevelen, men lukker munnen når hun ser Ys måpende blikk. B prøver å synge, men blir hysjet på av O. R gir telefonen til Es sjuåring, som går rundt og tar bilder av gudstjenestedeltakerne. D ler så han rister.’

Du vil antakelig aldri oppleve at presten legger en slik beskrivelse av søndagens dåpsgudstjeneste ut på Facebook, selv om hun kanskje noen ganger har lyst. En prest snakker ikke ned dem som kommer til kirken, selv om hensikten bare er å peke på en gudstjenesteordning som er for lite fleksibel til å forhindre at deltakerne faller av underveis og begynner å kjede seg.

Personalsak. 

I skolen, derimot, har det skjedd. Læreren Simon Malkenes leste en tilsvarende skildring av hvordan klassen oppførte seg på Dagsnytt atten. Det var ment som et innlegg i debatten om inntakssystemet i Oslo, men ble oppfattet som stigmatisering av elever. Skolens ledelse opprettet personalsak, og siden har debatten gått om hvorvidt grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet gjelder for lærere.

«Mange lærere opplever en fryktkultur», hevder Rødtpolitiker Eivor Evenrud. Hun har fått en rekke henvendelser fra lærere som forteller om reaksjoner og påstander om illojalitet etter at de har ytret seg om forhold i skolen på sosiale medier. Selv om det er forskjell på preste- og læreryrket, opplever også Den norske kirke og andre trossamfunn at ledere ytrer seg på måter som fører til reaksjoner i mediene. Hvor går grensen for ytringsfrihet, når tar lojaliteten over?

Slinger. 

Kanskje kan etatene i landets fylker og kommuner lære noe av kirken, også her. På mange måter er kirken en overtydelig variant av en helt bestemt type arbeidsplasser som det finnes ganske mange av.

En rekke av disse arbeidsplassene har faktisk kirkelig opprinnelse. Det gjelder det meste av helsesektoren, det gjelder utdanningssystemet fra topp til bunn og det gjelder sosialsektoren. Kirken drev dette arbeidet før velferdsstaten overtok, bak lå et ønske om å tjene Gud og sin neste. Denne bakgrunnen preger virksomhetene fortsatt.

I en kirkelig stilling er den enkeltes personlige engasjement og overbevisning, for ikke å si samvittighet, i særlig grad avgjørende. Ikke alle tar det inn over seg, for eksempel når en prest flagger standpunkt i strid med flertallets oppfatninger, eller når en organist ytrer seg på tvers av den kirkelige konsensus: Kan ikke vedkommende bare være lojal og holde kjeft? En vanlig bedrift ville aldri akseptert så mye slinger.

Martyrideal. 

Men så er heller ikke kirken en hvilken som helst annen bedrift. I kirken dyrkes idealet om martyrer og forfulgte helgener. Mange av disse møtte sterk motstand fra sine egne overordnede, ja fra paven selv, men hylles i dag fordi de var tro mot sin overbevisning. De brakte kirken framover.

Mens mange kommersielle bedrifter har et ønske om profitt som utgangspunkt, drives kirken i prinsippet av en motsatt visjon: Guds kjærlighet til verden. Dermed er den også avhengig av den enkelte medarbeiders personlige tro. Gjennom århundrene har den utviklet en respekt for overbevisningen som drivkraft. Det er nettopp derfor den finner kompromisser og ordninger som kan sikre samhold selv om aktørene kan være sterkt uenige.

Det kan og bør andre diakonalt initierte virksomheter som skole og helsevesenet, lære av. Vi snakker om arbeidsplasser du ikke velger fordi du vil tjene mest mulig penger. Det ligger noe mer bak, et slags kall, et engasjement for andre mennesker. I slike virksomheter er strømlinjeforming bare mulig til et visst punkt. Derfra er man avhengig av engasjementet. Jobben må gi mening ut over den rene egennytten.

Krenkbarhet. 

Selvsagt finnes det grenser. Selv kirken kan ikke omfavne alt velment engasjement. Det hender for eksempel at prester slutter å tro, i de fleste tilfeller vil vedkommende selv trekke seg tilbake. Kanskje burde også læreren Simon Malkenes tenkt gjennom hvor sårbare elevene hans ble på grunn av omtalen hans, selv om han snakket om dem med et varmt engasjement.

Vi vet ikke om noen av dem som snakker om fryktkultur i Oslo-skolen overdriver. Av og til kan mennesker bli i overkant krenkbare. Ikke alle kritiske korrigeringer er et ønske om å kneble noen, noen ganger er det nødvendig å påpeke forskjellen på god og dårlig kommunikasjon.

På den annen side unner jeg alle med personalansvar å bli veiledet av en god, kirkelig leder. En av dem som har lang erfaring med brennende engasjement, som ikke blir truet av det, men håndterer det med respekt og klokskap. Det er ikke sikkert virksomheten blir strømlinjeformet av det, men kanskje bør ikke det være målet heller.

Trykket i Vårt land 26. april 2018