Verdidebatt

Er Den norske kirke tjent med et partisystem?

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kirkemøtet skal denne uken vedta nye regler for kirkevalg. For regler til valg av bispedømmeråd og Kirkemøte har Kirkerådet oversendt to alternative forslag. Flertallet i Kirkerådet går inn for et forslag der valget skal basere seg på lister etablert av kirkepolitiske grupperinger. Bare dersom det ikke lages noen slike lister, skal det settes ned en nominasjonskomité. Mindretallet (som jeg selv tilhører) går inn for at det alltid skal være en nominasjonskomité som lager en liste, men at det i tillegg skal være mulig å stille andre lister. Det siste forslaget er det som ligner mest på situasjonen ved forrige valg, bortsett fra at det vil være mer like betingelser for nominasjonskomitelisten og eventuelle andre lister.

Kirkepolitiske grupperinger. Alternativene handler om mer enn ulike tekniske løsninger, men om hva det kirkelige demokratiet skal være i framtiden. Forslaget fra Kirke­rådets flertall innebærer at de som vil gjøre seg gjeldende i det kirkelige demokratiet tvinges til å etablere kirkepolitiske grupperinger, slik Åpen folkekirke allerede har gjort. Det er det ikke alle som ønsker å gjøre, fordi vi mener at et system med organiserte kirkepolitiske grupperinger egner seg dårlig for et kirkelig demokrati. Den norske kirke er et trossamfunn, ikke en organisasjon for å organisere uenighet. En oppdeling i kirkepolitiske grupperinger vil kunne virke splittende og fokusere på forskjeller og uenighet heller enn det vi står sammen om. Utviklingen av et kirkelig «partisystem» vil dessuten kreve ressurser, både menneskelige og økonomiske. Både penger og tid kan anvendes bedre for å løse kirkens primæroppgaver.

Et system med ulike lister forutsetter at det finnes klare skillelinjer, slik det var tilfellet ved kirkevalget i 2015. Det vil ikke uten videre være tilfellet ved senere valg. Etter min mening egner valg av kirkelige tillitspersoner seg best som et personvalg, der velgerne kan gi støtte til konkrete personer. Her vil personlige egenskaper spille en rolle på linje med standpunkter og prioriteringer i kirkelige saker. Samtidig må det være mulig å stille alternative lister slik som ved menighetsrådsvalget, men denne muligheten bør oppfattes som en sikkerhetsventil, snarere enn det normale.

Marginalisert. Det er i Den norske kirke mange som ikke ønsker å medvirke til dannelsen av organiserte kirkepolitiske grupperinger. Dersom det ved bispedømmerådsvalget i 2019 ikke finnes noen nominasjonskomiteens liste, vil disse bli marginalisert både som potensielle kandidater og som velgere. For å hindre at det ved valget bare skal finnes én liste (f.eks. fra Åpen folkekirke), foreslår flertallet i Kirke­rådet at bispedømmerådet i slike tilfelle skal ta initiativ til at det blir laget en alternativ liste. Et demokratisk problem med et slikt forslag er at et råd dominert av en bestemt gruppering selv skal ha innflytelse på hvilket alternativ de skal konkurrere med i valget.

Det er mitt håp at Kirkemøtet ikke vil vedta en valgordning som favoriserer ett bestemt syn på det kirkelige demokrati. I en situasjon der det bare foreligger én gruppering som har gitt til kjenne at de ønsker å stille lister, er det lite demokratisk å vedta en ordning som tvinger andre som vil påvirke utviklingen i Den norske kirke til å gjøre det samme.

Harald Hegstad, Nestleder i Kirkerådet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt