Verdidebatt

Helvetesangst

«I lange tider hadde jeg mareritt om helvete. Drømmer som jeg våknet av som voksen, livredd. Denne frykten (…) forfulgte meg lenge etter at jeg hadde lagt kristendommen bak meg. Frykten lå dypt inni meg og slo først ordentlig ut i meg som voksen mann».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sitatet i ingressen er hentet fra Alf van der Hagens dialogbok «Kjell Askildsen. Et liv» (Oktober forlag 2014, s. 51-52).  Forfatteren Kjell Askildsen (f. 1929) vokste opp i et strengt pietistisk hjem i Mandal. Foreldrene var engasjert både i Den evangelisk-lutherske frikirke og i Kinamisjonen (Misjonssambandet).  Han forteller selv at han deltok aktivt på bedehuset fram til han var i sekstenårsalderen.  Da ble han ateist – og har siden vært det.  Helvetesangsten fortsatte altså likevel å plage ham i nattlige mareritt lenge etter at han var blitt voksen.

Tematikken ble aktualisert da jeg nettopp leste en parallell historie i Alv van der Hagens nyeste dialogbok, «Satiriker med helvetesangst» (Vårt Land forlag 2018) – der hovedpersonen er den eminente avistegneren Marvin Halleraker (som bl.a. tegner for Vårt Land).  Halleraker beskriver en oppvekst som likner på Askildsens, til tross for at det er en generasjons aldersforskjell dem imellom.  Han forteller at helvetesangsten har et slikt skrekkpotensiale at den på et eller annet vis kan bli sittende igjen i årevis – ja, kanskje for alltid -  også hos den som for lengst har avskrevet helvete som en religiøs fiksjon.

Mange moderne mennesker synes antakelig dette høres merkverdig ut, men for meg er dette gjenkjennelig, selv om jeg ikke har hatt pietistiske foreldre.  Min mor tilhørte et lavkirkelig, kristent ungdomsmiljø før min tid. Min far revolterte (om enn ganske forsiktig) mot en oppvekst som var ekstremt pietistisk, og utviklet en aversjon mot «sekter» - men han har hele livet hatt en interesse for kirkebygg.  Den større slektskonteksten var massivt kristen – der de fleste konfesjoner (med unntak av Den katolske kirke) var representert, inklusive et knippe predikanter, sangevangelister og bedehusformenn.  Alle var snille og velmenende mennesker, men helvete trodde de på.  Det var udiskutabelt. Det sto om det i Skriften, og den var urokkelig.

Jeg gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei fra jeg kunne gå til jeg var i 10-årsalderen.  Om det var mye helvetesforkynnelse der, er jeg usikker på – men jeg hadde som liten jevnlige mareritt om helvete.  De var så plagsomme at min far ville ta meg ut av søndagsskolen, men jeg nektet.  I det pubertetsalderen meldte seg, levde jeg et par år «ute i verden» - dvs. jeg oppførte meg vel omtrent som andre barn, selv om jeg var heller forsiktig av meg.  Jeg var redd for å gjøre for mange gale ting (helvete var stadig en trussel).  Så ble jeg frelst.  Jeg var 14 år, og ble valgt inn i styret i det kristne skolelaget.  Deretter fulgte noen år der jeg med visse mellomrom ble sendt på lederkurs i skolelagsregi – og på noe som het «Indremisjonens lederskole» (sommerkurs av en ukes varighet).  Det var tett med bibeltimer på disse kursene - og jeg gjorde den lavkirkelige, lutherske teologien (med spesiell vekt på syndserkjennelse og livets to utganger) til min.  Helvetesangsten ble fortrengt av frelsesvissheten.

Det var likevel noe som skurret.  Var hele poenget med evangeliet å unngå fortapelsen?  Slik hørtes det i hvert fall ut på lutherske vekkelsesmøter.  Jeg opplevde atskillige predikanter (som her skal få lov til å være anonymisert) som med gråtkvalt røst malte helvetets gru med brede penselstrøk, og det var heller ingen grenser for hvor svart menneskets hjerte kunne males for å presse fram dyp syndserkjennelse og frelsesbehov hos tilhørerne.  Livet ble framstilt som en ussel forgård til evigheten.  En forgård enten til evig liv med Gud eller til evig fortapelse.  Livet i seg selv var altså ikke så mye verdt.

Så oppdaget jeg Jesusvekkelsen – og pinsebevegelsen.  Det ble troende dåp og åndsdåp.  Lutheranerne hadde jo glemt Den hellige Ånd!  Livet var ikke bare en traurig forgård.  Livet kunne også være en forsmak på himmelen. Halleluja!  Hvorfor fokusere på helvete når Ånden gjorde levende – her og nå?  Det ble lett å vitne. Ordene kom til en.  «Mitt hjerte er mettet av Guds velbehag!»  Men…fortapelsen forsvant selvsagt ikke. Den ble bare forkynt på en litt annen måte.  En aldeles skrekkelig forestilling som har skremt mange pinsevenner som ikke har vært helt stø i troen, er tanken om opprykkelsen – «The Rapture».  Plutselig – uten forvarsel – skal de frelste bli rykket opp i skyene, mens de som ikke har sin sak i orden med Gud, blir igjen.  Det er en forestilling som har forårsaket mange mareritt.

Frelsesarméen dukket så opp i livet mitt – og fremdeles vekker mine år som soldat der gode minner?  Hvorfor?  Jo, for der fant jeg et fellesskap hvor gledesbudskapet og et godt sosialt miljø sto i fokus – kombinert med en sosialetisk bevissthet som var integrert i det teologiske.  Himmelen var riktignok det endelige målet, men det var også et mål å bringe så mye himmel til jorden som mulig.  Helvete ble det, så vidt jeg husker, snakket lite om – bortsett fra at det ble sett på som et kall å bringe så mange mennesker som mulig ut av et personlig og sosialt helvete her og nå.  Jeg er fremdeles glad i Frelsesarméen.

Likevel:  Det holdt ikke.  Den største anstøtssteinen for tanke og følelse var og ble forestillingen om livets to utganger, enten til salighet eller til fortapelse, enten til himmel eller til helvete.  Denne anstøtssteinen finnes i all tradisjonell kristendom, uansett konfesjon.  Så registrerer jeg at det finnes både liberale og konservative kristne som i dag avskriver helvete – og godt er det.  Men jeg registrerer også at de sliter litt med argumentasjonen.

Jeg mistet troen, men ikke helvetesangsten – i hvert fall ikke umiddelbart.  I årene etter at jeg ikke lenger greide å tro, hadde jeg flere skremmende opplevelser.  Ikke i nattlige mareritt, slik som Kjell Askildsen kan fortelle om – men midt på lyse dagen.  Jeg hørte noe jeg tolket som Guds røst.  Den kunne rope på meg fra hustak mens jeg spaserte i en bygate.  En gang mens jeg satt i klittene ved den danske vesterhavskysten og så ut over horisonten mens jeg strevde med vanskelige tanker, sa den:  «Dette kommer du aldri ut av!». Jeg oppfattet det som en trussel - en helvetesdom.

Nå er dette mange år siden, og jeg plages ikke lenger av helvetesangst – men det hender at jeg, helt uforvarende, kan bli overfalt av en ubestemmelig uro – og jeg tror jeg vet hvor den kommer fra.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt