Oddbjørn Johannessen

170    13318

Helvetesangst

«I lange tider hadde jeg mareritt om helvete. Drømmer som jeg våknet av som voksen, livredd. Denne frykten (…) forfulgte meg lenge etter at jeg hadde lagt kristendommen bak meg. Frykten lå dypt inni meg og slo først ordentlig ut i meg som voksen mann».

Publisert: 4. apr 2018 / 17307 visninger.

Sitatet i ingressen er hentet fra Alf van der Hagens dialogbok «Kjell Askildsen. Et liv» (Oktober forlag 2014, s. 51-52).  Forfatteren Kjell Askildsen (f. 1929) vokste opp i et strengt pietistisk hjem i Mandal. Foreldrene var engasjert både i Den evangelisk-lutherske frikirke og i Kinamisjonen (Misjonssambandet).  Han forteller selv at han deltok aktivt på bedehuset fram til han var i sekstenårsalderen.  Da ble han ateist – og har siden vært det.  Helvetesangsten fortsatte altså likevel å plage ham i nattlige mareritt lenge etter at han var blitt voksen.

Tematikken ble aktualisert da jeg nettopp leste en parallell historie i Alv van der Hagens nyeste dialogbok, «Satiriker med helvetesangst» (Vårt Land forlag 2018) – der hovedpersonen er den eminente avistegneren Marvin Halleraker (som bl.a. tegner for Vårt Land).  Halleraker beskriver en oppvekst som likner på Askildsens, til tross for at det er en generasjons aldersforskjell dem imellom.  Han forteller at helvetesangsten har et slikt skrekkpotensiale at den på et eller annet vis kan bli sittende igjen i årevis – ja, kanskje for alltid -  også hos den som for lengst har avskrevet helvete som en religiøs fiksjon.

Mange moderne mennesker synes antakelig dette høres merkverdig ut, men for meg er dette gjenkjennelig, selv om jeg ikke har hatt pietistiske foreldre.  Min mor tilhørte et lavkirkelig, kristent ungdomsmiljø før min tid. Min far revolterte (om enn ganske forsiktig) mot en oppvekst som var ekstremt pietistisk, og utviklet en aversjon mot «sekter» - men han har hele livet hatt en interesse for kirkebygg.  Den større slektskonteksten var massivt kristen – der de fleste konfesjoner (med unntak av Den katolske kirke) var representert, inklusive et knippe predikanter, sangevangelister og bedehusformenn.  Alle var snille og velmenende mennesker, men helvete trodde de på.  Det var udiskutabelt. Det sto om det i Skriften, og den var urokkelig.

Jeg gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei fra jeg kunne gå til jeg var i 10-årsalderen.  Om det var mye helvetesforkynnelse der, er jeg usikker på – men jeg hadde som liten jevnlige mareritt om helvete.  De var så plagsomme at min far ville ta meg ut av søndagsskolen, men jeg nektet.  I det pubertetsalderen meldte seg, levde jeg et par år «ute i verden» - dvs. jeg oppførte meg vel omtrent som andre barn, selv om jeg var heller forsiktig av meg.  Jeg var redd for å gjøre for mange gale ting (helvete var stadig en trussel).  Så ble jeg frelst.  Jeg var 14 år, og ble valgt inn i styret i det kristne skolelaget.  Deretter fulgte noen år der jeg med visse mellomrom ble sendt på lederkurs i skolelagsregi – og på noe som het «Indremisjonens lederskole» (sommerkurs av en ukes varighet).  Det var tett med bibeltimer på disse kursene - og jeg gjorde den lavkirkelige, lutherske teologien (med spesiell vekt på syndserkjennelse og livets to utganger) til min.  Helvetesangsten ble fortrengt av frelsesvissheten.

Det var likevel noe som skurret.  Var hele poenget med evangeliet å unngå fortapelsen?  Slik hørtes det i hvert fall ut på lutherske vekkelsesmøter.  Jeg opplevde atskillige predikanter (som her skal få lov til å være anonymisert) som med gråtkvalt røst malte helvetets gru med brede penselstrøk, og det var heller ingen grenser for hvor svart menneskets hjerte kunne males for å presse fram dyp syndserkjennelse og frelsesbehov hos tilhørerne.  Livet ble framstilt som en ussel forgård til evigheten.  En forgård enten til evig liv med Gud eller til evig fortapelse.  Livet i seg selv var altså ikke så mye verdt.

Så oppdaget jeg Jesusvekkelsen – og pinsebevegelsen.  Det ble troende dåp og åndsdåp.  Lutheranerne hadde jo glemt Den hellige Ånd!  Livet var ikke bare en traurig forgård.  Livet kunne også være en forsmak på himmelen. Halleluja!  Hvorfor fokusere på helvete når Ånden gjorde levende – her og nå?  Det ble lett å vitne. Ordene kom til en.  «Mitt hjerte er mettet av Guds velbehag!»  Men…fortapelsen forsvant selvsagt ikke. Den ble bare forkynt på en litt annen måte.  En aldeles skrekkelig forestilling som har skremt mange pinsevenner som ikke har vært helt stø i troen, er tanken om opprykkelsen – «The Rapture».  Plutselig – uten forvarsel – skal de frelste bli rykket opp i skyene, mens de som ikke har sin sak i orden med Gud, blir igjen.  Det er en forestilling som har forårsaket mange mareritt.

Frelsesarméen dukket så opp i livet mitt – og fremdeles vekker mine år som soldat der gode minner?  Hvorfor?  Jo, for der fant jeg et fellesskap hvor gledesbudskapet og et godt sosialt miljø sto i fokus – kombinert med en sosialetisk bevissthet som var integrert i det teologiske.  Himmelen var riktignok det endelige målet, men det var også et mål å bringe så mye himmel til jorden som mulig.  Helvete ble det, så vidt jeg husker, snakket lite om – bortsett fra at det ble sett på som et kall å bringe så mange mennesker som mulig ut av et personlig og sosialt helvete her og nå.  Jeg er fremdeles glad i Frelsesarméen.

Likevel:  Det holdt ikke.  Den største anstøtssteinen for tanke og følelse var og ble forestillingen om livets to utganger, enten til salighet eller til fortapelse, enten til himmel eller til helvete.  Denne anstøtssteinen finnes i all tradisjonell kristendom, uansett konfesjon.  Så registrerer jeg at det finnes både liberale og konservative kristne som i dag avskriver helvete – og godt er det.  Men jeg registrerer også at de sliter litt med argumentasjonen.

Jeg mistet troen, men ikke helvetesangsten – i hvert fall ikke umiddelbart.  I årene etter at jeg ikke lenger greide å tro, hadde jeg flere skremmende opplevelser.  Ikke i nattlige mareritt, slik som Kjell Askildsen kan fortelle om – men midt på lyse dagen.  Jeg hørte noe jeg tolket som Guds røst.  Den kunne rope på meg fra hustak mens jeg spaserte i en bygate.  En gang mens jeg satt i klittene ved den danske vesterhavskysten og så ut over horisonten mens jeg strevde med vanskelige tanker, sa den:  «Dette kommer du aldri ut av!». Jeg oppfattet det som en trussel - en helvetesdom. 

Nå er dette mange år siden, og jeg plages ikke lenger av helvetesangst – men det hender at jeg, helt uforvarende, kan bli overfalt av en ubestemmelig uro – og jeg tror jeg vet hvor den kommer fra.

18 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #401

Rune Holt

9 innlegg  11016 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Ingar Eriksen. Gå til den siterte teksten.

Neivel...?

Da tenker jeg du mener at Johannes Åpenbaring ikke er en åpenbaring fra Gud og ikke skulle vært med i Bibelen? Er det flere bøker, brevet, profetier i Bibelen som ikke burde vært med?

Det er en kjensgjerning at det har vært diskutert helt fra 300-tallet og frem til reformasjonen hvilke bøker som skulle være med i Bibelen.
Det kom nok litt an på hvem som hadde stemmerett og hvilket Gudssyn de hadde de som bestemte det.
Å tro at Gud hadde full kontroll på deres valg blir naivt.

4 liker  
Svar
Kommentar #402

Ove K Lillemoen

17 innlegg  605 kommentarer

Likevekt

Publisert 4 måneder siden

Om Guds vrede er uforståelig grusom, er også Guds kjærlighet like uforståelig god. Fra menneskers ståsted er begge deler like uforståelige. På samme måte er Guds krav og Guds gaver like uforståelige for oss. 

Vi har nok lettest for å ta til oss av det vi synes er godt ved Gud. Vi hører gjerne om frelsen Han har gjort klar for de som tror. Og all den lykke og glede som venter oss i Himmelen. Men konsekvensene ved ikke å tro legges gjerne vekk, de vil ikke folk høre om. Saker bør belyses fra begge sider.

NB. De vers dere refererer fra min kommentar er fra Jeremias, ikke bare Åp. Både GT og ÅP samsvarer i sine emner

Svar
Kommentar #403

Tor Egil Hansen

11 innlegg  541 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Ove K Lillemoen. Gå til den siterte teksten.
De vers dere refererer fra min kommentar er fra Jeremias, ikke bare Åp. Både GT og ÅP samsvarer i sine emner

Hvor i Jeremias? Du mener vel Jesaja? Du velger dessuten å ikke kommentere at "kroppene er døde".




Svar
Kommentar #404

Ingar Eriksen

4 innlegg  283 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Å tro at Gud hadde full kontroll på deres valg blir naivt.

No more comments!

1 liker  
Svar
Kommentar #405

Ove K Lillemoen

17 innlegg  605 kommentarer

Sorry, det var selvfølgelig Jesaja!

Publisert 4 måneder siden
Tor Egil Hansen. Gå til den siterte teksten.
Hvor i Jeremias? Du mener vel Jesaja? Du velger dessuten å ikke kommentere at "kroppene er døde".

Trodde ikke dette var uforståelig og trengte forklaring. Menneskelige kropper dør, det vet jo alle, men det er også deler av mennesket som ikke gjør det, menneskets ånd. Ånd kan vel ikke brenne opp? Menneskets ånd holdes fast i legemet så lenge et menneskets legeme lever. Når legemet er dødt vekkes ånden til live ved den siste basun. (Nei, dette ble kanskje litt innvikla.)

Svar
Kommentar #406

Jostein Sandsmark

76 innlegg  425 kommentarer

Helvetet evigvarende? #374

Publisert 4 måneder siden
Rune Staven. Gå til den siterte teksten.
Jesus kunne ha sagt den som ikke tror vil dø og aldri mer ei minnes eller Han vil utslettes. nei Han sier ikke dette.

Nei, men han korrigerer og fornekter heller ikke Job som på flere vis forkynner at "De gudløse - går for alltid til grunne - flyr bort som et syn om natten - han er aldri mer å se ...."

Hvordan leser du dette? - og alle lignende steder som Salme 37,20: "...de gudløse går til grunne.. ..blir borte som røyk"   Eller i evangeliene: "Brenner opp som agner..."

Nei, helvetet oppstår i de fortaptes sinn på Den siste dag:  "når de ser de frelste sitte til bords med Abraham, Isak............ og de selv blir kastet utenfor, der de gråter og skjærer tenner".  Dette er Jesu egne ord.

Men etter den siste dag blir alt urent kastet i ildsjøen - som brenner opp - og er borte for Herrens åsyn i evighet.

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
14 minutter siden / 14555 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Stillheten bak stjernene
19 minutter siden / 1143 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Stillheten bak stjernene
23 minutter siden / 1143 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 1 time siden / 2285 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Gud i matematikken - Del V av ?
rundt 1 time siden / 177 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 14555 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 1 time siden / 2285 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 1 time siden / 2285 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Stillheten bak stjernene
rundt 1 time siden / 1143 visninger
Robin Tande kommenterte på
Stillheten bak stjernene
rundt 2 timer siden / 1143 visninger
Sveinung Svendsen kommenterte på
Åpent brev til Den norske Kirke og KFUK-KFUM
rundt 2 timer siden / 1828 visninger
Les flere