Sitt livs valg

I DISSE DAGER går tusenvis av ungdom rundt med vondt i magen og lurer på hva de skal bli. Søknadsfristen til ­høyere utdanning nærmer seg. ­Forventningspresset om mestring og vel­lykkethet har knapt vært større noen gang. Det ikke lenger nok å kunne forsørge seg selv, du skal bli noe. Noe stort. Noe spesielt. Noe mor og far og besteforeldre kan fortelle om på jobben og diskutere med naboene.

Det handler om status og drømmer, om muligheter og andres meninger om deg. All denne sammenlikningen – på alle ­mulige tenkelige nivå – kan være ­utmattende. Karakterer, fravær, helse, personlighet, evner og ikke minst ­talenter. Hva «ligger for deg»?

Største valg. I hvilken bransje kan du gjøre det «best»? Det har mange en ­mening om. Og ikke alle lytter til den som skal ta et av sitt livs største valg som 18- eller 19-åring. Det er nå de må svare for hvem de er og hva du vil bruke livet sitt på. Er du en tannlege? Er du en prest? Eller er du den advokaten familien ­trenger nå?

De eksistensielle krisene kan ­komme flere ganger i livet, vanligvis når vi har levd noen år og begynner å lure på hva som egentlig er meningen med alt sammen. Mange fortvilte ungdommer ­slites mellom familiens drømmer og sin egen usikkerhet. Særlig barn av inn­vandrere ledes mot «ALI-yrkene». Advokat, lege og ingeniør har høy status og anses som beviset på vellykkethet.

Finans er også populært, men, som mange har fått erfare, er det ikke bare utdannelse som fører frem i den bransjen. Avgjørende er også kontakter, nettverk og sosiale ferdigheter til å manøvrere seg opp og frem.

Progresjonskrav. Universitetene har strammet inn mulighetene for åpne ­studier, fag i ulike retninger og deltids­studier som sjeldnere fører frem til en ­avsluttende grad. Nå er det studie­program og progresjonskrav både fra ­rektor og ­statens lånekasse. Jeg har ­mange ­venner som har tilbrakt mangfoldige år på ­Blindern mens de prøvde å finne ut hvem de var og hva de ville. Samtidig ­studerte de flere mellomfag. Fag det ­aldri var bruk for i jobben de til slutt endte opp i, men som ikke desto mindre var med på å ­danne et menneske som var underveis. Den ­muligheten er det ikke lenger plass til lenger i vårt effektive og kostnads­bevisste samfunn.

Også yrkesfagene lider under dette ­regimet. Et vanlig stykke industriarbeid gir uforutsigbar fremtid og lav inn­tjening, skolene mangler søkere og bransjen ­fylles opp med gjestearbeidere fra Øst-
Europa.

Når sant skal sies er det ganske få av oss middelaldrende som visste hva vi ville bli da vi var ferdig med videregående skole. Ofte ble det bare som det ble fordi vi hadde funnet fag vi trivdes med, vi søkte på noe og kom inn på noe annet. Det er ganske mange som ble sitt andre eller tredje valg. Og det er ingenting galt med det.

Istedenfor å legge mer press på våre unge håpefulle syns jeg det er mer realt å fortelle om vår egen tvil og våre egne problemer med å ta store valg. Og at det 
er lov å bytte både studier og arbeidsretning.

På egne premisser. For hvem du er og hvordan samfunnet skal møte deg som menneske bør ikke defineres av studiepoeng eller statusyrker. Vi trenger ikke enda flere arbeidstakere som opplever at de valgte vei for å tilfredsstille andres forventninger. I stedet bør vi strebe etter et varmere samfunn hvor alle får delta på sine egne premisser, med de ­kvaliteter de har og de ferdigheter de ønsker å tilegne seg.

Når jobben blir en forlengelse av det du tror på og det du trives med, da er du ikke en slave eller en arbeidsmaur. Da er jobben en naturlig og god del av deg. Det samfunnet må vi være med på å skape alle sammen, så ungdommen slipper å lide under andres forventninger.

For det er helt greit ikke å vite hva du vil bli når du blir stor. Alle kan ikke være best, men bra nok er bra det også.