Skal jeg tro uten grunn?

Det har ingenting å si om vi kan (eller ikke) vite noe om det som er utenfor vår erkjennelses-sfære. Den religiøse debatt i dag handler om hvorvidt det finnes grunnlag for å tro. Religiøse institusjoners oppgave er å gi oss grunnlag for å tro, men må de klare det?

Alle vestlige filosofer var en gang kristne, og de undersøkte vårt grunnlag for å tro. Etter opplysningstiden klarte ikke alle filosofer lenger å se et grunnlag. Ikke for å hevde at de ikke burde undersøkt det nøyere, men er det grunn til å tro, før man er gitt et godt grunnlag for det?

Viss vi ble født inn i en verden uten religiøse institusjoner, uten hellige skrifter, uten at noen fortalte oss om religion. Da ville vi ikke vist at det fantes. Da ville vi ikke ha noe å tro på. Det er ikke tilfellet. Vi fødes inn i en verden der det finnes religion, men om man undersøker denne religionen, og man ikke finner noen gode grunner, skal man da tro?

Spørsmålet helt enkelt: skal man tro uten grunn?

Og hvorfor spørre dette spørsmålet?

Fordi viss tro trenger grunnlag, da blir det et filosofisk spørsmål, som relgiøse må gi et gyldig svar. Men viss tro ikke trenger grunnlag, hvorfor tror man?