Kirkemøtet må bidra til konsensus og bygge bro

Norsk politikk ble nylig hyllet for sin evne til å oppnå bred politisk konsensus (Morgenbladet 26. mars). Særlig fremtredende har dette vært – ifølge nylig avgått miljø- og klimaminister Vidar Helgesen – på områder som «vekker sterke følelser». Effekten for landet av brede forlik på viktige områder, har vært vesentlig. Blant virkningene er langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.

Når Kirkemøtet i Den norske kirke denne uken og deretter Stortinget våren 2019 setter trossamfunnslovgivning på dagsorden, er det å håpe at vi kan få erfare noe lignende. For noe framstår nå som åpenbart: Den norske folkekirken trenger det samme. Den trenger langsiktige og forutsigbare rammebetingelser. Signalene fra andre tros- og livssynssamfunn, tyder på at det samme gjelder også for dem. Ansvaret for å få til dette, påhviler trossamfunnene – Den norske kirke inkludert – og Stortinget i fellesskap.

Bygge tillit overfor «sine egne»

Deler av Kulturdepartementets utkast til ny trossamfunnslov har i løpet av høsten og vinteren blitt møtt med skarp kritikk. Kritikken har kommet både fra kirkelige høringsinstanser og fra andre tros- og livssynssamfunn. Mest debatt har det blitt rundt forståelsen av likebehandlingsprinsippet og til en pågående og uavklart internkirkelig diskusjon i Den norske kirke om fremtidig myndighets- og oppgavefordeling. Konfliktlinjene er til dels skarpe og vekker sterke følelser. Behovet for konsensusløsninger er derfor åpenbart.

Mest kritisk er det for Kirkemøtets valgte kirkepolitikere å bygge tillit overfor «sine egne», det vil si landets om lag 1.200 menighetsråd og drøyt 400 kirkelige fellesråd. De om lag 10.000 lokale kirkepolitikere som befolker disse rådene, er valgt av de samme hundretusener av kirkemedlemmer som utgjør Kirkemøtets egen demokratiske base.

Betydelig motstand mot lovforslaget

Av de nevnte lokalkirkelige rådene har om lag 700 avgitt høringsuttalelse til forslaget til ny trossamfunnslov. Uttalelsene dokumenterer betydelig motstand mot deler av lovforslaget, også mot elementer som Kirkerådet i sin foreløpige uttalelse (desember 2017) har gitt sin støtte til. Kirkemøtet har derfor et stort ansvar for å finne løsninger som kan fungere samlende for hele Den norske kirke.

Utfordringen skjerpes ved at valgte representanter for soknenes organer ikke inngår i, har talerett på eller utgjør noe «parti» på Kirkemøtet. Det medfører en risiko for at styrken i de synspunktene som disse har fremmet, dempes ned under møtets forhandlinger. Forutsetningen for den dynamikken som kjennetegner Stortingets politiske dragkamper om brede forlik – mellom ulike partier som alle befinner seg i samme sal etter styrkeforhold avgjort ved valg – vil dermed ikke være til stede på Kirkemøtet.

Lokale organer ønsker mer lovfesting

Kirkemøtet hadde derfor fortjent at de synspunkter som lokale kirkelige organer har bidratt med i høringsprosessen, hadde fått bredere og mer nyansert omtale i de saksdokumentene som foreligger til møtet. Særlig gjelder dette problemstillinger som direkte adresserer spørsmål om fremtidig myndighetsfordeling nettopp mellom kirken lokalt og Kirkemøtet.

Etter den gjennomlesning som KA har gjennomført av store deler av høringsmaterialet, har vi i en egen rapport dokumentert at nesten 8 av 10 av lokalkirkelige høringsinstanser har innvendinger på det punktet som handler om organisering av Den norske kirke. Forbeholdene knytter seg i hovedsak til ønsket om fortsatt synliggjøring av soknets oppgaver i lov og en understreking av nødvendigheten av et fellesorgan for flere sokn – med lovfestet mandat til å opptre blant annet som arbeidsgiver og gravferdsmyndighet.

Må skape bred konsensus internt

Å finne fram til en mest mulig internkirkelig samlende løsning på disse spørsmål, fremstår som det mest vesentlige og avgjørende for Kirkemøtet i år. Bred konsensus internt er en nødvendig betingelse for å sikre langsiktighet, legitimitet og ro i og om Den norske kirke. Det vil også være vesentlig for å kunne få til en fortsatt konstruktiv dialog mellom kirken og departementet fram mot Stortingets senere lovbehandling.

Kirkemøtet har videre alt å vinne på å bygge en tydeligere bro til de andre tros- og livssynssamfunnene. En bredere felles forståelse mellom Den norske kirke og de andre rundt likebehandlingsprinsippet vil lette Stortingets arbeid med den nye loven i 2019.

Det er derfor ingen liten oppgave Kirkemøtet står overfor når de igjen samles i Trondheim: Å gjennom bred konsensus bidra til å sikre både Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunn langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.

Godt Kirkemøte!

Marit Halvorsen Hougsnæs, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

(foto fra Kirkemøtet 2016: Kirkerådet/flickr)