Verdidebatt

Kirkerådet må informere om en uklar valgordning

Når Kirkemøtet har vedtatt en valgordning som klart avviker fra det velgerne er vant til og dermed forutsetter, er klar informasjon viktig, for at kandidatene og senere velgerne ikke skal bli lurt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I både Vårt Land og Klassekampen for 17. april kan vi lese at det ikke blir listevalg ved kirkevalget i 2019. Måten man uttrykker seg på, er i samsvar med ordbruken i Kirkemøtets drøftinger. Realiteten er imidlertid at begge de valgordninger som var framme, baserer seg på lister. Listevalg var det uttrykket som ble benyttet for en ordning der kirkepolitiske grupperinger stiller hver sin liste i de ulike bispedømmene. Det som ikke er listevalg, er det som ble vedtatt med 55 mot 51 stemmer. Her har man også lister, men den ene lista er ikke fremmet av noen gruppering, men av det enkelte bispedømmeråd gjennom en nominasjonskomite. Den skal være bredt sammensatt, av kandidater med ulike syn. Det er uklart hvorfor man velger å kalle det ene, men ikke det andre for listevalg.

Et langt større problem er at listene fra bispedømmerådene ved siste valg ble omgjort til partilister, ved at den konservative grupperingen Levende folkekirke anbefalte visse kandidater. De som ikke ble anbefalt, hadde små sjanser for å bli valgt, fordi bare en enkelt gruppering anbefalte kandidater på lista. (Hadde det foreligget anbefalinger fra mer enn en enkelt gruppe, ville saken stilt seg annerledes; slik var faktisk valget organisert for noen år siden.)

Ved neste valg forventes det at den konservative fløyen, nå under navnet Frimodig kirke (altså ikke folkekirke) vil anbefale kandidater. Da virker matematikken ubønnhørlig slik at det er de kandidater som blir anbefalt og kumulert fra denne gruppen, som vil få flest personstemmer, og bli valgt. Det virker tilslørende å betegne en slik ordning som «asymmetrisk, udemokratisk og rotete», som er de uttrykk Klassekampen gjengir fra Kirkemøtets debatt. Det må gjøres helt klart for velgerne at det det er tale om, er såkalte perverse effekter – ved å benytte nominasjonskomiteens lister og kumulere ikke-konservative kandidater, vil velgerne likevel med stor sannsynlighet fremme standpunkter som er de stikk motsatte av dem man ønsker å fremme, fordi de sikrer flere mandater til lista, men ikke når fram med sine kumuleringer.

Slik er det ikke ved noe annet valg. Ved stortings- og kommunevalg er ikke velgerne garantert å få valgt de personer man evt kumulerer, men siden alle som står på en liste, har gitt sin tilslutning til et program, fremmer man uansett den politikk man ønsker, ved å benytte lista.

Når kirken har vedtatt en ordning som klart avviker fra det velgerne er vant til og dermed forutsetter, er klar informasjon viktig, for at kandidatene og senere velgerne ikke skal bli lurt. Sist var de færreste klar over disse effektene. Når Kirkemøtets flertall nå visste om problemene, og likevel valgte ikke å løse dem, må Kirkerådet gjennom hele valgprosessen informere om konsekvensene av en lite gjennomskinnelig valgordning.

Noen vil kanskje vise til erfaringer fra bl a Borg og Hamar ved siste valg, der personer med et syn som avviker fra synspunktene til Levende folkekirke, ble valgt, selv om de sto på nominasjonskomiteenes lister, som etter et ulovmessig vedtak fikk skifte navn til Mangfoldig folkekirke. Det man da må være klar over, er at kumulering av slike profilerte ikke-konservative også innebar at det ble gitt flere stemmer til disse listene, noe som resulterte i flere mandater, slik at flere av dem som ble anbefalt av de Levende eller sto dem nær, ble valgt inn, enn hva som ville vært tilfellet hvis disse profilerte personene ikke hadde stått på listene. Disse problemene pekte jeg på i en diskusjon med Anne Enger i Klassekampen forut for siste valg. Hun sto på en slik liste, og ble valgt, men sikret nok også mandater til sine meningsmotstandere, som de ellers ikke ville fått.

Kirkerådets advarsel må derfor først og fremst rettes mot profilerte kirkepolitikere, som må vurdere om de vil bli stemmesankere for et parti de ikke er enige med.

Dernest må den rettes mot mindre profilerte kandidater som ikke deler de Frimodiges standpunkter; de må få vite at deres sjanser til å bli valgt, er minimale, siden de ikke blir anbefalt. Et eksempel her er bispedømmerådslederen i Borg, som ikke ble valgt.

De kandidater som deler de Frimodiges syn, trenger ingen advarsler. Nominasjonskomiteenes lister vil være deres lister.

Før valget må så velgerne advares – ikke om asymmetri, men om realitetene: Dersom de benytter nominasjonskomiteenes lister, kan de komme til å fremme det stikk motsatte av det de ønsker. En bred liste hvor en enkelt gruppering anbefaler noen kandidater, blir i realiteten en partiliste for denne gruppa.

Informasjonskampanjen må iverksettes tidlig, siden de Frimodige av taktiske grunner nok ikke vil kunngjøre at de vil anbefale visse kandidater før listene er et faktum. De har nok lært av de Levende at er der noen andre gode navn på listene, kan man tjene godt på det.

At de Frimodige ikke vil klargjøre, fremkom overraskende klart i siste debatt om temaet på Kirkemøtet, der Braut, som er medlem av styret i Frimodig kirke, selv etter tre direkte spørsmål, ikke ville si annet enn at dette var et spørsmål man ville vurdere når forhold omkring valget var mer avklart.

Dette høres kanskje konspiratorisk ut fra min side. Men som jeg pekte på i et innlegg i Klassekampen for 16. april, står vi her overfor en gruppe med svært besynderlige forståelsesformer om valg. Braut sa til Klassekampen 12. april at hennes gruppe ville bli ‘skvisa ut’ dersom Åpen folkekirke ble den eneste som stilte egen liste ved valgene. Hvis man mener at man blir skvisa ut når man selv velger ikke å stille, står vi overfor en helt vindskjev forståelsesmåte. Med et slikt utgangspunkt, kan alt skje.

Braut er fast spaltist i Vårt Land, og har gode muligheter for å utdype sitt syn der. Der kan hun evt også kunngjøre en garanti for at de Frimodige ikke vil anbefale kandidater. Da blir advarsler overflødige. Jeg vil likevel anbefale at Kirkerådet velger en tilnærmingsmåte fra Riksrevisjonen: Å innstille «til observasjon». Braut har kanskje ikke full kontroll på alle Frimodige. Til frimodighetens vesen hører vel det å gjøre som man vil.

(Forkortede versjoner av dette innlegget er trykket i Vårt Land og Klassekampen 23. april.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt