Noen tanker om gudsmord

«Gud er død» annonserte Nietzsche i 1889. Døde han av naturlige årsaker? Ble ham drept?  I så fall – av hvem eller hva? Av Nietzsche? Av naturvitenskapen? Av jødene – de som er blitt anklaget og/eller dømt for guds-mord en gang tidligere? Jeg begynner å tenke: – Den som fisen først blir var, den er …

Det er Ervin Kohn som får meg til å tenke. Etter å ha lest hans innlegg med overskriften «Anklager om gudsmord» i Vårt Land den 10. april som han innleder slik: «På Facebook-siden til Internasjonalt Forum Oslo AP kunne vi sist lørdag lese om «jødene, som for øvrig tok livet av Jesus». Og senere avleverer følgende hjertesukk: «Jødene og jødiske samfunn har lidd under denne anklagen siden før middelalderen og frem til i dag. Til og med i vår tid, i Norge, har vi erfaring med anklagen.» Er anklagen urettferdig? Hvorfor ikke romerne og Pilatus? De(n) som legaliserte – felte og overvåket – dødsdommen?

Å anklage jødene alene, for Jesu død, er altfor enkelt og urettferdig. Like urettferdig som å anklage dem for at «Gud er død». Etter å ha studert saksdokumentasjonen, les: Matt. 26 og 27, Mark. 14 og 15, Luk. 22 og 23 samt Joh. 18 og 19, kan  den snarere skyldes en folkerettslig systemsvikt – den rådende regjeringsform m.a.o. En regjeringsform jeg får en lei følelse av å ha erfaring med – i dag. Også i Norge – hvis jeg bytter ut datidens Judea med Norge, Romerriket med EU samt geistlige, fariseere og skriftlærde med våre dagens fargerike «munkeordensmangfold» av presteskap, politikere og akademikere.

Alt dette til tross for nåværende bestemmelse i § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» Paragrafen som fastslår at  at regjeringsformen hverken kan endres til uinnskrenket eller demokratisk parlamentarisk. Paragrafen som den 17. mai på Eidsvoll i 1814 ble vedtatt med følgende ordlyd: «Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.» Paragrafen som sikrer hver enkelt innfødt rett til å bli oppfattet og respektert som et fritt, uavhengig og udelelig subjekt. Samt bestemmelsen i § 2 som i Stortinget den 6. mai 2014 også endret, til følgende ordlyd: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Endret fra bestemmelsen som ble vedtatt 17. mai 1814: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpliktede til at oppdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Riget.» Paragrafen som sikrer hver enkelt innfødt rett til å bli forstått og respektert i samsvar med evangelisk-luthersk livs- og menneskesyn – i og av statens offentlige virksomhet i kongeriket. Paragrafen som skal hindre lignende guds-mord som i «det glade budskap».

Grunnlovens to alt overordnede formålsparagrafer utgjør kapittel A: Om statsformen. At bestemmelsene er både rettslig forpliktende og uforanderlige fremgår av §§ 86 og 121. Forpliktende – av § 86 som 17. mai 1814 ble vedtatt med følgende ordlyd: «Lagthingets Medlemmer tillige med Høiesterett udgjøre Rigsretten, som i første og sidste Instants dømmer i de Sager, som af Odelsthinget anlægges, enten mod Statsraadets, eller Høiesteretts Medlemmer for Embedsforbrydelser, eller mod Storthingets Medlemmer for de Forbrydelser, de som saadanne begaae. I Rigsretten har Præsidenten i Lagthinget Forsædet. Etter vedtak i Stortinget 6. mai 2014, innledes bestemmelsen slik: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts og Medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Uforanderlige – av følgende bestemmelse i § 121: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandre denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring.» Bestemmelsen er likelydende med den som ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814. INNSKRENKINGEN BETYR at Stortinget ikke kan endre hverken §§ 1 eller 2 – osv. Selv ikke med 4/4 flertall – over flere valgperioder.

Døde Jesus for vår skyld – les: fordi ingen våget å stille opp for ham? Er jeg jøde – jeg også? Født slik? Hvor ble jeg omskåret – i hjemmet, barnehagen, grunnskolen eller videregående?