Fra Jerusalem til Oslo

Mitt første møte med Jerusalem skjedde i Oslo i 2005. Jeg ble kontaktet av en vakker, ung, israelsk kvinne, Sharon, som ville snakke om muligheten for et felles dialogprosjekt. Her startet vårt samarbeid og etter hvert nære vennskap. Siden den gang har jeg vært en av de mange som jevnlig besøker denne symboltunge, konfliktpreget byen. Vi dras dit av høyst forskjellige grunner og motivasjoner. Men at vi drar akkurat dit er ingen tilfeldighet.

Ingen steder veves religiøse fortellinger, historiske myter og praktisk politikk så tett sammen. For mange kristne var opprettelsen av staten Israel et religiøst mirakel. Det nye landet var oppfyllelsen av gammeltestamentlige profetier som knyttet bibelens fortelling og dagsaktuell politikk sammen.

Et politisk underverk. For Norge som stat var opprettelsen av Israel i 1948 et nødvendig svar på en av historiens verste massedrap på jøder, men også et politisk underverk. For datidens sosialdemokrater og sosialister ble Israel et forbilde med sin ruvende arbeiderbevegelse og innovative arbeidskollektiv. Norske pilegrimer reiste til Israel for å støtte den nye staten og for å høste erfaringer.

Israel har med andre ord alltid hatt en helt særegen plass i norsk samfunn og politikk. Stortingets vennegruppe for Israel speiler både kontinuitet og endring i dette forholdet. Fram til 1980-tallet
representerte de flertallet i Stortinget. I dag består vennegruppen først og fremst av representanter fra Frp og KrF.

Ny rammefortelling. Den mer lunkne oppslutningen i Stortinget skyldes at den norske offentligheten gradvis fikk mer innsikt i konsekvensene av den nye staten for den palestinske befolkningen. Utover 1980-tallet ble norsk ensidig støtte til Israel gradvis og stadig mer utfordret. I stedet tok konflikten over som rammefortellingen om Israel og Palestina. I 1993 fikk vi Oslo-avtalen som ga håp om løsning, men som dessverre aldri ble gjennomført etter planen.

Engasjementet for Israel og Palestina er imidlertid intakt. Prost og Jerusalem-farer Trond Bakkevig forklarte det slik: «Det finnes mange konflikter i verden som tar flere liv. Når akkurat denne får så mye oppmerksomhet har det å gjøre med Jerusalem som senter for noen av de viktigste helligdommer for de tre abrahamittiske religionene».

Blitt vår egen. Til tross for den geografiske avstanden er konflikten i Midtøsten, av religiøse og politiske årsaker, blitt vår egen. Mange opptrer som om de selv var parter i konflikten, med ensidige posisjoneringer der rommet for nyanser er forsvunnet. Enøyde palestinavenner som nekter å sette sine ben i Vest-Jerusalem. Israels venner som overser palestineres lidelser som følge av israelsk framferd. Midtøsten-konflikten slår inn i norske politiske miljøer, i kirkelige, sivilsamfunn og akademia.

I en samtale med religionshistorikeren Hanne Røyslien Eggen som har forsket på Israel i mange år sa hun dette: «Å ytre seg faglig og nyansert om denne konflikten er et karrieremessig tapsprosjekt.»

Det tapte paradis. Selv besøkte jeg Jerusalem og Sharon i forrige uke, bare noen dager før 70-årsmarkeringen. For Sharon, venninnen min, går linjen motsatt vei. For henne er det Oslo som har blitt «det tapte paradis», byen som i noen år ga henne en nyvunnen frihet fra den intense virkeligheten i Jerusalem. Det var her hun fødte sitt eneste barn.

Samtidig er Oslo byen som ga navnet til en fredsavtale og til et framtidshåp som gradvis ble erstattet av sorg og skuffelse. Slik lever Oslo i henne som en drøm og et sted på kartet hun gjerne ville ha kalt sitt hjem.