Én kirke – eller flere hundre?

Hvor mange kirke­organisasjoner skal vi ha i Den norske kirke? Det skal Kirkemøtet si sin mening om før Stortinget vedtar ny lov om tros- og livssynssamfunn. Vi skal diskutere om det er loven eller kirka selv som skal bestemme framtidig ­organisering, og vi skal bli ­enige om hvem som skal bestemme hva i kirka – Kirkemøtet eller de 1.250 soknene.

Og framfor alt må vi ­snakke om hvem som skal ­betale for ­framtidas kirke. Dette er det eneste punktet i ­forslaget til ny trossamfunnslov hvor ­regjeringen ikke har tatt ­stilling. Derfor blir det viktig hva Kirkemøtet kommer fram til de ­neste dagene: Vil vi fortsatt ha delt ­finansiering ­mellom ­kommuner og staten – eller bør staten ­overta ansvaret for å finansiere den lokale kirka?

For meg og mange med meg sitter det langt inne å flytte makt oppover. Det ligger i rygg­margen at vi vet best lokalt. ­Likevel ­lander jeg på at tiden er inne for å for­enkle og rydde opp i ­finansieringen av Den norske kirke. Vi blir ikke selvstendige uten å ha frihet til å forme vår egen organisasjon og uten å ha ansvar for en helhetlig forvaltning av kirkas ressurser. Vi kan ikke fastholde gamle modeller fra statskirketida mens vi ser at prestestillinger forsvinner og kirkebygg forfaller.

Fortsatt opptil 356 fellesråd.  Noen levde i villfarelse om at ­kirka ville få hjelp av kommune­reformen, slik at vi ville få ­passelig store og ­såkalte ­robuste fellesrådsområder – omtrent på størrelse med våre ­prostier. Men i Norge slår vi oss bare unntaksvis sammen frivillig, og selv ­etter ­gjennomføringen av ­kommunereformen vil det være 356 ­kommuner i ­Norge – og ­potensielt like mange felles­råd. Det er påfallende at ­verken ­Kulturdepartementet i sitt ­høringsnotat eller Kirke­rådet i sitt fyldige saksframlegg ­drøfter problemstillingene rundt ­kommunestruktur, og konsekvensene den har for kirkas ­organisering.

Bare i Sør-Hålogaland vil det være 41 fellesråd i overskuelig framtid. Visst kan de slå seg sammen, men det er ikke noe rush nedenfra for å ­forplikte seg til samarbeid med ­naboen – ­enten vi snakker om sokn, ­fellesråd eller kommuner. ­Mange av fellesrådene er små og har ikke kompetanse på hele spekteret av oppgaver de har ansvaret for. Når kommuner helt ned i ­tusen inn­byggere som hoved­regel holder seg med egne kirke­verger, ­bindes også store ­ressurser på administrasjon. Dette er penger og ­krefter som kunne vært brukt på barn og ungdom, på diakoni, på ­kultur, forkynnelse og på slitne kirke­bygg. Dette er en ukristelig ­prioritering av knappe ­ressurser – enten det er staten eller kommunen som betaler.

Vilkårlige forskjeller. Vi står sammen i ønsket om ­felles ­arbeidsgiverlinje i kirka. ­Valget står om hvorvidt vi skal ­satse på én kirkelig organisasjon – eller være prisgitt hundre­vis av forskjellige arbeids­givere. Strengt tatt er ikke ­organiseringen ­direkte avhengig av hvem som betaler. Men det hadde blitt enklere om dette hang ­bedre sammen enn i dag. Hvorfor skal kommunene få penger fra Stortinget for å gi til den ­lokale kirka (penger som verken er ­øremerka eller inngår i det kommunale inntektssystemet) – når Stor­tinget i stedet kan bevilge ­pengene direkte til Den norske kirke?

Jeg forstår godt de som argumenterer for fortsatt delt finansiering. Jeg har lang erfaring fra grasrota, som menighetsråds- og fellesrådsleder i tett og godt samarbeid med en raus ­kommune. Men som medlem av Kirke­møtet og ansvarlig for kirka i hele ­Norge, lever jeg ikke like godt med de store og vilkårlige økonomiske forskjellene ­mellom lokale menigheter, som er fullstendig prisgitt kommune-
grensene.

Dessuten er det selvsagt ikke slik at båndene mellom kirke og lokalsamfunn brytes av at staten overtar finansieringen av kirka. Kanskje samarbeidet faktisk kan styrkes ved at staten ­sørger for den delen av ­finansieringen som er knyttet til kirka som trossamfunn på linje med andre trossamfunn. Så kan den lokale kirke samarbeide med kommunene om å finansiere andre tiltak som styrker lokalsamfunnene og mennesker der.

Frykt for sentralisering. Hvorfor er det likevel så ­mange lokale menighetsråd og fellesråd som vil protestere mot at framtidas kirke skal finansieres av staten og at Kirkemøtet skal styre fordelingen av en større del av de lokale ressursene? Jeg tror det skyldes frykt for sentralisering. Folk ser at Kirke­rådet eser ut, og produserer stadig mer ­byråkrati som oppleves fjernt og irrelevant for de lokale menighetene. Det virker også relativt fremmed for Den norske kirke at nasjonale funksjoner kan ­utføres på en effektiv og kvalitativ god måte utenfor Oslo. Derfor kan det være grunn til å frykte at en modell som gir økt makt til Kirke­møtet vil føre til enda ­flere ansatte i sentraladministrasjonen og en ensidig telling av ­antall inn­byggere når ­pengene skal fordeles. Kirkens organisasjoner framstår dessverre ­mindre troverdig enn Stortinget og kommunene når det gjelder å ta hensyn til hele landet.

Det burde være motsatt. Nettopp ved å være herre i eget hus – og få en finansieringsmodell som tar hensyn til det, har vi mulighet til å organisere og drifte en kirke som tar hensyn til at behovene er forskjellige. Selvsagt må makt og ansvar desentraliseres – men det skal skje gjennom kirkas egne organer og ikke ut fra mer og mindre tilfeldige beslutninger og prioriteringer i flere hundre kommuner.

Kari Karstensen

Nestleder Sør-
Hålogaland bispe­dømmeråd, kirke­­møtemedlem valgt på Nominasjonskomiteens liste