Verdidebatt

Abrahamsløftet, verdensmisjonen og Israel

Misjonsledere burde vokte ordbruken sin når de uttaler seg om Abrahamsløftets fortsatte gyldighet i vår tid, så de ikke slår seg selv og misjonsengasjementet sitt på munnen

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Første Mosebok deles tradisjonelt i Urhistorien og Fedrehistorien. I de tre aller første versene i Fedrehistorien finner vi Abrahamsløftet (1Mos 12:1-3). I kristen misjonsteologi er det vanlig å påpeke at Abrahamsløftet slutter (1Mos 12:3c) med Bibelens aller første utsagn fra Gud om hedningemisjon. Men hvis man sier at de umiddelbart foregående leddene i Abrahamsløftet (1Mos 12:3a+b) umulig kan ha noe med den moderne staten Israel å gjøre – da sier man samtidig at det avsluttende hedningemisjonsløftet umulig kan ha noe med moderne hedningemisjon å gjøre.

Jeg skriver dette fordi jeg nettopp har lest et synspunkt fra en misjonsleder som angivelig skal ha fremholdt omtrent følgende: Hvis velsignelses- og forbannelsesutsagnet i 1Mos 12:3a+b hadde handlet om staten Israel, da ville det ha vært umulig å etterleve denne teksten før 1948.

Spørsmålet mitt er om misjonsledere som tenker slik, kan fortsette å regne versets tredje ledd (1Mos 12:3c) som en verdensmisjons-forutsigelse. For det burde jo være en viss indre sammenheng i måten man leser Abrahamsløftet som helhet på.

Abrahamsløftet (1Mos 12:1-3) lyder i sin helhet slik:

«1a Og Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt
1b til det landet som jeg vil vise deg!
2a Jeg vil gjøre deg til et stort folk.
2b Jeg vil velsigne deg
2c og gjøre navnet ditt stort,
2d og du skal bli en velsignelse.
3a Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
3b og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.
3c Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

Her er det altså det aller siste leddet, v 3c, som i klassisk tolkningstradisjon regnes som Bibelens aller første hedningemisjons-forutsigelse. Ergo må v 3c være et skriftord som er under fortsatt oppfyllelsen den dag i dag, tre-fire tusen år etter Abraham.  Slik har all misjonsforkynnelse jeg har hørt gjennom 70 leveår utlagt dette del-verset.

I ordlyden bruker Herren et preposisjonsledd med et personlig pronomen i andre person, idet han tiltaler Abraham: «i deg» .... skal alle jorden slekter velsignes. Tolkningstradisjonen forstår dette «deg» som et kollektiv som inkluderer ikke bare Abraham, men også hele etterslekten hans.

Begrunnelsen for denne kollektive tolkningen står i vers 2a: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk». Det må bety at andrepersons-pronomenet i hele Abrahamsløftet må være kollektivt å forstå om både personen Abraham og hele etterslekten hans. Alt Gud i Abrahamsløftet lover personen Abraham, det lover han også til Abrahams etterslekt.

Tolkningstradisjonen forstår videre v 1b som et landløfte «.. til det landet som jeg vil vise deg». Begrunnelsen for dette finner vi i de paralelle landløfte-tekstene i 1Mos 15:18f, 26;3f og 28:13ff. Her presiseres og utdypes landløftet med bl.a. geografiske detaljer, samtidig som det er helt tydelig at utgangspunktet er og blir det opprinnelige Abrahamsløftet i v 1b.

At Guds tiltale til Abraham i du-form utgjør et kollektiv – blir også tydeliggjort i disse senere landløfte-presiseringene. For alle de tre patriarkene får jo i disse tekstene beskjed om at de i egen levetid ikke ville få se Gud oppfylle landløftet i konkret nasjonal-form.

Guds begrunnelse er at de hedningefolkeslagene som på patriarkenes tid ennå bodde i landet, de hadde ennå ikke fylt opp syndemålet sitt (se 1Mos 15:16 der «sjalem avån» må bety «syndemål» eller «fullt mål av syndeskyld»). Men: Ved hjemkomsten fra Egypt ville Abrahams etterslekt derimot få oppfylt landløftet i form av nasjonal eksistens på det oppgitte territoriet.

Dermed kommer jeg for det tredje til det omstridte velsignelses- og forbannelsesløftet i v 3a og 3b. Herren sier: «(3a) Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, (3b) og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.»

Disse to leddene er tydelig antitetiske. Velsignelse og forbannelse er to motsetninger som her motsvarer hverandre. I hele Abrahams-løftet er der et tilsiktet ordspill mellom konsonantene i Abrams opprinnelige navn og rot-konsonantene i det hebraiske verbet «å velsigne». Velsignelses-tilsagnet gjentas hele fire ganger i de tre versene. Og Guds forbannelses-garanti i v 3b fremtrer som en tydelig følgevirkning av Guds forangående velsignelse.

I sak sier da Gud profetisk i v 3b at Abraham og etterslekten hans ned gjennom historien ville kommer til å møte mang en forbannelse. I moderne terminologi kaller vi dette: «anti-semittisme». Derfor sier v 3a+b at Gud vil svare på jødehat og anti-semittisme med to ting: Guds egen mot-forbannelse – pluss Guds egen velsignelse over Abrahams etterslekt og alle som velsigner dem.

I sak sier da samtidig v 3a at Abraham og etterslekten hans også ville komme til å møte mennesker som velsigner jøder. Det svarer til det som vi i noe nyere språkbruk kjenner under betegnelsen «filo-semittisme». Og til alle filo-semitter sier da Gud i v 3a at Gud selv vil besvare filo-semittisme med retur-velsignelse over filo-semittene.

Men så skjer det altså at man fra misjonsleder-hold nå plutselig får høre et problematiserings-argument på dette punktet: Guds velsignelses- og forbannelses-løfte i v 3a+b kan ikke gjelde det moderne Israel. For i så fall ville det jo angivelig vært umulig å oppfylle 1Mos 12:3a+b før året 1948. Da ble som kjent staten Israel gjen-opprettet.

Det snilleste jeg har å si om dette problematiserings-argumentet er at det virker forbløffende kort-tenkt.

For naturligvis har både filo-semittisme og anti-semittisme eksistert i rikt mål lenge før gjenopprettelsen av det moderne Israel i 1948. Derfor har det aldri eksistert noen periode i tiden frem til 1948 da denne delen av Abrahamsløftet manglet rom for oppfyllelse.

Hvis meningen så er å gå et skritt lenger og si at velsignelses- og forbannelsesløftet i v 3a+b simpelthen ikke kan omfatte den moderne staten Israel, da inntrer altså samtidig den påpekte misjons-ruinerende konsekvensen av det man sier.

For i så fall kan man jo heller ikke tilkjenne hedningemisjons-forutsigelsen i v 3c vedvarende aktuell gyldighet i de 70 årene som er gått siden 1948.

Sier man A, så bør man i anstendighets navn også si B.

Derfor tenker jeg at misjonsledere burde vokte ordbruken sin når de uttaler seg om Abrahamsløftets fortsatte gyldighet i vår tid, så de ikke slår seg selv og misjonsengasjementet sitt på munnen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt