Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Leve vanskeligere

Jeg har nylig fått et kall. Av Lilleborg skoles musikkorps.

Publisert: 12. apr 2018 / 1898 visninger.

«Da jeg fylte mitt ellevte år, ble jeg ivrig speiderpike, travet turer ved høst og ved vår, samlet merker uten like. Mangen gang falt det kanskje litt stritt, men da husket jeg valgspråket mitt, at: Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.»

Alle jentespeidere jeg har snakket med har et sterkt forhold til denne sangen. Selv hadde jeg den spillende på repeat i hodet i flere år, mens jeg strevende var speiderleder for en gjeng herlige rotehuer av 11 år gamle jenter. Plikten holdt meg fast i oppgaven. Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.

 

Bryte opp eller bli? Selg alt du eier og følg meg, sier Jesus til tilfeldige folk han møter på stranda. Og så gjør de det. De bryter opp fra sin hverdag, fra sine relasjoner, fra sine eiendeler for å følge en framtid de ikke kjenner. En mann de ikke kjenner. På den ene sida er det helt uforståelig for meg at de tar det valget. På den andre sida kjenner jeg på fristelsen til å gjøre det samme, fristelsen til å bryte opp og dra av gårde. Men kanskje handler det like mye om å stikke av fra alt det herkete, som å finne noe nytt eller følge noen.

Noen ganger er det rett å dra, rett å bryte opp. Løsne teltpluggene og se framover. Andre ganger er det rett å bli. Jobbe der man er, med det man har. Leve i det herkete. «Det är också et uppdrag som kräver mod: att stanna kvar,» sier den svenske forfatteren Kristian Lundberg.

 

Leve vanskelig. Kanskje er det den største utfordringen med å leve: Å prøve å realisere sine håp og idealer midt i det rotete. Det er alt annet enn et enkelt liv, det er et vanskelig og komplisert liv.

I boka The Idolatry of God (avgudsdyrkelsen av Gud) sier Peter Rollins: «You can’t be satisfied. Life is difficult. You don’t know the secret.» Du kan aldri bli fornøyd. Livet er vanskelig. Og du vet ikke hemmeligheten.

Vi har lett for å tro at det finnes en nøkkel et sted, og bare vi finner den, så kommer ting til å ordne seg. Men sånn er det slett ikke, sier Rollins. Det finnes ingen snarveier, ingen quick-fixes. Vi kommer aldri til å bli tilfreds. Selvsagt kan vi alltid arbeide for å få det bedre med oss selv og med våre omgivelser, men bruddet i virkeligheten vil alltid være der, og vi kan ikke reparere det.

 

Kallet. Gustaf Wingren har skrevet en nydelig bok som heter Luthers lära om kallelsen. Vi er ikke isolerte eksistenser, vi er knyttet sammen til andre gjennom relasjoner, og det er Gud som har knyttet båndene oss i mellom, sier Wingren. Derfor kommer ikke kallet fra vårt indre, men fra det ytre, fra relasjonene vi står i: «En håndverkers verksted er som en bibel, og i den står det skrevet hvordan han skal bete seg mot sin neste. Verktøy og tommestokk, nål og fingerbøl, ja til og med «den bierfas» roper høyt: Bruk oss til nestens tjeneste. Tingene bærer Guds ord til oss.»

Hva skjer når vi tar på alvor at kallet vårt kan ligge akkurat der vi er, akkurat der vi lever?

 

Korpset. Jeg har nylig selv blitt kalt. Vi har en gutt som spiller trombone i skolekorpset. Da det ble innkalt til årsmøte, gikk jeg for skams skyld. Et par timer seinere ble det klart at det manglet en kandidat til styrevalget. Den eneste i rommet som egentlig var valgbar, var meg. Det var dårlig tid og ingen kunne ringes. Jeg er nå styremedlem i Lilleborg skoles musikkorps.

Jeg har ingen interesse for korps, jeg har aldri gått i korps og selv om jeg liker at barnet mitt spiller i korpset og alt det bringer med seg, kan jeg ikke si at jeg brenner for arbeidet.

Og jeg har tenkt på hvorfor dette skjedde. Hvorfor fikk jeg dette vervet som jeg egentlig ikke var motivert for? Det er ikke slik frivillighet skal være. Man skal gjøre ting man brenner for, ting som egentlig ikke er noe arbeid, fordi det oppleves som meningsfullt og gøy. Dette har jeg faktisk ikke tid til, tenkte jeg. For jeg har andre ting å gjøre, viktige ting. Eller?

 

Behov. Kall er en stemme som kommer utenfra. På tysk er ordet for yrke og kall det samme, Beruf. Verden trenger menneskers arbeid, andre mennesker trenger vårt arbeid. Og det som gir mening til vårt virke er nettopp dette behovet.

Jeg har alltid lurt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Mitt største ønske var lenge å bli headhuntet. For da har noen sett at det er bruk for meg, og vil ha meg, og jeg skal gjøre noe meningsfullt der det trengs. Det kan se ut til at ønsket har blitt oppfylt. Jeg ble kalt av korpset.

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

144 innlegg  19934 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.

Jeg har ingen interesse for korps, jeg har aldri gått i korps og selv om jeg liker at barnet mitt spiller i korpset og alt det bringer med seg, kan jeg ikke si at jeg brenner for arbeidet.

Og jeg har tenkt på hvorfor dette skjedde. Hvorfor fikk jeg dette vervet som jeg egentlig ikke var motivert for? Det er ikke slik frivillighet skal være. Man skal gjøre ting man brenner for, ting som egentlig ikke er noe arbeid, fordi det oppleves som meningsfullt og gøy. Dette har jeg faktisk ikke tid til, tenkte jeg. For jeg har andre ting å gjøre, viktige ting. Eller?

Et artig skrevet stykke som jeg tror treffer mange i hjertet. Plutselig sitter man der og etterpå lurer man på hvordan f*** havnet jeg her?

Lytt fx til Kurt Foss og Reidar Bøe i De nære ting. En enkel trall med livsvisdom i bøttevis. Kristendommen og kulturen lærer oss pliktfølelse. Vi skal gjøre det vi må, vi skal ta det ansvaret som faller på oss. Noen ganger må vi strekke oss lenger enn skinnfellen rekker fordi situasjonen krever det av oss. En ektefelle kan bli syk, barna kan bli slitsomme, kanskje kommer gamle foreldre på toppen. Da kan vi ikke bare løpe. Jeg vet at noen gjør det, men de er sjeldne. Vanligvis tar vi opp de hanskene livet kaster ned foran oss og gjør det beste ut av alt. Det blir ikke som vi hadde tenkt det en stund, men forhåpentligvis kommer vi styrket ut av erfaringen den dagen utfordringen avtar. Min opplevelse er at det medbringer styrket selvfølelse å ha fikset det som trengs, det som kanskje ingen andre ville ta i, de som vek unna, og tross alt ha klart å gjøre det som teller i en større sammenheng. Livet er ikke bare oss selv men også våre nærmeste, og de forpliktelser vi måtte ha på andre områder. 

Det er smart å oppsøke alternative utfordringer. Det er smart å utfordre seg selv, oppdage hva man kan og ikke kan, eller hva man vil og ikke. Det er riktig å forsøke litt forskjellig for å finne ut hva som er ens kall. Kanskje finner man en vei som passer slik at man kan reise ut til større oppgaver ved nye horisonter, men uansett har man de nære ting med seg. Da blir ikke spørsmålet så mye enten eller, men hvordan man klarer å tilrettelegge for en mer sammensatt hverdag. De fleste klarer mer enn det som er behagelig og noen må være villig til å kjempe der hvor seieren ikke er i lommen på forhånd. Det former oss som mennesker, og så lenge det ikke knekker oss blir vi mer robuste av det. 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Daniel Krussand

8 innlegg  1572 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Vi har lett for å tro at det finnes en nøkkel et sted, og bare vi finner den, så kommer ting til å ordne seg. Men sånn er det slett ikke, sier Rollins. Det finnes ingen snarveier, ingen quick-fixes. Vi kommer aldri til å bli tilfreds.

Livets realiteter er ofte tøffe.  Din beskrivelse er nok innenfor virkeligheten.  Så har vi vel som troende noen resurser og en venn som nettopp gjør oss tilfreds.

«Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.»
‭‭1 Korinter‬ ‭15:57-58‬ ‭

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
36 minutter siden / 1584 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 1584 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 1 time siden / 1152 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 1584 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 1584 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 1584 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 1463 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1584 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1584 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 2 timer siden / 1152 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1584 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1584 visninger
Les flere