Margrete Kvalbein

4

Kall i motvind

Rekrutteringen til vigslet tjeneste svikter. Kirkerådet har ansatt nye rådgivere til saken. Jeg håper de vil merke seg vitnesbyrd fra oss som vil bli prester i voksen alder. Her er mitt:

Publisert: 4. apr 2018  /  562 visninger.

”Hva er det som skiller deg fra vanlige teologistudenter?” Spørsmålet fikk jeg fra bispemøtets administrasjon for en tid siden. Jeg hadde tatt kontakt for å få vite om det stemmer jeg er utestengt fra vikartjeneste i det bispedømmet jeg bor i. På innledende praktikum i Tromsø fikk jeg vite at studiet skulle kvalifisere til vikartjeneste. Mange av mine medstudenter var i arbeid som prestevikarer. Selv har jeg har mange års arbeidserfaring fra kirka og mente det var rimelig å be om litt hjelp, men mitt bispekontor svarte ikke på henvendelser – bortsett fra i form av avslag på dispensasjon til å forrette en dåp.

 

Der jeg bor gis det altså ikke dispensasjon til sakramentsforvaltning slik det gjøres andre steder i landet. Prestemangelen er ikke akutt her. Dette ble en av flere ubehagelige overraskelser på veien til prestetjeneste. Jeg tror forresten jeg greide å svare bispemøtets medarbeider: ”Jeg er eneforsørger uten rettigheter i Lånekassa og har mange års høyere utdanning. Det skiller meg fra andre studenter.”

 

Fins vi egentlig, andrekarrieristene?

Vi er altså noen som vil bli prester i voksen alder, og vi har vilkår som skiller seg fra andre studenters. Jeg har blitt overraska over hvor få som kjenner til hindringene vi kan møte – også blant folk sentralt plassert i det kirkelige systemet. Mangel på deltidstilrettelegging, mangel på økonomisk støtte etc. – slikt gjør at vi kan lure på om folk har skjønt at vi eksisterer. Jeg ble nesten rørt da jeg nylig leste et relevant utredningsdokument der det sto: ”Det har vist seg at bestemmelsen om 5-årsfristen har slått ekstra hardt ut for enkelte personer som ellers har syntes aktuelle for behandling i evalueringsnemnda..” (Jeg kommer tilbake til hva ”Evalueringsnemnda” og ”5-årsfristen” betyr.) Dette er jo meg! tenkte jeg.
Her er noen glimt fra min vei som ”andrekarrierist”:

 

Kallet kom antakelig i tenårene. Jeg så på meg selv som en som skulle være i kirkelig tjeneste. Men tjenesten var lenge som kunstner. Det praktiske prestekallet smalt på plass i løpet av noen dager i oktober 2015 – da var jeg i ferd med å bli kunstnerpensjonist. I januar 2016 var jeg på praktikum ved Kirkelig utdanningssenter i nord – selveste oasen for en andrekarrierist! Men snublesteinene ramla inn i løpet av første semester som student:

 

Det kostbare hinderløpet

Jeg mangla flere studiepoeng enn jeg trodde – fem av mine åtte år i høyere utdanning ga ingenting på vei mot cand.theol.-graden. To bibelspråk måtte legges inn i langtidsplanen – dette krever (for min førti år gamle hjerne) en god del oppmøte på et studiested en kostbar pendlervei unna. I tillegg: Tromsø-pendlingen betød åtte turer på ett år. Til sammen kosta reise og opphold domkring 30 000 kr – bare for innledende praktikum. Åtte arbeidsuker ble i tillegg opptatt med ubetalt praksis. Alt dette hadde vært utenkelig å gjennomføre uten privat økonomisk støtte. Det var først seinere jeg oppdaga at jeg etter 2016 sto så å si utafor velferdssystemet. Varig sykdom, ulykke eller arbeidsledighet i denne perioden ville ha sendt meg på sosialhjelp.

 

Hva med den ”andre veien”?

Jeg hadde en ”nesten-mastergrad” i kristendom allerede da jeg starta. Det ble etter hvert naturlig å tenke at denne må bli løsningen – til tross for at cand.theol. er og blir hovedløypa mot prestetjeneste. Etter mangfoldige timers research gjennom over tre-fire forskjellige studiesteders timeplaner, legathåndbokas mulige og umulige støtteordninger og en rekke kræsjaktige møter med min egen faglige stolthet, ble det helt klart: Jeg kan ikke ta cand. theol. Selv med bestått gresk og stor respekt for fagteologers kompetanse, kunne jeg ikke ofre min sosiale trygghet for å gå ”A-løypa” til ordinasjon. Siste lodd på vektskåla var da jeg etter en vikariatperiode som prest på Møre ble arbeidsledig. NAV avslo søknad om dagpenger – ettersom jeg jo studerer til å bli prest. Student + arbeidssøker klinger surt i NAVs (og mange arbeidsgiveres) ører. Altså: Det blir mastergrad på meg: Her kan jeg studere når og hvor det passer meg. Nå har jeg stø kurs mot å bli ”B-prest”, som jeg har hørt noen kalle det. Men det gir mat på bordet underveis.

 

Femårsregelen

Det er bare én hake: Jeg er snart 42 år. I følge kvalifikasjonskravene for prester i Den norske kirke er jeg altfor ung. Hadde jeg tatt MA-graden over 50 år gammel, kunne jeg søkt Evalueringsnemnda med det samme. Jeg må altså i det jeg kaller en ”karantene” før jeg kan søke om å bli prest. Først fullføre grad, så vente fem år, så søke nemnda og – hvis vedtaket er positivt – først DA kan jeg begynne på avsluttende praktikum. De to intensivukene jeg allerede har fra avsluttende praksis blir utdatert i mellomtida. I praksis: Om sju år er tidligste mulighet for å bli ordinert (ett år før jeg fyller 50!). Når jeg forteller andre at jeg sikter mot ordinasjon i 2025, tror de meg knapt. De som kjenner meg, men ikke kjenner det teologiske miljøet, ler ofte en vantro latter og himler med øynene over stivbeinte regler.

 

Jeg har 9 års høyere utdanning, søknaden til nemnda ligger klar med sterke attester fra dem som har opplevd meg som prest, men min søknad kan ikke passere saksbehandlerbordet med dagens regelverk. Det er rart å forlate prestelivet nå som jeg er ”nyforelska” i tjenesten. 8 måneder som prestevikar ble antakelig den beste perioden i yrkeslivet mitt. Nå skal jeg jobbe med noe annet i 6 år før jeg skal finne ferdighetene fram igjen. Forholdet til den Den norske kirke som arbeidsgiver er tynnslitt. Det er godt det finnes andre aktører. Dessuten: Det er ingen skam å revidere regelverk.

 

Konkrete råd

Dette er min fortelling. Jeg kunne klippa inn en rekke flere, men brevet er allerede for langt. Bak følgende konkrete råd står det imidlertid flere av oss:

1: Se over kvalifikasjons-reglementet, og ta bort ”50-års-regelen”. (Gjør om til: ”Unntak fra 5-årsregelen kan gjøres i særlige tilfeller.” Punktum.)

2: Lag studiestipend. Legg ned minst én av stillingene som skal fremme rekruttering og bruk pengene på for eksempel eneforsørgere og/eller dem som må reise langt for å studere.

3: Legg bedre til rette for deltidsstudier, og tenk geografi! Deltid i Tromsø er flott – og viktig for rekruttering i nord, men både klima- og økonomiske hensyn burde tilsi opprettelse av et deltidspraktikum i Sør-Norge.

4: Gjør Den norske kirke til en arbeidsplass som kan ta imot voksne deltidsstudenter. Deltidsarbeid er gull verdt for en voksen og fremtidig prest/diakon/kateket. Dessuten er det en investering i framtida for en hardt pressa kirke.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3544 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1232 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 924 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 567 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 442 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere