Verdidebatt

Til for menneskets skyld

Også søndagens folk må ha talerett. Ikke minst i debatten om søndagsåpne butikker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Det er ikke uten grunn søndag kalles hviledag», var overskriften på et innlegg av Kjell Magne Bondevik i februar (Aftenposten, 6. februar). Delte du artikkelen i sosiale medier, var det imidlertid en annen overskrift som dukket opp: «Det er ikke uten grunn søndag kalles helligdag» (min uth.), het det da.

En aldri så liten freudiansk glipp på Aftenposten-desken? Ikke så fort. Ifølge Kjetil Rolness var forskyvningen fra «hvile» til «hellig» svanger med store innsikter; den røpet Bondeviks «egentlige grunn til å kjempe mot søndagsåpne butikker».

Bare later som. For Rolness lar seg ikke lure. Når Bondevik henter sine argumenter fra det sekulære ordforrådet og anfører at «å gjøre søndagen til en alminnelig handledag, er å gjøre noe med samfunnsrytmen», så er det bare taktikeren som uttaler seg. Rolness vet nemlig bedre enn å lese Bondevik pålydende. Til det har han innsyn i Bondeviks aller innerste og vet at den forhenværende statsministeren bare «late(r) som han er opptatt av helse og velvære». Den egentlige grunnen til at han motsetter seg å gjøre søndagen til en alminnelig handelsdag er at han «ønsker å forlenge statens vern om en kristen tradisjon med svekket oppslutning».

I virkeligheten kunne vi vært Rolness' leksjon i mistenkelighet foruten. For faktum er at det ikke engang finnes noen motsetning her. Om Bondevik kaller søndagen for «hviledag» eller «helligdag», er like viktig som fargen på katten. Det er ikke benevnelsen som er avgjørende – men hva det som benevnes gjør. I dette tilfellet: Hva gjør helligdagsfreden? Er den god for mennesket? Eller i kattens tilfelle: Fanger den mus?

Til for mennesket. I begge tilfeller er det et spørsmål om funksjon. Som det heter i den gamle boka: Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld. Tilsvarende med «lov om helligdager og helligdagsfred» (som myndighetene kaller det). Den dukket ikke opp fordi Moses fikk noen steintavler, men fordi erfaring viser at folk trenger en annerledesdag.

Reguleringen av denne grunnleggende innsikten kan beskrives i religiøse, juridiske, tekniske eller mer hverdagslige termer. Noen foretrekker ord som «hvile», «samfunnsrytme», «handlefri», «tur» og «arbeidstidsbestemmelser», mens andre bruker ord som «hellig», «søndagsfred», «det 3. bud» og «skaperordning». Til syvende og sist går det imidlertid ut på det samme – det menneskelige behovet for en annerledesdag.

Ingen klare skiller. Den moderne utskillelsen av det «religiøse» som motpol til det «sekulære» har således vært en ulykke. I den virkelige verden går det naturligvis ingen klare skiller mellom «religiøse» og «sekulære» argumenter; like lite som det går an å trekke en linje mellom «ren religion» og «ren sekularisme». Snarere er sistnevnte en mutasjon på innsiden av det første. Eller som Merete Thomassen skrev så sent som i går: «Det er en misforståelse at sekularisering er det samme som å velge bort en religiøs dimensjon ved livet.» (Vårt Land, 18. april).

I debatten om søndagsåpne butikker vil vi derfor finne argumenter langs et vidt spekter. Alt fra besvergelser om hva skapelsesberetningen befaler til jussens mer sterile formaninger.

Hvilke av disse hører hjemme i samfunnsdebatten? Den berømte offentlighetsteoretikeren Jürgen Habermas setter grensen ved «allment språk». Enda viktigere er det kanskje at argumentet taler sant om det å være menneske. Det siste peker litt videre enn den sterile linjen som Habermas ofte tas til inntekt for.

Mer voksen diskusjon. Den belgiske politiske filosofen Chantal Mouffe sier at et av problemene med å utestenge religiøse (eller andre spesifikke) ytringer fra den politiske debatten, er at vi skaper et slags samfunnsmessig tabu. For disse argumentene og følelsene som følger med dem finnes faktisk. Og hvor skal de gjøre av seg, dersom de ikke kan uttrykkes?

En annen som har åpnet for en romsligere tolkning av hva som utgjør et gyldig argument, er den britiske forfatteren Nick Spencer, aktuell med boken The Political Samaritan: How Politics Hijacked a Parable. I denne avisen uttalte han i vinter:

«Jeg tenker det er markøren ved et sunt demokrati at folk kan bruke religiøs tenkning og argumentasjon i den politiske diskursen, og jeg håper at vi kan få en mer voksen diskusjon om rollen til religiøse argumenter. Her er det flere fallgruver. I USA brukes Bibelen hyppig, og iblant på en måte som er altfor forenklet. Mens her hjemme kaster kommentatorer armene oppgitt i været hvis de føler at noen slår dem i hodet med bibelen, og erstatter det amerikanerne gjør med en forenklet sekulær moralisme.» (Vårt Land 13. februar).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt