Marit Johanne Bruset

12    24

Kvinneperspektivet og Høyres Kvinneforum

Høyres Kvinneforum ved leiar Tina Bru hevdar å tale kvinnene si sak i den brennaktuelle debatten om eggdonasjon. Syner til hennar uttalelser gitt til NRK 12.februar iår i samband med at programkomiteen i partiet la fram sitt forslag til vedtak; nemleg å seie nei til eggdonasjon.

Publisert: 31. mar 2018 / 260 visninger.

Mitt syn i eggdonasjonsdebatten er at den viktigaste parten i dette spørsmålet, må og bør vere barnet. Barnet er den svake parten som relativt få i dagens tilhardna debattklima, vågar å kjempe for.

MEN; dersom ein likevel skulle forenkle dette viktige og komplekse verdispørsmålet til "berre" å vere eit kvinnepolitisk spørsmål, så bør ein - med respekt å melde - i alle fall ta eit litt breiare perspektiv enn å avgrense det til at spørsmålet handlar om kvinnas rett til å bestemme over eigen kropp.

Vi bør då i det minste sjå spørsmålet som eit breiare kvinnehelsespørsmål, og også som eit solidaritetsspørsmål i forhold til kvinner som kan oppleve seg pressa til å donere egg til ei søster eller til ei nær venninne (sokalla alltruistisk eggdonasjon).

Som kjent er det også eit internasjonalt aspekt ved spørsmålet som gjeld utnytting av fattige kvinner i ein stadig meir kynisk billion fertilitetsindustri. Den internasjonale bevegelsen "Hands off our ovaries" er eitt eksempel på positive og stadig veksande motreaksjonar i høve denne industrien.

Idag fins det internasjonale firma som Facebook og Gooogle som tilbyr kvinneleg tilsette nedfrysing av egg; slik at kvinnnene først kan gjere karriere før dei planlegg å få barn- noko som vert rekna å ta ei 10 års tid. At suksessraten for desse "taken home babies" er lav, vert det i liten grad opplyst om.

Dette illusterar at spørsmålet også omhandlar viktige kvinnepolitiske tema som krav i arbeidslivet og styring av kvinner i forhold til reproduksjon.

Når det gjeld den helsemessige risikoen ved eggdonasjon, så har det i norske medier vore påfallande taust. Eg er ei av dei aller første her i landet som fekk barn ved prøverørsbehandling og har i over 30 år levd med informasjon om auka kreftrisiko.

På internett kan ein lese om den prisbeløna dokumentaren EGGSPLOITATION laga av amerikanske Jennifer Lahl. I denne dokumentaren fortel eggdonorar om alvorlege  helsemessige forhold som slag og kreft og barnløshet som dei mistenkar har samanheng med hormonbehandlingane dei har vore igjennom. Lahl er mest av alt uroleg for at det idag ikkje finst forskning som kan seie noko om langtidseffektane av hormonbehandlingane som donorkvinnene gjennomgår; som forøvrig er sterkare enn dei hormonkurane kvinner får ved prøverørsbehandling.

Det som skjer  ved eggdonasjon, er at donor må gå på hormon i fleire veker for å modne flest mogleg egg. Menstruasjonssyklusen til donor må synkroniserast med syklusen til mottakarkvinna, og når egga er modne vert desse henta ut ved ultralyd og ei nål.

Ein kjent risiko ved sjølve hormonbehandlingane, er tilstanden overstimuleringssyndrom (OHHS) som forekjem i fleire alvorligheitsgrader. Dei mest alvorlege krev sjukehusinnlegging og overvaking og kan i verste fall føre til døden. I avisa The Guardian finn ein 13.nov.2016 å lese om Lee Cowden som fekk hjerteinfarkt som følge av OHHS. Pga av dette må ho ta hjertemedisin resten av livet.

Kva som er årsak til at nokre utviklar tilstanden OHHS, er ein idag ikkje sikker på. Hanevik som er fertilitetslege og leiar i Norsk forening for assistert befruktning har forska på ein mogleg samanheng mellom OHHS og genetiske faktorar hos kvinnene som utviklar dette syndromet.

Når sæddonasjon og eggdonasjon vert sidestilt av enkelte i eggdonasjonsdebatten, så vil eg påstå at dei ikkje veit kva dei snakkar om. Det er heilt klart at til skilnad frå kvinnene, så tar mennene som donerar sæd, absolutt ingen helsemessig eller medisinsk risiko.

Når det gjeld spørsmålet om alltruistisk eggdonasjon, så kan alle som har kjent kor følelseslada og sterkt eit barneønske kan vere og gi seg uttrykk som, forstå at ei søster eller ei nær venninne kan komme i ein svært vanskeleg følelsesmessig situasjon. Dvs. ein situasjon  der ho kan kjenne seg følelsesmessig pressa til å bidra som donor. Ho kan komme i klemme mellom eit ønske om å hjelpe og frykt for eigen helsemessig risiko, eigne ønskar og behov, og også nokre gongar eigne verdiar. Dersom vi tar eit kvinneperspektiv i denne debatten, så meinar eg at vi også må ha tanke for og lojalitet til desse kvinnene.

Ein annan alvorleg risiko og kompliserande faktor i ein situasjon der ei søster eller nær venninne har donert egg, er at barnet sjøl kan komme i ein alvorleg følelsesmessig klemme mellom donor og mottakar. Dette er det få eller ingen som har trekt fram som eit viktig moment i diskusjonen.

Som søster eller venninne så vil donor vere eindel av barnet sitt oppvekstmiljø, og dersom donor forventar større delaktigheit og nærare følelsesmessig kontakt til barnet enn eggmotakaren er innstilt på, kan dette skape ein emosjonelt vanskeleg  situasjon for alle involverte partar. Som psykolog har eg erfart på nært hald kor øydeleggande ein slik konfliktsituasjon (samanliknbar), kan vere for eit barn å vekse opp i.

I samband med presentasjonen av Høyres Kvinneforum sine krav til det komande landsmøtet den 6. april, kom Tina Bru med følgande utsagn om motstanden mot eggdonasjon; " Det underminerar egentlig alle de ulike familiekonstruksjonene vi har idag."

Eitt utruleg utsagn som etter mitt syn snur problemstillinga oppned!

Eg vil hevde at det er så absolutt dei vaksne sine ønskar og behov som har drive fram utviklinga av desse familiekonstruksjonane. Det er i alle fall ikkje barna sine behov som har bidratt til denne utviklinga.

Og heldigvis har det no - overraskande tidleg - byrja melde seg kritiske røyster frå donorbarna sine eigne rekker. Australske Millie Fontana er ei talefør og modig kvinne midt i 20 åra som har stått fram med si historie. Ho vaks opp med to lesbiske mødre og valte i samband med kampen mot likekjønna ekteskap i Australia å stå fram med si historie. (Denne er å finne på You Tube under tittelen "The other side of the rainbow- Millie Fontanas story".)

Eg vil sterkt anbefale å låne oppmerksamheit til hennar fortelling.  Ikkje minst fordi hennar fortelling også er historia om kva sanksjonar og motkrefter ho og andre donorbarn møter når dei står fram og ønskar å dele sine historier. Det kan nemnast at Montana sjøl valte først å stå fram og fortelle si historie i ei kristen forsamling; for som ho sjøl uttrykker det, så var det dei einaste som var opptekne av barnet og av barnet sine behov.

Korleis hennar og andre donorbarn sine historier har blitt mottatt, dvs. som "historier vi helst ikkje vil høyre", er i seg sjøl eit alvorleg og viktig tema. Det fortel m.a om ein stadig trangare meiningskorridor og om dei sterke kreftene som arbeidar for ugyldiggjering av kjønn i foreldreskap.

Den trange meiningskorridoren er forøvrig eit tema som i seg sjøl krev breiare omtale.

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Geir Solli

2 innlegg  1089 kommentarer

Publisert 20 dager siden

Det er underlig at det kun er synsing og anekdotisk argumentasjon som kommer fra motstanderne av eggdonasjon. Hvorfor trekkes en person frem (med en youtube-video av alle ting) og ikke forskning på området? Kan det være fordi forskningen viser at donorbarn har det bedre enn andre barn i gjennomsnitt?

Motstanden mot at kvinner kan ta selvstendige valg (hjelpe et familiemedlem eller en ukjent), velge å planlegge sitt liv bedre og ha mulighet til å benytte egne egg etter sykdom virker også underlig. Det er selsomt å lese et forsvar for en paternalistisk stat som skal passe på våre stakkars kvinner.

Det er forøvrig ikke dokumentert økt kreftrisiko ved disse hormonkurene. En trodde dette en stund, men da en undersøkte dette fant en at det ikke stemte.

Et barn er en gave. Denne motstanden mot at donorbarn skal finnes synes jeg ligner på Sterris uheldige uttalelser om mennesker med Downs. Donorbarn har også rett til å leve, deres tilværelse er beviselig ikke så mistrøstig at deres eksistens bør forbys ved lov.

Svar
Kommentar #2

Marit Johanne Bruset

12 innlegg  24 kommentarer

Publisert 20 dager siden

Det er for meg like underleg at tilhengarane av eggdonasjon stadig gjentek påstandane om kva forskninga på donorbarn visar; som f.eks. "forskningen viser at donorbarn har det bedre enn andre barn i gjennomsnitt?"

Den internasjonale forskninga som hittil er gjort på donorbarn, har fleire metodemessige svakheiter; små utval, få langtidsstudier  og utfordringar med spørsmål om kordan ein kan måle psykososiale vanskar. (ref. tidlegare svar frå Bioteknologirådet).

Den studien som det oftast vert referert til i debatten om eggdonasjon og surrogati, er den longitudinelle studien av surrogatifamilier, leia av Susan Golombok i England. I NRK dokumentaren "På Bortebane" intervjua Torbjørn Røe Isaksen Golombok. Golombok svara at ein utfrå ein studie ikkje kan trekke nokon sikker konklusjon og at det er behov for meir forskning.

Eitt av funna i studien finn eg særleg interessant utfrå mine erfaringar med adoptivbarn (både som mor og som behandlar); nemleg at Golombok opplyser i intervjuet at i 7 årsalderen skjedde noko med surrogatibarna; at dei i alderfasen frå 7-10 år viste høgare forekomst av emosjonelle atferdsproblem enn barn i andre typer familier. Dette funnet er samanfallande med det ein ser hos adopterte barn. Golombok vurderte dette å ha samanheng med at barna måtte takle identitetspørsmål i ein tidlegare alder enn det som er tilfelle for andre barn. Dette stemmer med mine eigne erfaringar frå adopsjonsfeltet; identitetstema og avvisingsproblematikk er sentrale utfordringar for mange adoptivbarn. Korleis desse utfordringane vil slå  ut for surrogatibarna/donorbarna i ein seinare alder, kan vi pr. idag ikkje uttale oss om; i alle fall ikkje med henvising til forskning.

I tillegg til at det idag er gjort lite forskning på donorbarna, så må det i tillegg til barna sin unge alder,  takast omsyn til at lojalitetsproblematikken mellom barna og foreldra når det gjeld kordan vi kan tolke resultata. Sannsynlegvis vil vi erfare det samme som det har vist seg med skilsmissebarna. Det er først i vaksen alder fleire har stått fram og fortalt kordan dei eigentleg opplevde situasjonen då foreldra skilde seg.

Barn er lojale mot foreldra sine og kan vere det inntil det sjølutslettande.I arbeidet mitt som barnefagleg sakkyndig opplever eg det nesten som ein regel utan unntak.

Når det gjeld bruk av anekdotisk argumentasjon, så er det mitt poeng at vi idag ikkje har forskning som gir oss svar på korleis desse donorbarna opplever sine identitetsutfordringar i vaksen alder. Difor er historier frå vaksne donorbarn som t.d Millie Fontana både relevant og viktig informasjon å bringe inn i debatten om eggdonasjon. Dersom du har problem med å bruke ein You Tube video som informasjonskilde, så kan eg vise til eit tidlegare oppslag i VG  i 2011 der danske Ina Rosdahl stod fram med si historie som donorbarn og fortalte om det store saknet av sin biologiske far.

Det at dette er enkelthistorier, svekker etter mitt syn ikkje deira viktigheit eller kva vi kan lære eller forstå om nokre av donorbarna sine opplevingar.

Dersom vi som samfunn skal legge til rette for at barn planlagd vert fråtatt viktige rettigheiter, så høyrer også deira historier med i denne diskusjonen.  

Når det gjeld spørsmålet om auka kreftrisiko ved hormonbehandling, så veit du tydeleg meir enn det eg er kjent med. Og eg vil be deg kome med referanser til forskning ang. dette.

Som du kanskje har fått med deg, så meinar eg at spørsmålet ikkje kan snevrast inn til å gjelde eit spørsmål om likestilling og diskriminering (ref din kommentar om forsvar for ein paternalistisk stat!).

Det er svært viktig at reproduksjonsteknologien og konsekvensane som den pågåande utviklinga har, blir sett inn i ein større samfunnsmessig og kulturell samanheng. Den må ikkje sjåast som eit isolert likestillingsspørsmål eller som eit reint medisinsk- teknologisk spørsmål. Debatten om vidareutviklinga og bruken av denne teknologien angår oss alle; ikkje minst angår det den svakaste parten i spørsmålet; barnet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   

 

 

 

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Geir Solli

2 innlegg  1089 kommentarer

Publisert 19 dager siden
Marit Johanne Bruset. Gå til den siterte teksten.
Når det gjeld bruk av anekdotisk argumentasjon, så er det mitt poeng at vi idag ikkje har forskning som gir oss svar på korleis desse donorbarna opplever sine identitetsutfordringar i vaksen alder. Difor er historier frå vaksne donorbarn som t.d Millie Fontana både relevant og viktig informasjon å bringe inn i debatten om eggdonasjon. Dersom du har problem med å bruke ein You Tube video som informasjonskilde, så kan eg vise til eit tidlegare oppslag i VG  i 2011 der danske Ina Rosdahl stod fram med si historie som donorbarn og fortalte om det store saknet av sin biologiske far.

Jeg støtter alltid ønsker om mer forskning. Det er helt sikkert donorbarn som har tatt sitt eget liv, lever miserable liv og skulle ønske de aldri var født. Det er noen hundretusener av dem og hvis donorbarn ikke har det veldig mye bedre enn andre barn, så sier statistikken at slik må det dessverre være. Fremfor enkelthistorier i tvilsomme medier (YouTube og VG er for meg tvilsomme medier for pålitelig informasjon) kan jeg for eksempel henvise til denne avishistorien. Den er ikke meget pålitelig, men er i prinsippet bedre.

Men vil du si at dette som kommer frem fra enkelte donorbarn tilsier at donorbarns liv ikke er verdt å leve, at staten skal forby deres eksistens? For det er jo det vi snakker om her, et være eller ikke være for disse barnene. For meg må det langt sterkere lut til for at staten skal gripe til slik en drastisk bestemmelse.

Jeg er så heldig å være gift med en onkolog og får endel gratisinfo. Jeg kom med en referanse i mitt forrige innlegg, men kan komme med to lenker her til den norske grupen som jobber med spørsmålet. Jeg limer inn deres første konklusjon:
Ingen studier viste sikker generell sammenheng mellom hormonell ovarial stimulering som forbehandling ved assistert befruktning, og økt risiko  for kreftutvikling i mamma, ovarier, uterus eller cervix. I de fleste  studier fant man ingen økt risiko. Noen studier viste imidlertid økning i  risiko for kreftutvikling hos subgrupper, som for eksempel hos kvinner som har fått gjentatte behandlinger med klomifensitrat.
Lenker her og her.

Jeg er generelt opptatt av at vi ikke skal lage oss systemer der staten unødvendig bestemmer over enkeltmenneskers liv, tar verdivalg på deres vegne eller styrer deres liv. En paternalistisk stat vil typisk forby et gode for mange fordi det muligens kan være noen som ikke kan håndtere friheten dette godet gir. For det er utvilsomt et gode å kunne få bedre bestemmelse over egne eggceller, svært mange opplever at sykdom, alder og andre omstendigheter gjør at de skulle ønske at disse var blitt tatt vare på til bruk når anledningen passet seg. Men jeg er på ingen måte en ekstrem liberalist og vil selvsagt se på hvilke samfunsmessige konsekvenser en slik frihet vil gi. Men i tilfellet ved eggdonasjon ser jeg ikke noe i den 30-årige historien og de hundretusenene som er født ved slik teknologisk hjelp som skulle tilsi at staten her skal forby.

Dessuten opplever jeg at denne debatten blir vridd til stort sett kun omhandle barnet. De andre menneskene involvert er også like viktige. Foreldrenes og familiens lykke er en viktig faktor som bør tas meget hensyn til.

Svar
Kommentar #4

Marit Johanne Bruset

12 innlegg  24 kommentarer

Publisert 18 dager siden

Først; takk for referansane til forskning i forhold til spørsmålet om kreftrisiko ved hormonbehandling. Mitt hovudpoeng er at vi idag ikkje veit noko sikkert om langtidseffektane av dette fordi det har gått for kort tid frå dei første IVF behandlingane vart gjort. (For min eigen del har det gått 34 år.) Så også på dette området trengs det meir forskning.

Så til bruk av informasjonskilder og kva ein reknar som påliteleg; eg kan opplyse deg om at streaming av møter arr. av Bioteknologirådet er å finne på You Tube. Eg har t.d i kveld igjen sett igjennom opptaket frå møtet som vart arr. på Litteraturhuset i Oslo 15.juni ifjor av Bioteknologirådet og Statens medicinsk- etiska råd  (SMER). Temaet; eggdonasjon og "hva kan vi lære av svenskenes erfaringer?" (Min konklusjon er som sist eg såg dette; at svenskane har gjort same feilslutningane som fleirtalet i Bioteknologirådet når det gjeld å hevde at forskninga viser at det sosiale foreldreskapet er viktigare enn det biologiske.)

Eg kan forøvrig sterkt anbefale deg å lese boka som eg mottok i posten igår; "Den liberale familien . Biologiens comeback?" av Øyvind Håbrekke. Du som er opptatt av statens si rolle og styring, vil sikkert finne dei spørsmåla han reiser som svært interessante; t.d  Er det Staten som definerer familien? Hva er egentlig liberalt?

Det du hevdar om at debatten blir vridd til stort sett kun å omhandle barnet, visar kor ulik virkeligheitsoppfatting vi to har om den pågåande debatten.

Slik eg ser det, er det eit stort problem at fokuset i altfor liten grad har blitt utfrå barnet og barnet sine behov. Mine tankar om kvifor situasjonen har endra seg dei siste 10-20 åra, med ei dreiing til stort sett å omhandle dei vaksne sine ønskar og rettigheiter, vil eg kome tilbake til i eitt eige innlegg.

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Geir Solli

2 innlegg  1089 kommentarer

Publisert 17 dager siden

Gode debatter er til å lære av, takk for at du opplyser om at Bioteknologirådet er å finne på YouTube. (Generelt er YouTube et nettsted uten redaktør og kvalitetssikring, slik som VG, slik at en må stole på at de som legger noe ut er sannferdige. Det gjør jeg når Bioteknologirådet legger ut noe).

Jeg har sett at Håbrekke er kommet med kronikker i det siste, det er vel slik en promoterer en bok. Jeg har ment at kronikken på nrk.no/ytring var noe rotete og uten vesentlige argumenter, ialfall intet nytt. Men det er jo ofte slik at boken er bedre og jeg lover å ta en kikk i den.

Håbrekke, du. VLs ledere og innlegg fra kristne i VL er stort sett alle i mot eggdonasjon utifra et "barneperspektiv". Jeg oppfatter at den kristne debatten er veldig dreid mot hva som skal være optimalt for barnet. Ellers i samfunnet er det mer nyansert. Motstanderne trekker slutningen at det påståtte (igjen alltid uten bevis, siden dette ikke er forskningsbasert) suboptimale ved eggdonasjon skal medføre at disse barnene ikke skal eksistere. Det virker inkonsekvent all den tid de samme personene ofte argumenterer for at alle liv er like mye verd uansett egenskaper og omstendigheter, når det kommer til selektive aborter og fosterdiagnostikk. Dette siste er jeg forøvrig enig i.

Ingen barn blir født utifra eget ønske, det handler alltid utifra foreldrenes ønsker og valg. Hvorfor det skal være noe anderledes ved eggdonasjon, kan en lure på.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
19 minutter siden / 9122 visninger
harald johansen kommenterte på
Møt spørsmål med åpenhet
25 minutter siden / 120 visninger
Roar Flacké kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
32 minutter siden / 448 visninger
harald johansen kommenterte på
Møt spørsmål med åpenhet
rundt 1 time siden / 120 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 1 time siden / 448 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 9122 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når «snarveien» er lengst
rundt 1 time siden / 226 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 1 time siden / 448 visninger
Eyvind Skeie kommenterte på
Når «snarveien» er lengst
rundt 2 timer siden / 226 visninger
Les flere