En raus fellesarena

‘Vi lever i et sekularisert samfunn der det kan være krevende for alle religiøse grupper å være troende. Samtidig er Kristen-Norge veldig fragmentert og trenger en raus fellesarena.’

Det var den nylig avgåtte redaktøren i Vårt Land, Åshild Mathisen, som sa dette i forbindelse med at hun overtok redaktør­ansvaret i 2016. Jeg har ikke forutsetninger for å bedømme Mathisen som leder. Men jeg vil berømme hvordan avisen har møtt Kristen-Norge i hennes tid som ­redaktør.

Polarisering. Samfunnsdebatten har den siste tiden stått i polariseringens tegn. Diskusjonene med de gode resonnementene, der sakkunnskap og respekt preger tonen, blir færre. Spissformuleringer som vekker de sterke følelsene blir flere. Vi trenger ikke gå lengre enn til Listhaug-saken for å finne eksempler på dette fra begge sider av bordet.

«Som universitet (og høyskole) har vi et samfunnsansvar om å si ifra og stå opp mot verdier og handlinger i samfunnet vi mener er feil», uttalte en førsteamanuensis nylig. Anledningen var at hun oppfordret alle ansatte ved sitt universitet til boikott mot Oslofjord Convention Center på bakgrunn av selskapets tilknytning til BCC.

Personlig har jeg trodd at samfunnsoppdraget til et universitet er å være en arena for å få innsikt og dypere forståelse, der meningsforskjeller ble utnyttet til å få fram de gode debattene som kan belyse problemstillinger så godt som mulig.

Hvis førsteamanuensisen var uenig i det BCC sto for, hvorfor ikke invitere BCC inn i meningsmangfoldet og i det minste la dem få fortelle sin versjon? Når interessen for å forstå er fraværende, men viljen til å stå opp mot det man «mener er feil» er tilsvarende sterk, er man i farlig ­terreng. Resultatet blir polarisering i stedet for integrering.

Avvikere. Religiøse grupper i Norge har merket slik polarisering i lang tid. Når slike grupper blir omtalt i media er agendaen sjelden å sette fokus på en del av et blomstrende mangfold. Hvor ofte har vi de siste årene sett eksempler på at de store mediehusene i Norge har tilnærmet seg religiøse grupper med respekt og et ønske om å forstå? Og hvor ofte har vi på den annen side sett de samme mediehusene utnytte snevre vinklinger til det ytterste for å få slike grupper framstilt som av­vikere i samfunnet?

I uken før påske var ca 4.500 ungdommer fra mer enn 30 land samlet til ­påskecamp i BCCs regi. Mange hadde spart penger og arbeidet dugnad i måneds­vis for å finansiere reisen. I seks dager var de fra morgen til kveld dypt engasjert i et aktivitetstilbud som spente fra flyging og dataspill til sport og TV-produksjon. Disse ungdommene valgte et sunt og rusfritt miljø. Hundrevis av dem var mentorer for yngre ungdommer.

Hvilke mekanismer som ligger bak slike valg er muligens ikke så enkelt å forstå for alle. For noen er den mest nærliggende konklusjonen at det handler om tvang eller «negativ sosial kontroll». Slike ­karakteristikker skaper fengende overskrifter, og passer godt inn i den polariserte samfunnsdebatten der det viktigste er å vekke følelser. Jo mindre kunnskapen er, jo sterkere er ofte meningene. Men hvor mange har vist noen som helst interesse for å undersøke hva som ligger bak de valgene slike ungdommer gjør?

Oppriktig. Her er det altså jeg mener at Vårt Land i Mathisens periode har vært en positiv kraft i mediebildet. For første gang så lenge jeg kan huske er både BCC og andre religiøse grupper blitt møtt med oppriktig interesse og et ønske om å forstå. Og gjennom avisen har vi fått en dypere innsikt i hva som rører seg i Kristen-Norge både på godt og vondt. Vårt Land har nemlig tatt også de vanskelige debattene på alvor, uten å miste respekten for det som er annerledes.

Jeg håper Vårt Land fortsetter å være en «raus fellesarena» for både respektfull debatt, innsiktsfull kritikk og opp­lysende informasjon. Avisen kan neppe ha et ­viktigere samfunnsoppdrag enn dette.