Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Leve vanskeligere

Jeg har nylig fått et kall. Av Lilleborg skoles musikkorps.

Publisert: 12. apr 2018 / 2064 visninger.

«Da jeg fylte mitt ellevte år, ble jeg ivrig speiderpike, travet turer ved høst og ved vår, samlet merker uten like. Mangen gang falt det kanskje litt stritt, men da husket jeg valgspråket mitt, at: Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.»

Alle jentespeidere jeg har snakket med har et sterkt forhold til denne sangen. Selv hadde jeg den spillende på repeat i hodet i flere år, mens jeg strevende var speiderleder for en gjeng herlige rotehuer av 11 år gamle jenter. Plikten holdt meg fast i oppgaven. Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.

 

Bryte opp eller bli? Selg alt du eier og følg meg, sier Jesus til tilfeldige folk han møter på stranda. Og så gjør de det. De bryter opp fra sin hverdag, fra sine relasjoner, fra sine eiendeler for å følge en framtid de ikke kjenner. En mann de ikke kjenner. På den ene sida er det helt uforståelig for meg at de tar det valget. På den andre sida kjenner jeg på fristelsen til å gjøre det samme, fristelsen til å bryte opp og dra av gårde. Men kanskje handler det like mye om å stikke av fra alt det herkete, som å finne noe nytt eller følge noen.

Noen ganger er det rett å dra, rett å bryte opp. Løsne teltpluggene og se framover. Andre ganger er det rett å bli. Jobbe der man er, med det man har. Leve i det herkete. «Det är också et uppdrag som kräver mod: att stanna kvar,» sier den svenske forfatteren Kristian Lundberg.

 

Leve vanskelig. Kanskje er det den største utfordringen med å leve: Å prøve å realisere sine håp og idealer midt i det rotete. Det er alt annet enn et enkelt liv, det er et vanskelig og komplisert liv.

I boka The Idolatry of God (avgudsdyrkelsen av Gud) sier Peter Rollins: «You can’t be satisfied. Life is difficult. You don’t know the secret.» Du kan aldri bli fornøyd. Livet er vanskelig. Og du vet ikke hemmeligheten.

Vi har lett for å tro at det finnes en nøkkel et sted, og bare vi finner den, så kommer ting til å ordne seg. Men sånn er det slett ikke, sier Rollins. Det finnes ingen snarveier, ingen quick-fixes. Vi kommer aldri til å bli tilfreds. Selvsagt kan vi alltid arbeide for å få det bedre med oss selv og med våre omgivelser, men bruddet i virkeligheten vil alltid være der, og vi kan ikke reparere det.

 

Kallet. Gustaf Wingren har skrevet en nydelig bok som heter Luthers lära om kallelsen. Vi er ikke isolerte eksistenser, vi er knyttet sammen til andre gjennom relasjoner, og det er Gud som har knyttet båndene oss i mellom, sier Wingren. Derfor kommer ikke kallet fra vårt indre, men fra det ytre, fra relasjonene vi står i: «En håndverkers verksted er som en bibel, og i den står det skrevet hvordan han skal bete seg mot sin neste. Verktøy og tommestokk, nål og fingerbøl, ja til og med «den bierfas» roper høyt: Bruk oss til nestens tjeneste. Tingene bærer Guds ord til oss.»

Hva skjer når vi tar på alvor at kallet vårt kan ligge akkurat der vi er, akkurat der vi lever?

 

Korpset. Jeg har nylig selv blitt kalt. Vi har en gutt som spiller trombone i skolekorpset. Da det ble innkalt til årsmøte, gikk jeg for skams skyld. Et par timer seinere ble det klart at det manglet en kandidat til styrevalget. Den eneste i rommet som egentlig var valgbar, var meg. Det var dårlig tid og ingen kunne ringes. Jeg er nå styremedlem i Lilleborg skoles musikkorps.

Jeg har ingen interesse for korps, jeg har aldri gått i korps og selv om jeg liker at barnet mitt spiller i korpset og alt det bringer med seg, kan jeg ikke si at jeg brenner for arbeidet.

Og jeg har tenkt på hvorfor dette skjedde. Hvorfor fikk jeg dette vervet som jeg egentlig ikke var motivert for? Det er ikke slik frivillighet skal være. Man skal gjøre ting man brenner for, ting som egentlig ikke er noe arbeid, fordi det oppleves som meningsfullt og gøy. Dette har jeg faktisk ikke tid til, tenkte jeg. For jeg har andre ting å gjøre, viktige ting. Eller?

 

Behov. Kall er en stemme som kommer utenfra. På tysk er ordet for yrke og kall det samme, Beruf. Verden trenger menneskers arbeid, andre mennesker trenger vårt arbeid. Og det som gir mening til vårt virke er nettopp dette behovet.

Jeg har alltid lurt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Mitt største ønske var lenge å bli headhuntet. For da har noen sett at det er bruk for meg, og vil ha meg, og jeg skal gjøre noe meningsfullt der det trengs. Det kan se ut til at ønsket har blitt oppfylt. Jeg ble kalt av korpset.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

157 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.

Jeg har ingen interesse for korps, jeg har aldri gått i korps og selv om jeg liker at barnet mitt spiller i korpset og alt det bringer med seg, kan jeg ikke si at jeg brenner for arbeidet.

Og jeg har tenkt på hvorfor dette skjedde. Hvorfor fikk jeg dette vervet som jeg egentlig ikke var motivert for? Det er ikke slik frivillighet skal være. Man skal gjøre ting man brenner for, ting som egentlig ikke er noe arbeid, fordi det oppleves som meningsfullt og gøy. Dette har jeg faktisk ikke tid til, tenkte jeg. For jeg har andre ting å gjøre, viktige ting. Eller?

Et artig skrevet stykke som jeg tror treffer mange i hjertet. Plutselig sitter man der og etterpå lurer man på hvordan f*** havnet jeg her?

Lytt fx til Kurt Foss og Reidar Bøe i De nære ting. En enkel trall med livsvisdom i bøttevis. Kristendommen og kulturen lærer oss pliktfølelse. Vi skal gjøre det vi må, vi skal ta det ansvaret som faller på oss. Noen ganger må vi strekke oss lenger enn skinnfellen rekker fordi situasjonen krever det av oss. En ektefelle kan bli syk, barna kan bli slitsomme, kanskje kommer gamle foreldre på toppen. Da kan vi ikke bare løpe. Jeg vet at noen gjør det, men de er sjeldne. Vanligvis tar vi opp de hanskene livet kaster ned foran oss og gjør det beste ut av alt. Det blir ikke som vi hadde tenkt det en stund, men forhåpentligvis kommer vi styrket ut av erfaringen den dagen utfordringen avtar. Min opplevelse er at det medbringer styrket selvfølelse å ha fikset det som trengs, det som kanskje ingen andre ville ta i, de som vek unna, og tross alt ha klart å gjøre det som teller i en større sammenheng. Livet er ikke bare oss selv men også våre nærmeste, og de forpliktelser vi måtte ha på andre områder. 

Det er smart å oppsøke alternative utfordringer. Det er smart å utfordre seg selv, oppdage hva man kan og ikke kan, eller hva man vil og ikke. Det er riktig å forsøke litt forskjellig for å finne ut hva som er ens kall. Kanskje finner man en vei som passer slik at man kan reise ut til større oppgaver ved nye horisonter, men uansett har man de nære ting med seg. Da blir ikke spørsmålet så mye enten eller, men hvordan man klarer å tilrettelegge for en mer sammensatt hverdag. De fleste klarer mer enn det som er behagelig og noen må være villig til å kjempe der hvor seieren ikke er i lommen på forhånd. Det former oss som mennesker, og så lenge det ikke knekker oss blir vi mer robuste av det. 

1 liker  
Kommentar #2

Daniel Krussand

11 innlegg  2003 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Vi har lett for å tro at det finnes en nøkkel et sted, og bare vi finner den, så kommer ting til å ordne seg. Men sånn er det slett ikke, sier Rollins. Det finnes ingen snarveier, ingen quick-fixes. Vi kommer aldri til å bli tilfreds.

Livets realiteter er ofte tøffe.  Din beskrivelse er nok innenfor virkeligheten.  Så har vi vel som troende noen resurser og en venn som nettopp gjør oss tilfreds.

«Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.»
‭‭1 Korinter‬ ‭15:57-58‬ ‭

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 8 timer siden / 149 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 87 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 117 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 18 timer siden / 179 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 22 timer siden / 457 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 950 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82169 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44631 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35544 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28874 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22872 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22497 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22087 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20395 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19445 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 117 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 18 timer siden / 179 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
3 dager siden / 361 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
3 dager siden / 3094 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
3 dager siden / 377 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
4 dager siden / 162 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
4 dager siden / 424 visninger
Les flere

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 8 timer siden / 149 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 87 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 117 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 18 timer siden / 179 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 22 timer siden / 457 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 950 visninger
Les flere