Harald Hegstad

31

Er Den norske kirke tjent med et partisystem?

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati.

Publisert: 9. apr 2018

Kirkemøtet skal denne uken vedta nye regler for kirkevalg. For regler til valg av bispedømmeråd og Kirkemøte har Kirkerådet oversendt to alternative forslag. Flertallet i Kirkerådet går inn for et forslag der valget skal basere seg på lister etablert av kirkepolitiske grupperinger. Bare dersom det ikke lages noen slike lister, skal det settes ned en nominasjonskomité. Mindretallet (som jeg selv tilhører) går inn for at det alltid skal være en nominasjonskomité som lager en liste, men at det i tillegg skal være mulig å stille andre lister. Det siste forslaget er det som ligner mest på situasjonen ved forrige valg, bortsett fra at det vil være mer like betingelser for nominasjonskomitelisten og eventuelle andre lister.

Kirkepolitiske grupperinger. Alternativene handler om mer enn ulike tekniske løsninger, men om hva det kirkelige demokratiet skal være i framtiden. Forslaget fra Kirke­rådets flertall innebærer at de som vil gjøre seg gjeldende i det kirkelige demokratiet tvinges til å etablere kirkepolitiske grupperinger, slik Åpen folkekirke allerede har gjort. Det er det ikke alle som ønsker å gjøre, fordi vi mener at et system med organiserte kirkepolitiske grupperinger egner seg dårlig for et kirkelig demokrati. Den norske kirke er et trossamfunn, ikke en organisasjon for å organisere uenighet. En oppdeling i kirkepolitiske grupperinger vil kunne virke splittende og fokusere på forskjeller og uenighet heller enn det vi står sammen om. Utviklingen av et kirkelig «partisystem» vil dessuten kreve ressurser, både menneskelige og økonomiske. Både penger og tid kan anvendes bedre for å løse kirkens primæroppgaver.

Et system med ulike lister forutsetter at det finnes klare skillelinjer, slik det var tilfellet ved kirkevalget i 2015. Det vil ikke uten videre være tilfellet ved senere valg. Etter min mening egner valg av kirkelige tillitspersoner seg best som et personvalg, der velgerne kan gi støtte til konkrete personer. Her vil personlige egenskaper spille en rolle på linje med standpunkter og prioriteringer i kirkelige saker. Samtidig må det være mulig å stille alternative lister slik som ved menighetsrådsvalget, men denne muligheten bør oppfattes som en sikkerhetsventil, snarere enn det normale.

Marginalisert. Det er i Den norske kirke mange som ikke ønsker å medvirke til dannelsen av organiserte kirkepolitiske grupperinger. Dersom det ved bispedømmerådsvalget i 2019 ikke finnes noen nominasjonskomiteens liste, vil disse bli marginalisert både som potensielle kandidater og som velgere. For å hindre at det ved valget bare skal finnes én liste (f.eks. fra Åpen folkekirke), foreslår flertallet i Kirke­rådet at bispedømmerådet i slike tilfelle skal ta initiativ til at det blir laget en alternativ liste. Et demokratisk problem med et slikt forslag er at et råd dominert av en bestemt gruppering selv skal ha innflytelse på hvilket alternativ de skal konkurrere med i valget.

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati. I en situasjon der det bare foreligger én gruppering som har gitt til kjenne at de ønsker å stille lister, er det lite demokratisk å vedta en ordning som tvinger andre som vil påvirke utviklingen i Den norske kirke til å gjøre det samme.

Harald Hegstad, Nestleder i Kirkerådet

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

35 innlegg  2002 kommentarer

Tillatt?

Publisert over 2 år siden
Harald Hegstad. Gå til den siterte teksten.
Er Den norske kirke tjent med et partisystem?

Egentlig et overflødig spørsmål.  Partisystem er ganske enkelt synd.  Jesu legeme har ingen partier.  Strukturen rundt en menighet kan heller ikke inneholde «partier» eller parter som er uenige.

Skriften er helt klar.  Men, siden Kirken ikke er tro mot skriften, er dere der der er!  Man høster det man sår.

«Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier,»
‭‭Galaterne‬ ‭5:19-20‬ ‭

«Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke.»
‭‭1 Korinter‬ ‭1:10‬ ‭

«inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
‭‭Efeserne‬ ‭4:13‬ 

Har ikke Kirken noen modne åndelige ledere, ikke noen vise menn?

«Til skam for dere sier jeg dette! Så finnes det da ikke noen vis mann blant dere, ikke en eneste en, som kan skifte rett mellom sine brødre?»
‭‭1 Korinter‬ ‭6:5‬ 

Jeg forstår ikke at dere tør.

Kommentar #2

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Partisystem og kirke

Publisert over 2 år siden

Her som ellers, er det viktig å starte med stille spørsmålene i riktig rekkefølge. Kirkesyn kommer før kirkevalgsordning.

Den norske kirke har avklart hva kirken er. Den augsburgske bekjennelsen har svaret:

"Art. VII Om kirken

Like ens lærer de at det alltid vil forbli èn hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. ..." (understrekning tilføyd)

Etter evangelisk-luthersk lære er det ikke Kirkerådet, Kirkemøtet, Bispemøtet, bispedømmerådet eller fellesrådet som er kirken. Det er de kristne i som mottar sakramentene i den lokale forsamlingen. 

Dette reflekterer kirkebegrepet vi finner i det nye testamentet. Der er kirken enten den lokale forsamlingen eller den universelle kirken. Se PS til slutt i kommentaren.

Bakgrunnen for mye av valgtenkningen i Den norske kirke er det offentlige, sekulærpolitiske demokratiet. Det er begrunnet i at statens oppdrag i Norge er fundert på folkesuvereniteten. I det sekulærpolitiske demokratiet skal ideologier brytes mot hverandre. Kirkens oppdrag er derimot fundert i Jesus Kristus og å gjøre disipler for ham. Kirken har en annen måte å realisere det oppdraget enn gjennom valg mellom ideologier. En valgordning som splitter og kjører forbi menighetene bidrar ikke til å fullføre oppdraget, - sannsynligvis tvertimot.

Svenska kyrkan har testet ut en ordning med flere lister. Det har resultert i at Riksdagspartiene har stilt lister til "kyrkomøtet"

Arbetarepartiet – Socialdemokraterna, 

Borgerligt alternativ (tidl. Moderaterna), 

Centerpartiet, 

Fria liberaler i Svenska kyrkan FiSK (tidl. Folkpartister i Svenska kyrkan), 

Kristdemokrater i Svenska kyrkan, 

Miljöpartister i Svenska kyrkan, 

SPI Seniorpartiet,

Sverigedemokraterna, 

Vänstern i Svenska Kyrkan,

Den svenske presten Per Mases sa i et Min tro intervju med Vårt Land 26.4.2008 at det i løpet av hans tid som prest har skjedd en katastrofal sekularisering av kirkeforståelsen. Det kan eksemplifiseres ved at en partileder før kirkevalgkampen i 2013 gikk ut og sa: "Vi kommer til å motarbeide de religiøses og troendes representanter i valget, og jobbe frem en sosialdemokratisk valgseieer og en åpen folkekirke for alle."  

Det kan se ut som dette "vi" (som fikk 73 av 251 mandater) forstår seg som å representere kandidater som verken er religiøse eller troende, og likevel vil styre en kristen kirke. At kirken er åpen slik Gud er åpen er selvsagt, men å ha som mål "å motarbeide de religiøses og troendes representanter", og arbeide for en politisk partiseier dokumenterer sekulariseringen Mases omtaler.

Dersom Den norske kirke legger opp til en ordning som åpner for tilsvarende utvikling er det god grunn for å vente at vi får det i her som i Svenska kyrkan. De politiske partiene har et etablert apparat for å stille til valg og erfaringen fra Sverige er at de kan stille med ti ganger så mange kandidater som det er mandater. Det vil i så fall være et effektivt opplegg for å marginalisere menighetene. Det er den stikk motsatte utviklingen av det Den norske kirken har behov for. Menighetene må styrkes som ansvarlige grunnenheter med myndighet lokalt og til å sende representanter til regionale eller nasjonale synoder.

Det første spørsmålet en må stille er altså om en fortsatt vil ha en kirke som er forsamlingen av de hellige.

.

PS! Uttrykkene "kirke" (fra gr. av kyrios 'herre, gud') og "hellige" forstås greiest i lys av Paulus representative innledning til første brev til korinterne. Se tilføyde understrekninger og klammekommentar:

"Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes hilser Guds menighet i Korint [=kirke (lokalt)], dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted navn [dvs. den universelle kirken] påkaller vår Herre Jesu Kristi – han som er deres og vår Herre:  Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! "

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere