Magnus Leirgulen

66

En underlig mangel i påskeforkynnelsen Del 1

Vandringen til Emmaus, der to av disiplene møter Jesus, inkognito etter oppstandelsen, er en av de mest talende fortellingene på oppstandelsesdagen. Derfor er det underlig at den ikke blir belyst mer i påskesammenhengen og ellers, enn den blir.

Publisert: 1. apr 2018

For meg blir påskefortellingen så troverdig når jeg aner disiplenes avventende holdning og skepsis til ryktene som hadde gått om at Herren var stått opp fra graven.

Noen ville ha synlige bevis, andre håpte at det var sant, men var usikre. Dette var ekte, jordnære mennesker som ikke helt greide å slippe gleden løs. Men håpet var der, for mange hadde vandret sammen med Herren i 3 år, og sett alle hans undere, og hørt hans forkynnelse, og emmausvandrerne var ingen unntakelse.

Dette er eneste gangen etter oppstandelsen at Jesus ikke gir seg til kjenne med det samme. 

Hvorfor? Kanskje var det av rene pedagogiske grunner. Herren ville innprente dem på nytt om skriftenes (GT)  aktualitet i denne sammenhengen, og som er selve budskapet i denne beretningen. 

Guds frelsesplan med mennesket begynner allerede rett etter syndefallet  i følge GT. Siden bærer alle skriftene, hver på sin måte, budskapet om Frelseren som skulle komme i tidens fylde. Det er selve empirien over dette som kulminerte i oppstandelsen på påskedagen.  I mange århundre erfarte Guds profeter budskap om dette, gjennom det som vi nå kaller; Det Gamle Testamentet.

Det er ufattelig at disse  ting så sjelden blir tatt frem i den kristne forkynnelsen generelt, og i påsken spesielt.

Jesus var ingen religiøs fantast på lik linje med alle verdens religionsstiftere.

Joh 1,1-3: « I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til».

Hebr 1,1-2: «Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. 2 Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen».


På Veien til Emmaus :

En liten parafrase over en påskefortelling. Del 1


På veien til Emmaus to vandringsmenn går, sorgen, og tvilen,
og undringen rår.

Mesteren, Jesus som lovde dem med, Gudsrikets komme,
den evige fred.

Nå er han reist, til døden og graven gått bort, selv Han, måtte vandre
til dødsrikets port.

Hva var det som skjedde, forstod vi ham rett, var det noe ved Ham
som vi ikke har sett.    

For kvinner ved graven har nettopp fortalt, graven var åpen,
og borte var alt.

Men, lik-svøpet lå der i rette lag, og vitnet om løftet Han selv også gav:

oppstandelsens time «den tredje dag»


Med ett kom Messias på samme vei, den oppstandne Frelser,

det skjønte de ei.

Han spurte dem ut, og de klaget sin nød; Han som var blant oss,

nå er han død.

Guds enbårne Sønn,

helbredet syke og lærte oss bønn.

Han virket i blant oss med under og tegn,

lovde oss Gudsrikets komme, nå er det omme.

Hengt opp på et kors til en pinefull død, lagt hen til en glemsel i  graven,

det er vår nød.


De vandret i sammen i stillhet en stund, så stoppet den fremmede følget og, opplot sin munn.

"Skriftene venner, hva sier Skriftene her, har dere ikke skjønt dem til fulle, det var da vel det dere skulle".

Skulle Messias ei lide og dø, og deretter oppstå fra graven?

Fra Moses til Malaki, linjen den går, profetene talte i 1000 år, forkynte Messias sitt komme.

Fra skapelsens morgen til syndefallsdagen, og alt det som skjedde i Paradishagen. Hans reise har gått, - frem til Getsemane, der han ble fanget, vanæret og slått. På korset ble legemet spikret.

Slik ble han knust og slik ble han såret, presis slik Jesaias sitt budskap i skriften er båret.


Her endte vel Frelserens lange, heroiske ferd?  Nei ! - det ser vi jo nå, som leg og som lærd.

Døden den kunne ei fange Guds Sønn, opp i fra graven til livet han kom, brakte til verden Guds frelse som lønn.

De undret seg storlig, de vandrende to, slik han forteller det – "hva er det som brenner i hjertet mon tro "?

Der skriftene fordum har vitnet, om alt det som nå hadde skjedd, det burde vi alle på forhånd ha sett.

De kom til sitt hus, og de nødde ham inn, til hvile og måltid i sammen. De gav ham et brød og han brøt det i to, og gav dem med kjærlige hender.

Da så de med ett, hvem han virkelig var;

De ropte i kor, de ropte i fryd og i gammen,
«Vår Mester, Messias – Guds enbårne Sønn,
vår oppstandne Herre og Frelser». 

Det var jo dette vi følte på begge to, da vi vandret på veien i sammen !.

- - -

Fortsatt en god, velsignet og meningsfull påskefeiring !

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tore Olsen

24 innlegg  5415 kommentarer

Vennligst :-)

Publisert over 2 år siden

Jeg ønsker navnet på forfatteren av parafrasen: På veien til Emmaus

Kommentar #2

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Beklager

Publisert over 2 år siden

Det er en av de fremste poeter i Norge (:-)

Nei - det er nok undertegnede som har skrevet den.

1 liker  
Kommentar #3

Tore Olsen

24 innlegg  5415 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Magnus Leirgulen. Gå til den siterte teksten.

Det er en av de fremste poeter i Norge (:-)

Nei - det er nok undertegnede som har skrevet den.

He he - regnet med det. Takker så mye for innlegget!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere