Nå eller aldri

«Nærmest alle voksne menn med jødisk identitet vil bebreide sine foreldre om de ikke ble omskåret som spedbarn», skriver Michael Kohn i Minotenks nyeste antologi kalt Kjære bror. Med det viser han at to av de sentrale begrepene i omskjæringsdebatten – «reversibilitet» og «samtykke» – ikke er så enkle som vi kanskje liker å tro.

For det finnes ikke noe sånt som en «utsettelse» til barnet er «samtykkekompetent». Brit milah, det jødiske omskjæringsritualet, skjer per definisjon på den åttende dagen. Derfor blir også den påståtte utsettelsen «ikke-reversibel», sett fra et jødisk perspektiv. Vinduet er bare åpent denne dagen.

Spørsmålet er derfor ikke om det er barnet eller foreldrene som skal ta beslutningen, slik mange legger til grunn. Spørsmålet er om det er foreldrene eller staten. Det er her interessekampen står.

Og hva er egentlig samtykke? Også her bringer Kohns essay noen innsikter som ellers ikke når frem i den norske debatten, der samtykke reduseres til en engangsbekreftelse og «kompetanse» er noe som slår inn på en tilfeldig fødselsdag. SV foreslår 15-årsgrense; Barneombudet 16.

I Kohns tradisjon er samtykke mer å forstå som en kontinuerlig handling. Å samtykke til en omskjæring er å leve i en tradisjon og å bekrefte denne ved å overføre den til neste slektsledd.

Dette har jødene gjort i fire tusen år. Sønn har gjort som far har gjort som far har gjort som far i hundrevis av generasjoner. En slik historie avhenger av én ting: kollektiv tilslutning.

Denne tilslutningen kommer ikke av seg selv. Den kommer fordi den er villet og veloverveid. Som Kohn minner om: «Min sønn kan, selv med sin brit milah, forlate det jødiske samfunnet og bli en del av et annet kulturelt samfunn.»

Kanskje er dette er vel så godt mål på «samtykkekompetanse». Det er denne «kompetansen» som forener jødene på tvers av tidevervene.

Ironien er at den norske debatten om omskjæring i seg selv er et ritual: Den gjentar seg selv og følger et fastlagt mønster. Derfor er tekster som Kohns etterlengtede: De kaster nytt lys over gamle ord.

Trykket i Vårt land 24. april 2018