Spaltist Espen Ottosen

Informasjonsleder Norsk Luthersk Misjonssamband

De diskriminerte barna

Jeg er oppvokst med en enslig mor. Men jeg vil ikke bli brukt som argument for at enslige bør få assistert befruktning.

Publisert: 10. apr 2018 / 1649 visninger.

Høyres landsmøte vedtok nylig at staten skal gi enslige rett til assistert befruktning. Arbeiderpartiet vedtok det samme i fjor. Dessverre havner temaet ofte i skyggen av spørsmålet om eggdonasjon.

Barnløshet er en stor smerte for dem det gjelder. Slik sett er det forståelig at politikere vil hjelpe de som ønsker seg barn. Like fullt er det naturlig å tenke at helsepersonell først bør kobles inn når uteblitt graviditet skyldes medisinske årsaker. Å være barnløs fordi man er enslig er ingen sykdom. Og barn er ingen rettighet.


Det naturen gir. Lenge har jeg tenkt at det er verdens enkleste sak å avvise kunstig befruktning for enslige; det handler om å si nei til at noen barn skal diskrimineres grovt av staten. For de barna det gjelder fratas jo noe naturen faktisk gir oss alle; en far og en mor.

Jeg innrømmer gjerne at denne debatten er ganske personlig for meg. Min far døde da jeg var fem år. Jeg har vokst opp med en enslig mor – og har overhodet ikke noe ønske om å stigmatisere disse.

Men etter hvert har det gått opp for meg at jeg kan brukes som argument for at det går bra med barn som vokser opp uten far. Jeg er verken blitt kriminell, falt ut av videregående skole, eller fått psykiske problemer. Men selvsagt har jeg savnet å ha en far. Derfor forstår jeg ikke at politikere våger å vedta at å mangle en forelder er en slags ubetydelig bagatell.


God oppvekst. Så langt jeg kan forstå er hovedargumentet for å tilby enslige assistert befruktning at disse kan tilby barn en god oppvekst. Barna vil dessuten være svært ønsket.

Jeg forstår argumentet. Og mye er viktigere for et barn enn å ha to foreldre. Selv har jeg sikkert hatt det bedre enn tusenvis av andre barn. Altfor mange vokser opp i en familie med skyhøyt konfliktnivå eller alvorlig rusmisbruk – og mer kan sikkert gjøres for å ivareta disse.

Men det betyr ikke at det er greit at staten, med vitende og vilje, fratar barn en far. For selvsagt er det bedre å ha to foreldre enn å ha en forelder. Dette handler om å sette barns beste fremfor voksnes lengsler.

At mye kan være mer belastende for et barn enn bare å ha en forelder er ikke et holdbart argument. Det blir omtrent som å hevde at vi ikke trenger å bekjempe seksuell trakassering fordi voldtekt er så mye verre.


Til Danmark. Det blir ofte trukket frem at enslige i dag drar til Danmark for å bli gravide. Er det ikke bedre å gi disse denne muligheten i Norge når de uansett kommer til å få barn?

Mitt svar er nei. Det er stor forskjell på å tillate at et enkeltmenneske tar et omstridt valg og at staten gjør dette valget til en rettighet.

Så innser jeg at mange synes det er vanskelig å si til disse kvinnene at de gjør noe etisk galt (der de sitter med en skjønn treåring på fanget). Kanskje er det redselen for å bli oppfattet som fordømmende og moralistisk som gjør at mange ikke vil si nei til at enslige skal få hjelp til å bli gravide?

Min holdning er at enslige kvinner som velger å få barn velger å sette barna deres i en særlig sårbar posisjon. Det kan godt hende det går fint; slik det kan gå bra å kjøre i 140 i en 80-sone. Like fullt er det uklokt. Ikke minst kan barna rammes hardt hvis mor får psykiske problemer, blir alvorlig syk eller havner i en ulykke.


Saksøke staten? Hva vil så barna det gjelder si om noen år? Vil noen kritisere sin mor fordi hun dro til Danmark for å bli gravid? Kan vi se for oss, hvis assistert befruktning for enslige innføres, at noen barn vil saksøke staten fordi de bare fikk én forelder?

Noen finner slike spørsmål absurde; ingen vil kritisere at de har blitt til. Det er jo bedre å bli født enn ikke å bli født.

Joda, de fleste er dypt takknemlige for å leve. Men er det dermed umulig å være kritiske til valg som ble foretatt i forbindelse med at livet mitt startet? Jeg har i hvert fall møtt mennesker som sier at «mine foreldre burde aldri fått barn» etter år med krangel, konflikt og skilsmisse.

12 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

167 innlegg  975 kommentarer

Publisert 11 dager siden
Espen Ottosen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er oppvokst med en enslig mor. Men jeg vil ikke bli brukt som argument for at enslige bør få assistert befruktning.

Du har helt rett og barnets rettigheter drukner i det rettighetsorienterte voksen-perspektivet som rir samfunnet som en mare. 

Jeg publiserte et innlegg i 2011, som jeg tilater meg å publisere på nytt her,om en tenkt gutt som var kommet til verden på denne måten, og hans refleksjoner rundt dette i en ikke så altfor fjern fremtid. Innlegget fikk nærmere 12 000 visninger og jeg undret meg på den relativt store interessen, og jeg  ble også kontaktet av VG som gjerne ville trykke dette, men som plutselig alikevel ikke ville - fordi det ikke var egne opplevelser direkte. 

                                                      Far fortsatt savnet

                                                     JØRGEN ; dagbok 2029.

 Oslo i året 2029. Savnet jeg føler, hvem har ansvaret for fortvilelsen.

 Jeg har vært så heldig å ha vokst opp sammen med en omsorgsfull mor. Sammen med både sin første og andre ektefelle, eller medmor (Som de kalles etter loven fra 2008) så fikk jeg oppleve trygghet i hverdagen, og mye livsglede. Min mor var blant annet på landslaget i en stor idrett, og var en svært profilert og kjent spiller.

Hun benyttet seg av mulighetene som politikerne gav gjennom lovgivningen som tillater at lesbiske par kan få befruktning på statens bekostning, og når jeg ser på uttalelser gitt til pressen av en rekke kjente personer i tiden rundt min mors graviditet, så uttaler de seg alle med udelt begeistring. 

Sånt sett så var jeg definitivt et etterlengtet og ønsket barn.

Landets største aviser omtalte da også begivenheten som en gla`nyhet, uten annet forbehold enn at dette kunne medføre at min mor kunne komme til å vurdere å legge karrieren på hylla.  

Det som imidlertid har vært et savn gjennom hele oppveksten, har vært savnet etter en far. Stadig større og stadig dypere.

 Når jeg leser betraktningene som ble gjort av tilhengerne av lovene før de ble vedtatt, så var man tydelig opptatt av å forklare at mannlig kontakt selvsagt ville bli ivaretatt, og at dette derfor ikke kunne være et gyldig argument mot den kommende/foreslåtte lovgivningen. 

Neida , i mitt tilfelle så har kontakten med menn ikke vært så aller verst. 

Men, hvorfor har jeg da hele livet allikevel følt på at noe mangler. Hvorfor denne sorgen og fortvilelsen overfor det faktum bare å savne en far. Hvorfor har ikke argumentet om at bare jeg fikk nok kontakt med menn ”så ville det dekke mitt behov”, vært gyldig for meg ?

Jeg har nylig startet samfunnsvitenskapelige studier, og har gjennomgått en stor mengde litteratur som dekker perioden fra 1980 og frem til 2010. Dokumentasjonen viser at mange politikere i disse årene var svært opptatt av fars rolle i familien.

Ikke minst så ble argumentet om fars viktige tilstedeværelse og deltagelse fremmet i den årelange debatten om svangerskapspermisjon. Dette synspunktet fikk da også gjennomslag i lovgivningen som ble vedtatt på denne tiden, ved at far - som en følge av den nevnte forutgående debatten - skulle tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv.

Det kan derfor se ut som om man i hele denne tidsperioden var spesielt opptatt av at fars deltagelse var både nødvendig og viktig, både for barnets utvikling generelt, men også den positive effekt dette ville ha for farsrollen i seg selv. 

I 2008 ble det vedtatt en rekk nye lover som - til tross for den forutgående debatten som understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven og ekteskapsloven.

Et gjennomgående trekk var at denne debatten synes å være politikerstyrt, og at fagmiljøene i liten grad fikk delta med sine synspunkter. I den grad fagmiljøene fikk slippe til, så kan det se ut som om disse miljøene og ”forskerne” i sin helhet var valgt av oppdragsgiver ( I praksis datidens regjering) basert på deres allerede (uformelt uttrykte) positive holdning til lovforslagene. 

Dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, viser at man brukte 16 år på hele prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen- som var langt mer radikal- så brukte man i realiteten ett drøyt år.

Et paradoks var det også at lovene ble vedtatt til tross for at f.eks FN`s barnekonvensjon  fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre. (For øvrig også ratifisert av Norge)

Jeg husker da jeg i barnehagen 4-5 års alderen fikk spørsmål fra mine lekekamerater om faren min var politi. Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo aldri truffet han, at det visste jeg ikke, og deretter hvor utrolig lei meg jeg var da jeg ble mobbet fordi jeg ikke visste hva min far var eller gjorde, eller for den saks skyld om han var i live. Dette pågikk over flere år, og var tungt og vanskelig å takle.

Jeg husker godt jeg syntes det var vanskelig å skulle spørre min mor om dette, jeg ønsket ikke å såre henne.

For åtte år siden da jeg var tolv år, og bevisstheten rundt mitt eget liv og historie vokste, så reflekterte jeg over det faktum at jeg faktisk hadde en biologisk far (sannsynligvis) fortsatt, og muligens en farfar og kanskje også en farmor, og annen familie.

Savnet etter en far ble etter dette større for hvert år. 

Mitt røde hår og fregner står i sterk kontrast til min mors farger og utseende, og dette var fortsatt spørsmål jeg ikke våget å ta opp med min mor. Jeg ønsket naturligvis ikke å såre henne ved å fortelle om mitt etter hvert dype savn etter min far, spesielt med utgangspunkt i at hun var den som hadde valgt å gjøre meg formelt, og i praksis farløs. (Sammen med politikerne)

Selve valget om å frivillig sette til verden et farløst barn (Formelt og praktisk) har vært svært vanskelig å forstå, og da ikke annet enn som et mulig forståelig, men allikevel rent egoistisk voksen behov.

Etter at jeg ble myndig for to år siden, mannet jeg meg opp til å skulle oppsøke min biologiske far, ettersom loven gir adgang til å kunne gjøre dette når man fyller atten. 

I det statlige registeret, som for øvrig ble foreslått nedlagt for noen år siden, så fikk jeg opplyst at han var bosatt i en mindre by på Østlandet, og  jeg reiste deretter til denne byen etter å ha fått oppgitt adressen. Det var så vidt jeg våget meg fram til døra i det som så ut til å være et stille og rolig villa strøk, og ringte på. En hyggelig dame kom ut, jeg presenterte meg, og spurte etter ”Rolf”

Hun gikk inn i huset og hentet ”Rolf” som kom til døra med et spørrende uttrykk, med rødslett i håret, og med fregner. 

Han var mitt eget speilbilde.

Jeg fikk stotret frem, i både usikkerhet og forventning antar jeg, at jeg var hans sønn Jørgen, og at var min biologiske far. 

Han svarte på en høflig måte at det var hyggelig, men at han i utgangspunktet ikke ønsket kontakt med noen av dem som han var blitt biologisk far til på denne måten. Det var nødvendig av hensyn til hans nåværende familie, ellers så kunne vi sikkert hatt kontakt.

Sorry.

Beklager og adjø. Et litt fåret smil fra meg og døra ble lukket igjen.

Annenrangs. Ikke prioritert. 

På veien ned til bilen som jeg hadde lånt for anledningen, gikk jeg forbi et eldre ektepar i følge med en gutt på min egen alder, og de svingte inn porten til ”Rolf”. De var svært like min biologiske fars utseende, og de stirret veldig på meg.

Jeg nikket kort i forbifarten, mumlet et forsiktig ”hei” og gikk videre fylt av sorg og fortvilelse over avvisningen jeg nettopp hadde opplevd. 

Jeg gråt.

Ikke stille.

Mitt liv var altså etablert på voksnes premisser helt og fullt. Uten refleksjon, annet en forestillingen om at et barn åpenbart måtte betraktes som en menneskerett, og at andre betraktninger og synspunkter i den debatten var diskriminerende.

Ofret til enkeltgruppers og enkeltmenneskers særinteresser etter mitt enkle skjønn. 

Dokumentasjonen fra denne tiden viser at denne tankegangen var et sørgelig men rådende faktum i mange kretser, også i landets lovgivende forsamling, blant politikere på Stortinget.

Jeg føler meg ikke verdiløs, og livet vil sikkert by på mange utfordringer. Min mor er fortsatt en god mor. Studiene er spennende, selv om de i disse dager avdekker et menneskesyn i min nære fortid som skremmer meg.

Det er allikevel ikke mulig for meg å forstå hvorfor norske politikere ved sin lovgivning har gjort meg farløs.

Hvorfor ? 

Svært mange av landets stortingsrepresentanter, fra en rekke partier, gav sin tilslutning til år med savn, sorg og fortvilelse. Som måtte komme. Min og mange andres.

Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. 

De måtte vite, lovgiverne. De måtte ha visst at denne dagen ville komme, da de ikke lenger kunne gjemme seg for konsekvensene av sin stemmegivning.

2 liker  
Svar
Kommentar #2

Robin Tande

14 innlegg  3579 kommentarer

Publisert 11 dager siden
Espen Ottosen. Gå til den siterte teksten.
For de barna det gjelder fratas jo noe naturen faktisk gir oss alle; en far og en mor.

Er ikke du en troende kristen? I så fall kan vel det siterte leses slik: For de barna det gjelder fratas jo noe Gud faktisk gir oss alle; en far og en mor.

Ser du ikke da paradokset; selvmotsigelsen; det meningsløse i det du hevder?

I tilfelle du har problemer kan jeg hjelpe til litt: For at vi skal kunne frata et menneske noe må dette mennesket først eksistere.

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Espen Ottosen

121 innlegg  319 kommentarer

Barna eksisterer jo

Publisert 10 dager siden

Jeg tror du misforstår. Barn som blir til gjennom assistert befruktning eksisterer. Og de har en biologisk mor og en biologisk far (for slik er naturen, av Gud, ordnet). Problemet er at staten, ved å sørge for assistert befruktning for enslige, sørger for å redusere far til en sædgiver, og barnet får bare en forelder. 

Svar
Kommentar #4

Robin Tande

14 innlegg  3579 kommentarer

Men kjære vene

Publisert 10 dager siden
Espen Ottosen. Gå til den siterte teksten.
Jeg tror du misforstår. Barn som blir til gjennom assistert befruktning eksisterer. Og de har en biologisk mor og en biologisk far (for slik er naturen, av Gud, ordnet). Problemet er at staten, ved å sørge for assistert befruktning for enslige, sørger for å redusere far til en sædgiver, og barnet får bare en forelder. 

Hvs jeg har misforstått noe så må det være den kristne tro og lære. Går den ikke ut på at Gud er skaperen av ethvert menneske? Hvis en gutt som den som beskrives  i kommentar #1  spør: Hvem har skapt meg. Svarer dere ikke da: du er Guds skapning, som alle andre mennesker?

Og den biologiske faren  må vel da være gitt av Gud. Hvis ikke akkurat denne sædcellen var blitt brukt av  Gud hadde ikke denne gutten vært der.

Eller mener dere at menneskene kan gripe inn og fortelle Gud hvordan han skal skape? Og hvis assistert befruktning ikke hadde vært tillat så hadde ikke denne gutten hatt en far også -  han hadde rett og slett ikke eksistert. Det var kun det aktuelle egget og den aktuelle sædcellen som kunne bli ham. 

Vanskelig? 

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Espen Ottosen

121 innlegg  319 kommentarer

Gud som skaper av ethvert menneske

Publisert 10 dager siden

Ja, det er nok mulig at du har misforstått kristen skapertro. Og det er uansett slik at det du skriver har liten relevans for min argumentasjon.

La meg ta det siste først: Selv om det er slik at Gud er skaper, og Gud sørger for at et menneske blir til ved at en (spesifikk) sædcelle befrukter en (spesifikk) eggcelle, så er spørsmålet om staten har noen rett til å bestemme at dette spesifikke menneske skal vokse opp uten en far. Det er det jeg svarer nei til. Og det er det som er temaet for min kommentar.

Så er det helt rett at noen mennesker ikke ville ha blitt til hvis assistert befruktning ikke eksisterte. Det er jo helt opplagt. Men hva så? 

Til slutt: Jeg tror at Gud har skapt ethvert menneske. Men hans skapergjerning er indirekte; han har ordnet naturen slik at barn blir til ved hjelp av at en sædcelle befrukter en eggcelle og fester seg på til en livmor (osv, osv). Men det betyr jo ikke at Gud nærmest styrer og planlegger, på en helt direkte måte, hvordan ethvert menneske blir til. I så fall må vi jo se for oss at Gud planlegger at barn skal bli til i fylla eller i forbindelse med en voldtekt. Den personen som blir til i slike tilfeller er fortsatt skapt av Gud, i hans bilde, men det er ikke grunnlag for "ønsket" at selve befruktningen skulle foregå på uetisk vis.

Svar
Kommentar #6

Robin Tande

14 innlegg  3579 kommentarer

Ja det er mange ting

Publisert 10 dager siden
Espen Ottosen. Gå til den siterte teksten.
Men det betyr jo ikke at Gud nærmest styrer og planlegger, på en helt direkte måte, hvordan ethvert menneske blir til. I så fall må vi jo se for oss at Gud planlegger at barn skal bli til i fylla eller i forbindelse med en voldtekt. Den personen som blir til i slike tilfeller er fortsatt skapt av Gud, i hans bilde, men det er ikke grunnlag for "ønsket" at selve befruktningen skulle foregå på uetisk vis.

Du ror deg ikke ut av paradokset – Bibelen flyter forresten over av slike - ved å slå fast at Gud skaper individene i sitt bilde(?), men i et hav av ukjente og tilfeldige arveegenskaper og miljøer. Alt dette skal så i neste omgang danne grunnlag for hvordan de kommer ut i en sortering: frelsbare eller kassabelt skrap. Men, beklager denne digresjonen. 

Kommentar #1 er relevant og saksrettet. Vi kan tenke oss mye. Hva når det går dårlig – innleggets siste avsnitt - og vedkommende havner som fengselsfugl? Da blir det samfunnet vedkommende kan gi skylden for sin skjebne, å ha blitt satt inn i denne verden med amputerte forutsetninger for å kunne fungere skikkelig.

Så kan vi snu på det hele, som du også er inne på: Vedkommende gjør det godt og stifter en herlig familie. Han/hun sitter langt ut i livet og snakker med barn og barnebarn: Uten mors legning og assistert befruktning hadde vi ikke vært her mine herlige barn.

Som min kristne søster alltid pleide å si: Ja det er mange ting.

Å ja, hva jeg konkluderer med? Nei til alt dette. Kan man ikke få barn på normalt og sømmelig vis, så er verden full av ulykkelige små som skriker etter kjærlighet og omsorg. De kan ha mye å gi tilbake.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
5 minutter siden / 8553 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
15 minutter siden / 8553 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
18 minutter siden / 8553 visninger
Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
26 minutter siden / 8553 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
41 minutter siden / 47 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
43 minutter siden / 89 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 8553 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Far fortsatt savnet
rundt 1 time siden / 11908 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 8553 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 1 time siden / 89 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 2 timer siden / 1973 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 2 timer siden / 1973 visninger
Les flere