«Hin time i Getsemane». En påskepreken.

Den delen av evangelienes påskeberetning som alltid, helt siden barneårene, har berørt meg sterkest, er skjærtorsdagsfortellingen – første akt i den kristne kirkes tredelte påskedrama. Den kan leses som en litterær framstilling av menneskets grunnvilkår. Et tidløst, allmennmenneskelig drama som får en særlig sterk effekt ved at hovedpersonen i utgangspunktet er presentert som suveren - ja, intet mindre enn guddommelig. Slik sett kan dramaturgien også minne om den vi finner i oldtidens greske tragedie.

Det tidløse ved skjærtorsdagsfortellingen kan ellers illustreres ved å knytte an til den framstillingen av menneskets eksistensielle stilling som vi finner i deler av den litterære modernismen: Opplevelsen av «sjelens ubotelige ensomhet». Det dreier seg her imidlertid ikke bare om å stirre inn i tilværelsens sorte hull, men like mye om det mellommenneskelige.

Underveis i fortellingen blir vi presentert for ulike sider ved det nettopp det mellommenneskelige: Det starter med markeringen av felleskap (påskemåltidet), men allerede der slår idyllen sprekker. Leseren (og Jesus) vet at en av de tilstedeværende ikke er til å stole på. Så får vi et eksempel på det vi i litteraturteorien kaller et frampek («foreshadowing»): Jesus forteller venneflokken at han vet hvem dette er, uten direkte å navngi Judas.  Dette skaper en spenning i fortellingen, som blir endelig utløst på et senere tidspunkt.  Venneflokken – med unntak av Judas - forlater så gjestehuset og begir seg i vei mot Oljeberget og inn i Getsemane-hagen.

Noen av detaljene fortelles litt ulikt i de fire evangeliene, men la oss følge den eldste teksten (Markus) litt videre. Jesus gir uttrykk for tvil når det gjelder vennenes lojalitet og mot – noe som fører til sterk protest fra Peter. Og her dukker det opp et strukturelt element i teksten som er godt kjent fra flere typer såkalt formellitteratur: Den episke tretalls-loven. Det var den danske filologen og folkloristen Axel Olrik (1864-1917) som først formulerte den i sine «Episke love i folkedigtningen». Jesus forutsier at Peter skal komme til å fornekte ham tre ganger.  Deretter går Jesus lenger inn i hagen for å be – og han tar med seg tre av vennene (Peter, Jakob og Johannes).  Han ber dem våke og be med ham, men de sovner.  Dette skjer tre ganger.  Så dukker Judas opp sammen med en flokk som er væpnet med sverd og stokker for å arrestere Jesus. Judas har solgt sin lojalitet for 30 (tre x ti) sølvpenger.

Fortellingen tilhører barnelærdommen for de fleste av oss, så det er unødvendig å gjenfortelle det videre forløpet, men det er interessant å registrere denne bruken av kjente, episke elementer – noe som tyder på at vi har med en tekst å gjøre som er blitt gitt en bevisst litterær utforming.

I tillegg til Jesus selv, er det to av flokken hans fortellingen fokuserer på: Peter og Judas.  De øvrige er nokså summarisk presentert.  Hvorfor disse to? De har det til felles at begge svikter sin beste venn når han trenger dem mest.  Den ene nekter for at han noen gang har kjent ham - for å redde sitt eget skinn.  Den andre angir ham til dem som vil ta livet av ham – for å oppnå en personlig økonomisk gevinst.  Begge innser etter hvert sitt svik, og den erkjennelsen får ulikt utfall: Peter angrer og gråter ut sin fortvilelse, mens Judas angrer enda dypere og går bort og henger seg.  Det mangler ikke på dramatikk!

Dramatisk er det selvsagt også når historiens helt, Jesus, som inntil da har framstått som en selvbevisst læremester, møter veggen i Getsemane.  Han som i rundt tre år har vært en fryktløs guru for en flokk outsidere, gitt dem selvrespekt og hatt svar på livsgåtene – og som har våget å provosere det religiøse og politiske lederskapet – plutselig blir «grepet av angst og gru». Ja, Lukas bruker ekstreme bilder om tilstanden hans: «Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden».

Jeg leser skjærtorsdagsberetningen som en åpen, dypt menneskelig tekst om troskap, svik, angst og ensomhet. Den stiller seg solidarisk med mennesket i dets svakeste og mest utsatte stunder.  Og for den troende får selvsagt beretningen en ekstra dimensjon ved at det angivelig er Gud selv som her gjennomlever menneskets angst og fortvilelse.

Jeg har ofte stusset over at det er så få av påskesalmene som griper fatt i skjærtorsdagsbudskapet. Den mest kjente er kanskje den jeg refererer til i overskriften, «Hin time i Getsemane», opprinnelig skrevet av amerikaneren Edward P. Hammond i 1866.

God påske til alle, troende som ikke-troende!