Verdidebatt

Frykten for overformynderiet

Er det en sammenheng mellom kampen mot barnevernet i Hordaland og motstanden mot barns rettigheter i FN?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

5. mars i år ble det kjent at varaordfører i Bergen, Marita Moltu, meldte seg ut av KrF. En tvist om barnevernet var noe av det som vippet henne ut av partifolden. I VG trakk hun frem at hennes krav om gransking av barnevernet, som ble nedstemt i KrF, var en del av beslutningsgrunnlaget: «Jeg har gjort meg noen betraktninger over tid, og funnet ut at min tid i KrF er over. (…) Det som er viktig, er barnevernet, at vi skal ha et trygt og godt barnevern.» (VG, 5. mars)

Utmeldelsen fra KrF skaper selvsagt bekymring i et parti som sliter seriøst på meningsmålingene. Men saken handler ikke bare om norsk politikk og barnevern, men kan også ses i sammenheng med en bredere internasjonal motstand mot den internasjonale menneskerettighets­agendaen. Her har barnekonvensjonen vært i skuddlinjen i flere år.

Knuter på tråden. I Norge skjøt dette engasjementet fart i forbindelse med en barnevernssak i 2016 i Naustdal der et norsk-rumensk ektepar ble fratatt sine barn. Vedtaket skapte knuter på tråden i forholdet mellom Norge og Romania. Senere har norske myndigheter mottatt negative reaksjoner for sin barnevernspraksis fra en serie land, og flere saker skal prøves i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Engasjement føres fra høyst ulike ­grupper, både norske og utenlandske, religiøse og sekulære, og fra by og land. Én av disse pressgruppene springer ut av norske kristne menigheter som frykter at barnevernet ikke forstår eller tar tilstrekkelig hensyn til kristne familiers livsvalg og religionsfrihet.

Bred tilslutning. Internasjonalt har ­enhver konvensjon som har berøring med familiepolitiske spørsmål blitt kraftfullt utfordret av lobbygrupper og allianser i FN. Det inkluderer også Barne­konvensjonen, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989. Konvensjonen har bred tilslutning – kun ett land (USA) har nektet å ratifisere.

Fra 2015 har det internasjonale pådriver­arbeidet mot denne og andre konvensjoner blitt ytterligere formalisert gjennom opprettelsen av en såkalt «familievennlig samling» – «Group of Friends of the ­Family» – som består av 25 medlemsland i FN. Fellesnevneren er at de slåss for ­såkalte tradisjonelle familieverdier.

En rød lampe. For disse er barns ­rettigheter en rød lampe – et varsel om en nedvurdering av religiøse og tradisjonelle verdier. To hovedargumenter går igjen, både i Norge og verden: Statlig ­suverenitet versus internasjonal rettsorden, og en sikring av voksnes autoritet i rollen som foreldre.

Når USA avstår fra å undertegne barne­konvensjonen, skyldes det nettopp en skepsis til at staten skal gis myndighet til å gripe inn i familiens privatliv. ­Kampen står om foreldrenes rett til å oppdra barn på bakgrunn av religiøs ­overbevisning, også når det strider mot storsamfunnets verdier eller det internasjonale ­samfunnets normer.

Staten som overformynder. Religiøse barnevernsskeptikere i Norges deler den samme bekymringen: frykten for en stat som opptrer som overformynder og en stat som forvalter sitt embete på grunnlag av verdier de selv ikke kan stå inne for. På den internasjonale arenaen har disse aktørene funnet sammen på tvers av ­religion og region.

Vil vi kunne se tilsvarende konstella­sjoner i det norske barnevernsopprøret? Det vil i så fall bli en underlig miks av grupper som tradisjonelt har hatt lite med hverandre å gjøre, og som har ulike ­politiske preferanser og ståsteder.

Denne konstellasjonen bør vi være på vakt mot, for det er nettopp slike motsetningsfulle allianser som har vist seg å ha gjennomslagskraft. I så fall blir det verst for barna.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt