Ivar Bu Larssen

33

En låvedørsåpen kirke

Istedenfor å fokusere på å være en vidåpen låvedør bør kirken konsentrerte seg om å være det den dypest sett er, et trossamfunn, som er samlet om inkarnasjonens mysterium.

Publisert: 24. apr 2018


Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum proklamerte under kirkemøtet for kort tid siden, at kirken skal «Låvedørsåpen!»

I møte med nedadgående kirkelige statistikker synes dette å være et universalsvar, botemiddelet for alt som er galt i kirken, er å bli stadig mer åpen og inkluderende. Jeg tror dessverre at dette er en feilslått strategi, som bygger på et feilaktig premiss, om at folk vil oppsøke kirken hvis kirkedøren bare settes på vidt gap.

Det er ikke fordi folk opplever at kirken er ekskluderende at de forlater den, i såfall ville jo flukten snu, eller iallfall ha stoppet opp istedenfor å akselerere, når kirken åpnet for likekjønnet ekteskap.

Saken er at det store flertallet av befolkningen og kirkens medlemmer (paradoksalt nok) synes komplett likegyldige til hva som foregår innenfor dens vegger. Det er altså ikke en manglende åpenhet som er saken, tvert i mot er det at den står som et tomt rom, som ikke vet hva den skal forkynne og hvorfor, den har bare overtatt venstresidens politiske program og gjort det til en teologisk sannhet.

Sekulariseringen og de kirkelige statistikkene vil ikke snu, men istedenfor å fokusere på å være en vidåpen låvedør bør kirken konsentrerte seg om å være det den dypest sett er, et trossamfunn, som er samlet om inkarnasjonens mysterium, at Gud åpenbares i Jesus Kristus. I fødselskirken i Betlehem, blir dette tydelig, der finnes ingen vidåpen låvedør, folk må isteden bøye seg ned for å komme inn gjennom en trang dør.

Symbolsk sett kan dette også sies å innebære å bøye seg i ydmykhet for mysteriet, for det hellige. Jeg tror dette er den eneste veien videre for kirken i et etterkristent samfunn!

Trykket i Vårt land 24. april 2018

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

204 innlegg  1811 kommentarer

Kristen tro er den relasjonen som gir oss liv og vekst i Treenighetens favn

Publisert rundt 2 år siden

Gudsrelasjonen har to poler: Det menneskelige subjektet som takket være Guds invitasjon relaterer til Gud i Kristus, og Gud selv. Kirkens ledelse har dog lenge vært mer opptatt av formidling, kommunikasjonstaktiske grep og det å være synlig i samfunnslivet: Ut fra et ønske om å «være relevant» i en tid hvor sekulariseringen er på fremmarsj og interessen for DnK minker. En måling som ble gjort for Aftenposten for to år siden viser faktisk at under halvparten av DnKs medlemmer definerer seg som kristne. Og 33 prosent, hvert tredje kirkemedlem (!), regner seg som ateist. Like vel arbeider sterke krefter i kirken for at flertallsstyret og det politiske engasjementet skal få enda større plass i kirken. Dvs det er det ikke-kristne flertallet som når som helst kan ta over roret i kirkeskipet og avgjøre hva kirkens troslære og kirken egentlig skal være. For flertallet vel og merke. Premissene er ikke lenger verken å finne i de hellige skrifter, kirkens troslære, bekjennelse eller tradisjonen. Men i det politiske demokratiet.

Det som er det vesentligste kommer her i annen rekke: Nemlig kirkens egentlige kall og menneskers åndelige behov. Men om innholdet ikke stemmer her, så holder det selvsagt ikke med kreative kommunikasjonsformer i Gudstjenestene, politisk engasjement ellers og en plass i enkelte medier. Ingen av de teologiske omvurderinger og grep som har blitt benyttet som ledd for å harmoniseres med det politisk korrektes posisjoner har ført til større oppslutning; den minker som nevnt jevnt i DnK. Like vel tviholdes på samme identitetsoppløsende strategier. Ønsket om å være relevant og i takt med fokemeningen har høyeste prioritet; alle andre prioriteringer blir en funksjon av dette.

Da DnK ble selvstendig, så var ideen at politiske interesser skulle holdes adskilt fra kirkerommet. Det som så skjer er faktisk det helt motsatte: Kirkens ledelse aktiviserer seg mer og mer politisk. Man får spørre seg om DnKs politiske engasjement og kirkelige populistiske happenings ellers også fungerer som relevante grep til formidling og fordypning av kristen tro.

Troen er dog en relasjon til Gud som blir gitt i Den Hellige Ånd. Den kristne troen er en nådegave; den kan ikke produseres, men kun tas imot. 

5 liker  

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2742 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1210 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere