Kommentar

Gud i fysikken

Fysikerne snakker igjen om Gud. Men snakker de om Bibelens Gud?

I en bokhandel i Washington DC fikk jeg i 1988 se en stabel med bøker – tydeligvis en bestselger. A brief ­history of time het boken. Jeg hadde ­aldri hørt om Stephen Hawking, men boka så interessant ut, så jeg kjøpte den.
«Den minst leste ­bestselgeren» er boken blitt kalt. Selv med ­universitetsutdannelse i fysikk var deler av den være krevende å komme gjennom. Den handlet om relativitetsteorien, kvante­fysikk og svarte hull. Men til min overraskelse skrev naturvitenskapsmannen også om Gud.
– Det ville være svært ­vanskelig å forklare hvorfor universet skulle begynne på denne måten, dersom det ikke var en handling av en Gud som hadde til hensikt å skape på den ­måten, skrev Hawking om universets tilblivelse. Det betydde ikke at han trodde på Gud. Han håpet å ­kunne «lese Guds tanker», sa han – det vil si finne den mate­matiske teorien som forklarer det hele. Da vil vi ikke lenger trenge Gud, mente han.
Overflødig Gud. Boka gjorde Hawking til en superkjendis. Mannen som bare kunne ­bevege hodet og som «snakket» med en mekanisk datastemme, men som likevel satt der og tenkte ut storslåtte teorier, appellerte til ­fantasien. Det er laget film om ham, og i 2006 kom han ut med en ny bok: «A briefer history of time».
I forbindelse med hans død før påske har det oppstått en debatt, også her i Vårt Land, om hvorvidt Hawking har rett i at vitenskapen gjør Gud overflødig, eller i alle fall vil bli overflødig når vitenskapen kommer langt nok. Men for meg har lesningen av Hawking slett ikke bidratt til å gjøre Gud mindre sann­synlig.
Svarte hull. Hawkings ­forskningsfelt er svarte hull – områder i universet med så sterk gravitetskraft at ingenting ­slipper ut, selv ikke lys. Et slikt svart hull er det som i mate­matisk språkbruk kalles en ­singularitet. De matematiske egenskapene ­tilsvarer de som man mener må ha vært til stede ved Big Bang – eksplosjonen som satte vårt univers i gang. Hawking har derfor anvendt sin kunnskap om svarte hull på universets begynnelse.
Det viser seg at det er en rekke ganske usannsynlige ­betingelser som må stilles til tilstanden ved Big Bang for at det skal være ­mulig at det utvikler seg ­stjerner og planeter, for ikke å snakke om liv, og intelligent liv. ­Hvordan kan det ha seg at universet på ­«fosterstadiet» hadde akkurat disse egenskapene? spør Hawking.
«Hvorfor tar universet i det hele bryet med å eksistere? Er den samlende teorien så overbevisende at den må skape sin egen realitet? Eller må vi ha en skaper, og hvis så, har Han hatt noen annen effekt på universet enn å skape det? Og hvem skapte Ham?» spør han.
Et valg. At en naturvitenskapsmann stiller slike spørsmål, har vært uvant. Men det betyr ikke at han mener svaret må være at Gud eksisterer. Han mener at en annen teori er mer sannsynlig: At det finnes uendelig mange ­universer. Da må minst ett av dem nødvendigvis ha de egenskapene som må til for at intelligent liv kan oppstå.
Dette lar seg selvsagt ikke ­bevise, for slike eventuelle ­andre universer er prinsipielt utilgjengelige for oss. Vi har med andre ord et valg, ikke mellom vitenskap og irrasjonell tro, men ­mellom to plausible forklaringer som ikke lar seg endelig bevise.
Gudsbilde. Om den store teorien som fyller ut tomrommene i vår kunnskap skulle bli ­funnet, vil det da ikke være behov for noen Gud? Det kommer helt an på hva slags gudsbilde vi tar ­utgangspunkt i. Om Gud – med gresk filosofi – forstås som den første årsak, vil det ikke lenger være rom for ham.
– Dette er Einsteins Gud, men det er ikke min Gud, ­skriver en annen teoretisk fysiker, John Polkinghorne – som i tillegg til to doktorgrader i fysikk også er teolog. Ti år etter at jeg ­leste Hawkings første bok leste jeg hans bok Belief in God in an Age of Science.
– Populærvitenskapelige skribenter har tydeligvis vanskelig for å forstå at ­skapelsesteologi handler om hvorfor verden ­eksisterer og fortsetter å eksistere, snarere enn om hvordan det hele begynte, skriver han.
Meningen. Bibelens Gud er nemlig mer enn den første ­årsak. Bibelens Gud er en person som har en hensikt og mening med hva han gjør, og som fortsetter å delta i historien. Det ­teologiske spørsmålet er ikke om Gud ­eksisterer, men hva han vil med at vi eksisterer.
Mens Hawking er ekspert på svarte hull, er det elementærpartikler og kvantefysikk som er Polkinghornes forskningsfelt. I lys av det han der har funnet ut analyserer han hvordan vi kan tenke oss Guds fortsatte deltakelse i historien.
– Moderne vitenskap, rett forstått, dømmer ikke Gud til i ­beste fall å være deismens fraværende igangsetter, men til­later oss å se Skaperens kontinuerlige ­aktivitet og kjærlige ­omsorg for ­skapningen, konkluderer ­Polkinghorne.
Fysikerne gir oss ingen svar på om Gud eksisterer og hva han vil med verden, men de gir oss noen gode spørsmål og innfallsvinkler til å tenke omkring spørsmålet.
KOMMENTAR

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar