Språket beveger verden

I bråket rundt Sylvi Listhaugs siste dager som justisminister oppstod to hovedfronter: De som mente dette handlet om ytringsfrihet, og de som mente det handlet om anstendighet.

Knut Arild Hareide og Kjell Magne Bondevik påpekte at det dreide seg om anstendighet. Listhaug og hennes tilhengere fikk det heller til å handle om ytringsfrihet: Hun var blitt kneblet av det politisk korrekte godhetstyranniet igjen. De brukte «anstendigheten» som et våpen mot de som bare sier det som det er.

Appell. Det er vel ikke bildet av Per Sandberg man forventer å finne under leksikonoppslaget «Anstendighet», men på torsdag gikk også han ut og advarte mot at sosiale medier, journalister og politikere «fyrer opp under en uanstendig debatt».

Men er det først og fremst ­anstendigheten som står på spill i disse debattene? Selv tror jeg det pågår en viktigere definisjonskamp knyttet til tanker om hva språket vårt gjør med det – eller dem – vi snakker om.

Bjelken i øyet. Dette henger sammen med skjellsordet ­«politisk korrekthet». Å være ­politisk korrekt er å være ­ideologisk forblindet, slik at man nekter å innse den egentlige virkeligheten. Man pynter på kjensgjerningene, fordi man ikke tåler å se konsekvensene av sin egen godhetsnaivisme.

Dilemmaet er likevel vanskeligere enn hva kritikerne av det politisk korrekte gir inntrykk av. Hadde det vært så enkelt som at språkets oppgave var å speile virkeligheten – da kunne man bare fjernet den politisk korrekte bjelken i øyet og sett lyset. Men sånn er det ikke. Og det skyldes at språket vi bruker faktisk former virkeligheten.

Talehandling. Det er her språkfilosofien kommer inn, nærmere bestemt talehandlingsteorien. Talehandling er kort fortalt det vi gjør når vi sier noe. Det virker kanskje ­unødvendig å trekke filosofien inn i slike selvfølgeligheter, men det har sin historiske forklaring i at filosofien tidligere primært så på språket som et redskap for å beskrive verden: Sola skinner. Jorda er flat. Og så videre. Disse påstand­ene kunne man vurdere som rette eller gale.

Så kom filosofen Ludvig Wittgenstein og resten av bøtte­balletten, med et pragmatisk syn: Språket er ikke noe utenfor virkeligheten som setter ord på den – språket er en del av virkeligheten, som vi bruker til å handle med. Sier du ja foran presten, blir du faktisk gift. Du beskriver ikke noe, du gjør noe.

First House. Dette eksemplet høres selvsagt banalt ut. For i nære relasjoner erfarer vi tyngden av ordene våre hver dag, og at det vi sier får følger. Vi snakker ikke bare for å kartlegge verden, men også for å endre hvordan vi og andre forstår den. Politikere vet dette minst like godt som alle andre – ikke minst de som har jobbet på fete lønninger med å påvirke politikken gjennom kommunikasjonsstrategier i First House: Språk er handling, og ikke bare kjensgjerninger som enten kan avvises eller bekreftes.

Når vi snakker om innvandring og integrering, om det er gullstoler, terroristanklager eller snylting, handler det derfor ikke bare om anstendighet – det får problemet til å virke litt prippent. Det handler mer om at språk kan både inkludere og ekskludere, noe særlig minoritetsungdommer kan fortelle tusenvis av ­positive og negative historier om: Blikk på bussen, kommentarer fra øvrighetspersoner.
Kjære bror. Under lanseringen av debattboka Kjære bror, skrev redaktør Umar Ashraf og varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam, i forrige uke en kronikk i VG som belyser dette:

«Vi ønsker et samfunn som snakker med, og ikke om våre brødre, fedre og sønner. (...) Det kreves en mer proaktiv politikk med en inkluderende tilnærming, og mindre reaktiv, frastøtende og lite tillitsvekkende politikk som river familiene fra hverandre.»

Poenget med antologien er blant annet å vise manns­perspektivet i «skamløs»-debatten­ – at også innvandrergutter undertrykkes av patriarkalske strukturer i enkelte innvandrermiljøer. Men den vil også «sparke oppover», mot ­politikere og andre som bruker et språk som forsterker fordommer og skaper gruppetenkning: «Rasisme, diskriminering, og muslimhat er reelt. Dette forsterker utenforskapet.»

Dumsnill? Det er beleilig å ­anklage «politisk korrekte» for berøringsangst. Og iblant tror jeg det er noe sant i det, som at venstre­siden har vært sent ute med å anerkjenne reelle utfordringer med integreringen. Men det handler ikke bare om at man har vært naiv eller ideologisk forblindet. Heller ikke om ­anstendighet, tror jeg.

Det handler om at man har ­ønsket å appellere til de gode kreftene, ved å vise en inkluderende holdning når man snakker om og med andre. Prisen for denne­ åpenheten er at man risikerer å bli dumsnill. At man kan gjøre feilvurderinger, og ikke sette tydelige nok grenser for hvilke kjerneverdier vi ­setter høyt. Men belønningen er at samfunnet kanskje blir litt bedre gjennom disse talehandlingene, og at de vi snakker om også blir snakket med. Fordi tale er handling, og det er det som bygger samfunn.