Erik Andreassen

9    22

Hva er da en menighet? Og en pastor?

Bill Hybels avgang som pastor i Willow Creek treffer den evangelikale verden jeg selv tilhører, som et jordskjelv. Men mye kan tyde på at det er et nødvendig et.

Publisert: 17. apr 2018 / 452 visninger.

Hybels har vært en ledestjerne i det moderate, evangelikale kirkelandskapet. Han startet det som skulle bli Willow Creek for 42 år siden, og har gjennom sitt lederskap hatt enorm innflytelse. Over 150.000 ledere(!) deltar hvert år på Willow Creeks «Global leadership Summit» i over 120 land.

Selv har jeg besøkt Willow en rekke ganger, og var der også i 2008 én hel uke. Da fikk vi «eksklusivt» innsikt i menighetens indre liv. Det slo meg at bare «backstageområdet» i deres da nye kirkesal var like stor som hele vår nye kirke. Ja, det var amerikansk, men likevel opplevdes det ekte. Og jeg har lært mye av Hybels, og står jeg i en lederutfordring tenker jeg i blant på «hva ville Bill gjort».

Grenseoverskridende adferd. 

Tirsdag 10. april gikk Hybels av som pastor, etter anklager om grenseoverskridende adferd mot kvinnelige ansatte, flere av historiene er fra langt tilbake. Menigheten har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke bevis, og selv benekter han, selv om han erkjenner at han vært naiv og møtt anklagene med sinne i stedet for ydmykhet. Jeg skal ikke gjøre meg til dommer, men finner det lite sannsynlig at han hadde gått av, med alle de konsekvensene det innebærer, om han selv og de rundt han mente det hele skyldtes misforståelser.

Men uansett bør det som har skjedd føre til en grundig selvransakelse i miljøer hvor vi beundrer den gode leder og valfarter til steder som kan rapportere om «vekst». Vi står i fare for å gjøre pastorer til halvguder og menigheter til magiske sentra. De to tingene hører ofte sammen; der hvor dyktige ledere får plass, vokser det rundt dem, om enn på ulike måter. Og er det noe Hybels har bidratt til, så er det å myndiggjøre mennesker, og ikke minst kvinner, med ledergaver; at de også kan bruke dem i kirka de tilhører - ikke bare i sitt profesjonelle yrkesliv. Det er bra!

Vente på kræsjet. 

Samtidig er det en stor risiko når en menighets vekst og helse blir tett knyttet til én person. Om det som primært brukes for å beskrive en menighet er navnet på pastoren; «det er menigheten til (navn)», da er det nesten bare å vente på kræsjet. Når pastoren og menighetens blodgjennomstrømming nærmest er umulig å skille, da er det bare å vente på infarktet. Det viser dessverre historien oss.

Hvorfor? Fordi også pastorer lever etter syndefallet. Vi har også del i hva Francis Spufford kaller THPTFTU – «The Human Propensity to F**k Things Up». En mildere, norsk variant, kan være DMTKTT – «Den menneskelige tendensen til å kødde ting til.» Slik definerer Spufford konseptet synd, som ikke er noe kirken har funnet på, men som er en allmennmenneskelig erfaring.

Imperium eller kirke. 

Men dersom erkjennelsen av ett menneskes DMTKTT potensielt fører til at menneskers arbeidsplasser ryker, og store summer går tapt, da er det grunn til å spørre seg om man har bygd et imperium, mer enn en kirke. Og det skal mye til å være den som varsler når man vet det blir konsekvensen, og når man i tillegg har stor kjærlighet for sammenhengen som kommer til å lide når man står frem.

Å være pastor er utfordrende. Å være pastor i en stor menighet er enda mer krevende. Å være pastor i en mega-kirke er nærmest umenneskelig. Det må vel det store antallet megakirkepastorer som har måttet gå av på grunn av DMTKTT, vise oss. En venn av meg spekulerte i om det kan skyldes at det er den eneste veien de finner ut av et umulig liv. Den eneste måten de kan komme seg bort fra megakirkelivet på, uten å få mange forespørsler om å komme tilbake etterpå, er å falle på.

Dyp kjøl.

Jeg var 28 år da jeg ble hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem i 2008. Det ble diskutert om jeg var for ung og uerfaren for denne ganske store, tradisjonsrike menigheten. Men som en sa på menighetsmøte som skulle avgjøre det: «Denne kirka har så dyp kjøl at den overlever uansett». Hun har holdt det gående siden 1877 og lar seg ikke vippe av pinnen av en ung, ivrig og ambisiøs pastor.

Da jeg begynte å gå i OmB, kom jeg fra en menighet hvor det var tradisjon at pastoren ledet lederskapsmøtene (styremøtene), noe jeg hadde sans for, for er det noe jeg liker så er det å lede. Dessuten lignet det på menigheter jeg lot meg inspirere av. I OmB hadde ikke engang pastoren stemmerett. Jeg må innrømme at det plaget meg litt, skulle jeg ikke engang ha én stemme på linje med de andre? Ville de ikke bli ledet?

I en samtale i vår sammenheng i 2006 om «den sterke leder», brukte noen «godfot-teorien» til Nils Arne Eggen for å hause teamledelse. Jeg påpekte at i godfot-teorien finnes det også en Nils Arne Eggen. Laget som skulle samhandle på banen ble ikke valgt ut etter en demokratisk prosess. Jeg mener det fortsatt er noe i det, og hva hadde kampen mot apartheid vært uten Nelson Mandela eller kampen for svartes rettigheter vært uten Martin Luther King? Likevel; Rosenborg er større enn Nils Arne Eggen. Han satte et sterkt fotavtrykk, men det fantes et liv etter.

Viktige preposisjoner.

I starten tok jeg meg selv ofte i å si «min menighet» om Oslo misjonskirke Betlehem. Nå er det ikke noe galt med en positivt form for eierskap i seg selv, men ordene vi bruker er viktige, ikke minst når det kommer til preposisjoner. Iblant får jeg høre det også: «Jeg er så takknemlig for at jeg får være med i din menighet», kan folk finne på å si på en god dag. Da kan jeg kjenne stoltheten vokse, men forsøker jeg alltid å svare «og jeg er takknemlig for at jeg får være med i din.» Jeg forsøker å si «vår». Og jeg har til og med noen ganger begynt å si «deres», for jeg er der tross alt bare midlertidig.

Men aller mest er den Guds. Og jeg får lov til å betjene denne gode flokken av mennesker med alle mulige slags DMTKTT, samlet rundt Jesus – hvor vi forsøker ikke å la menneskene bli objekter i en visjon, puslespillbrikker i et spill, eller hvor menneskers verdi blir målt på hvor mye de kan bidra. Og om menigheten vokser eller ikke vokser, ja, det er egentlig ikke poenget, det får være opp til Gud.

Jeg får lov til å tjene dem et lite stykke på veien, så lenge de har tillit til meg, og så lenge jeg kjenner det er rett. Og om jeg hadde trengt stemmerett i styret for å gjøre det, ja, da er jeg ikke lenger pastor. Og dagen jeg er ferdig som pastor der, forhåpentligvis ikke på grunn av et alvorlig DMTKTT, så vil kirka fortsette.

På første rad. 

Jeg ber for Willow Creek og Bill Hybels og hans familie, og de som har stått frem med sine historier. Det er grunn til å håpe at det som nå skjer, fø- rer til en enda større bevissthet om at en kirke ikke er én leders verk. Ikke engang de mange lederes verk. Og om det som skjer i Willow nå skaper en enda større erkjennelse og aksept for det svake og det sårbare, det ekte og det menneskelige, ja, da vil deres lederkonferanser ha en større viktighet enn noen gang. Da skal jeg sitte på første rad.

Trykket i Vårt Land 17. april 2018

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Daniel Krussand

10 innlegg  1824 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Erik Andreassen. Gå til den siterte teksten.
Hybels har vært en ledestjerne i det moderate, evangelikale kirkelandskapet. Han startet det som skulle bli Willow Creek for 42 år siden, og har gjennom sitt lederskap hatt enorm innflytelse. Over 150.000 ledere(!) deltar hvert år på Willow Creeks «Global leadership Summit» i over 120 land.

Jeg tror ikke på sterke ledere.  

Disse lederkonferansene, leadership Summit, hvorfor trenger pastorer slike påfyll?

Jesus satte i menigheten 5 embeter.  Da gir Jesus og Ånden dem den utrustning, ydmykhet og nåde de trenger for å gjøre sin del.  De skal ikke være lederstjerner, de skal være tjenere.  Resultatet av deres tjeneste skal være at de som kommer til tro blir fullkommengjort til tjenestegjerning.  (Ef kap. 4).  Alle er med.

Når mange vandrer med Gud i hellighet trengs ikke disse mega-pastorene.

4 liker  
Svar
Kommentar #2

Tor Dag Kjosavik

8 innlegg  25 kommentarer

Viktige preposisjoner

Publisert 6 måneder siden

Hvilke preposisjoner er det Andreassen sikter til i avsnittet med denne overskriften? Spørsmålet er videresendt til Hugin & Munin. 


Svar
Kommentar #3

Daniel Krussand

10 innlegg  1824 kommentarer

Store predikanter, små menigheter.

Publisert 6 måneder siden
Erik Andreassen. Gå til den siterte teksten.
Og om det som skjer i Willow nå skaper en enda større erkjennelse og aksept for det svake og det sårbare, det ekte og det menneskelige, ja, da vil deres lederkonferanser ha en større viktighet enn noen gang. Da skal jeg sitte på første rad.

Hva er det som gjør at store konferanser i USA er sunt for norske Misjonsforbundspastorer?

Åpenbarer ikke Ånden seg for kristne i Norge,  gir ikke Jesus embeder til sine folk hos oss?

Kulturen i USA er slik at det disse amerikanske lærerene sier kanskje ikke stemmer i Norge.

Nå er jo Betlehem i Oslo selv en megakirke.  Dere samler fler troende på møte enn summen i alle  troende i DnK’s gudstjenester i Oslo.

Er medlemmene i Betlehem en menighet?  De bor jo rundt i hele Oslo.

Jeg trodde en lokal menighet var de frelste som bor i en bydel, naboer innenfor en radius av 600 meter.

Her svarer du forhåpentligvis at dere har husgrupper rundt i hele byen.  Bra.



Svar

Siste innlegg

Vårt Land og politikken
av
Alf Gjøsund
19 minutter siden / 21 visninger
0 kommentarer
Skudd for baugen
av
Odvar Omland
rundt 4 timer siden / 70 visninger
1 kommentarer
Bollestad blander kortene
av
Berit Austveg
rundt 4 timer siden / 108 visninger
0 kommentarer
Gud, - "den vannmektige"?
av
Oddvar Haugland
rundt 6 timer siden / 66 visninger
0 kommentarer
Den store glemselen
av
Lars Gilberg
rundt 9 timer siden / 337 visninger
2 kommentarer
Ulikhetens pris
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Utidig innblanding
av
Ingrid Vik
rundt 10 timer siden / 567 visninger
2 kommentarer
KrF-måten
av
Knut Arild Hareide
rundt 10 timer siden / 789 visninger
5 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Vårt Land og politikken
av
Alf Gjøsund
19 minutter siden / 21 visninger
0 kommentarer
Skudd for baugen
av
Odvar Omland
rundt 4 timer siden / 70 visninger
1 kommentarer
Bollestad blander kortene
av
Berit Austveg
rundt 4 timer siden / 108 visninger
0 kommentarer
Gud, - "den vannmektige"?
av
Oddvar Haugland
rundt 6 timer siden / 66 visninger
0 kommentarer
Den store glemselen
av
Lars Gilberg
rundt 9 timer siden / 337 visninger
2 kommentarer
Ulikhetens pris
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Utidig innblanding
av
Ingrid Vik
rundt 10 timer siden / 567 visninger
2 kommentarer
KrF-måten
av
Knut Arild Hareide
rundt 10 timer siden / 789 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tor Egil Hansen kommenterte på
Personlig åpenbaring
1 minutt siden / 1438 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
KrF-måten
2 minutter siden / 789 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
2 minutter siden / 199 visninger
Fredrik Glad-Gjernes kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
6 minutter siden / 199 visninger
Morgan Lindstrøm kommenterte på
KrF-måten
7 minutter siden / 789 visninger
Fredrik Glad-Gjernes kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
8 minutter siden / 199 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Personlig åpenbaring
12 minutter siden / 1438 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
23 minutter siden / 1438 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
28 minutter siden / 1438 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Personlig åpenbaring
28 minutter siden / 1438 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
KrF-måten
29 minutter siden / 789 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
30 minutter siden / 199 visninger
Les flere