Lederartikkel Vårt Land

Lidelsen

Det vonde kan skyldes krefter vi ikke rår over, og det kan skyldes menneskelig ondskap.

Publisert: 28. mar 2018 / 461 visninger.

Jordskjelvet i Lisboa i 1755 er den mest alvorlige naturkatastrofen som har rammet Europa i moderne tid. Titusener av mennesker ble drept, byen ble lagt i ruiner av flodbølgen som fulgte.

Hendelsen ble også en flodbølge i den teologiske og filosofiske debatten: Hvordan kunne en allmektig og allgod Gud la slike ting skje? Dette religionsfilosofiske spørsmålet kalles gjerne en teodicé, og strekker seg tilbake til Jobs bok. Det handler om å løse det ondes problem, og forsøke å finne en mening i all lidelsen.

Den franske opplysningsfilosofen Voltaire brukte denne hendelsen som bakteppe da han skrev den satiriske romanen Candide fire år senere. Her følges hovedpersonen verden rundt av filosofen «Pangloss», modellert etter den samtidige filosofen Leibniz, som blant annet var kjent for teodicé-påstanden om at vi lever i «den beste av alle mulige verdener».

Uansett hvilke grusomheter romankarakterene opplever – mord, sykdom, naturkatastrofer – konkluderer Pangloss med det samme: Vi lever uansett i den beste av alle mulige verdener. Voltaires hensikt var trolig å vise at denne besvergelsen fikk noe latterlig over seg i møte med virkeligheten.

I dagens avis tar forfatter Torborg Aalen Leenderts opp spørsmålet nok engang: «Hvordan kan Gud ha lagt muligheten til det destruktive i menneskers hender, uten å sette grenser for ondskapen?» I boka I møte med lidelsen skriver hun om lidelsen som en virkelighetsnær erfaring, og også om hvorvidt lidelsen i gudserfaringer kan settes i sammenhenger som gir mening – slik at «det vonde aldri får det siste ordet».

Søndag tok en brann livet av 64 personer på et kjøpesenter i Sibir. Mange var barn, som var til stede for å se en barnefilm på senterets kino. Årsaken til brannen er ennå ikke bekreftet.

Det vonde kan skyldes krefter vi ikke rår over, og det kan skyldes menneskelig ondskap. I begge tilfeller kan det ondes problem fremstå som gåtefullt for oss: Hva er meningen med dette? Svaret lar seg neppe løses godt teoretisk. Likevel finnes det et praktisk svar: Det onde kan overvinnes med det gode.

Vi ønsker våre lesere en fredfull og velsignet
påske.

1 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1811 kommentarer

Det onde har flere ansikter. Et av dem er mitt.

Publisert 9 måneder siden

Disse ordene fra teologen Kjetil Hafstad får gi en svak ettertenksom undertone til resten av dette innlegget:

Det onde og vonde har alltid vært og er en del av tilværelsen: Hundretusener av års erfaringer roper med dyp smerte mer enn høyt nok for seg: Virkeligheten er også her den øverste dommer. Av respekt og ærbødighet for livets tunge og vanskelige sider kreves evne til tilbakeholden forklaringsiver med hensyn til den lidende; dog under modig nærvær - dette er kjærlighet i praksis. Fordi nærvær i min nestes lidelse innebærer at jeg må utholde den uløste lidelsen selv. Dette er ikke så lett, så noen trekker seg bort - men med den konsekvens at lidelsen blir desto verre for den andre. Den første leksen den lidende må lære seg er nemlig også den vanskeligste: Akseptere omgivelsenes uvitenhet og fravær. 

Hele den hebraiske bibelen og NT vitner faktisk også om det ondes tilstedeværelse; og man har forsøkt å plassere det inn i eksistensielle termer for slik å ha en viss kontroll. Men lidelsen og det onde er her... uansett forkledning og forsøk på kontroll. 

Inn i denne farvesterke og utfordrende virkeligheten valgte Gud å inkarnere seg. Fremfor å "gripe inn" og fjerne lidelse og det onde - slik flere ateister setter som betingelse for å tro -  og slik endre de eksisterende betingelser i virkeligheten viste Han at Han er med oss i livet, i all dets velde. Veien til oppstandelsen og livet går dog gjennom lidelsen. Dette forsto og aksepterte ikke Peter da han forsøkte å hindre Jesus å gå opp til Jerusalem før korsfestelsen. Videre var det andre som hånet Jesus da han hang der med samme krav som mange i dag stiller: "Stig ned fra korset, så skal vi tro deg!". 

Enkelte er visst av den formening at om det finnes en Gud, så skal Han også være intersubjektivt testbar som alt annet er med naturvitenskapens briller. Men dette avslører for det første at premissene som velges forut for undersøkelse utelater det de mener å skulle undersøke; nemlig Gud selv; og for det andre at man vil gjøre Gud til objekt og dermed slk bli utsatt for menneskets betingelser og kontroll. Dette siste er dog noe bibelen allerede advarer mot. Man skal ikke utsette Gud for prøve og test.

De troende har til en viss grad malt seg inn i et hjørne når de har lagt så stor vekt på at Gud er allmektig og er kjærligheten selv, men dessverre helt ukvalifisert. Flere ateisters begrunnelser er å finne i de gudsforestillingene som vektlegges av den trygge og tilfredse troende. Ordene blir naturlig nok lett tolket slik av den utenfor at Gud delvis forsvinner bak teologiske ytringer. Nettopp fordi verken allmektighet eller kjærlighet relatert til dette Guddommelige samtidig blir definert tilstrekkelig moralfilosofisk slik man i dag forstsåelig nok forventer. Dog var ikke slike moralfilosofiske formulerte problemstillinger vektlagt nevneverdig i bibelens miljøer. Ikke fordi de var dummere enn oss, men fordi temaet "Gud og tro" ikke var et spørsmål den gangen slik det er i dag, verken for jødene eller andre folkeslag. Riktignok hadde man forventninger til Gud, de opplevde tvil, livskamper, død, sykdom, krig og annen elendighet. Og så kom en Messias som forkynte en Gud som i hvert fall ikke samsvarte med manges forventninger. 

Apropos: Da jødefolket ble bortført til Babylon var de der i fangenskapets elendighet i to generasjoner og litt til. Gud "grep ikke inn"... slik mange i dag forventer om dagens lidleser og hendelser; dvs noen ble altså født og døde i dette babylonske fangenskapet uten å ha erfart  noen løsninger på elendigheten i det hele tatt. Like vel beholdt de troen og håpet. For egen del, så skal det ikke mange ukene i lidelsens mørke til før tvilen kommer, desverre. Det har kanskje noe å gjøre med vår tid, kulturgitte forventninger og overflod relativt sett. Den livskvalitet og,livslengde vi forventer oss her i landet er nok hinsides det andre bare fantaserer om i andre kulturområder.

Videre: Johannes døperen, som hadde en slik viktig rolle, trodde at "skapet endelig skulle bli satt på plass" når Messias kom. Hviket han da også forkynte tydelig, vidt og bredt forut for Jesu dåp. Messias kom, men noen radikal opprydning skjedde ikke i israel. Da Johannes ble satt i fengsel og led der i det tunge mørket kom derfor tvilen i all sin velde: Var ikke Jesus den Messias alle ventet på like vel? Han gikk jo rett der ute med sine disipler, men løftet altså ikke en finger for verken å hjelpe Johannes eller endre betingelsene i samfunnet til det bedre slik en anstendig Messias burde gjøre - slik man jo forventet? Det eneste Johannes fikk var vitnesbyrd... avlevert av sine venner om at ANDRE ble frigjort, ble helbredet, etc. Det var kun dette som Johannes fikk der i sitt mørke av Jesus selv: ingen av de ytre betingelser som opprettholdt det vonde og onde ble endret i det hele tatt. Gadd vite hva Johenns tenkte og følte de siste minuttene før han ble halshugget. 

Disse to hendelsene ovenfor burde få enhver til å tenke omigjen når lidelsen kommer på besøk; lidelser og smerter et et allmenmenneskelig fenomen<, det rammer oss alle. Alle.. Det burde nettopp få oss til å engasjere oss solidarisk for vår neste som blir utsatt for elendigheten. Neste gang blir det vår tur å i vår egen smerte og lidelse ta imot den kjærligheten som her gis videre. Underet i de tomme hender blir alltid til noe mer om vi vil gi av det lille vi har; jfr brødunderet m.m.

Til avslutning: På den annen side er ikke ordet "Gud" svaret på verken naturvitenskapelige eller moralfilosofiske spørsmål slik de formuleres og stilles i dag. Troende må være bevisst dette og trå varsomt her fordi den ukvalifiserte forkynnelsen om allmakt og allkjærlighet man i beste mening  presenterer fra de gode og trygge dagers talestoler blir av noen andre mottatt i høyst utrygge og uvakre dager. Det man trenger er å få et åpnende hint om at Gud er i lidelsen og følger oss gjennom den. Om vi så dør av den... Ref. Johannes´ skjebne nevnt ovenfor.

Den dagen vi slutter å spørre etter meningen med det onde, så har vi vunnet vår første og viktigste seier.

9 liker  
Kommentar #2

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Disse to hendelsene ovenfor burde få enhver til å tenke omigjen når lidelsen kommer på besøk; lidelser og smerter et et allmenmenneskelig fenomen<, det rammer oss alle. Alle.. Det burde nettopp få oss til å engasjere oss solidarisk for vår neste som blir utsatt for elendigheten. Neste gang blir det vår tur å i vår egen smerte og lidelse ta imot den kjærligheten som her gis videre. Underet i de tomme hender blir alltid til noe mer om vi vil gi av det lille vi har; jfr brødunderet m.m.

Lidelse er del av Guds gode rettferdighet.  Vi ser at Gud tillater lidelse og vi ser en Gud som straffer.

Vi ser det fra 1. side i Bibelen.  Mennesket blir straffet omgående da Adam spiser av treet.  Ulydigheten straffes med arvesynden, fordi mennesket Adam ikke hørte på Gud, men hørte istedet på fristeren.

Vi ser at Gud tillater lidelse i Babylon, i Egypt og ikke minst under utmarsjen fra Egypt.  Da israelittene pånytt bosatte seg i det lovede landet Israel.  Vi ser at egypterne blir straffet med dukningsdøden.  Massedød.  Og det er ikke den eneste gangen vi leser om det. 

Vi ser at Guds rettferdighet innebærer svakhet, innebærer at Gud selv fornedres, tortureres og korsfestes. Og vi ser de enorme ødeleggelsene og lidelsene hos jødene da tempelet blir revet i år 70.

Hvorfor tillater Gud lidelse og hvorfor er lidelse en del av kjærligheten?

Svaret på det ser vi om vi ser på hva lidelse fører til.  Lidelse fører til frelse og evig liv (korset).  Lidelse fører til Gud.  For da vi er svake - da er Gud nærme.

Jesaja 57. 15

  15 Så sier han som er høy og opphøyd,
          han som troner evig,
          Den hellige er hans navn:
          I det høye og hellige bor jeg
          og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
          Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
          gi hjertet liv hos dem som er knust.

Vi ser det ikke minst i 2. Kor 12, 7-

 7 For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig.
8 Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg,  9 men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. 10 Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.

Det er en dyp sannhet i det Paulus viser oss i vers 9 og 10.  

Min nåde er nok sier Gud til Paulus.  Det er det også for oss og i tillegg viser det at lidelse er en del av det kristne livet.  Vi må alle gå på Golgata.  For da beholder vi troen, og da får vi frelse da vi er del av Jesu legeme.  Da når vi fram til seierskransen.

Det Jesus gjorde på korset, det var å gjøre i stand et sted i paradis i herlighet og et evig liv for alle som tror på Han.  Og for alle de som som har gjort godt mot Jesus.  For de som gjør godt mot Hans flokk, de gjør godt med Herren selv og de blir også frelst.

La oss hvile i tryggheten og i troen på Guds kjærlighet og rettferdighet og Guds lovnader om frelse.

Salme 91, 1-2

Den som sitter i skjul hos Den høyeste
          og finner nattely i skyggen av Den veldige,
         
     2 han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg,
          min Gud som jeg setter min lit til!

 

1 liker  
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1811 kommentarer

Vel...

Publisert 9 måneder siden

Ja, lidelsen er en del av alles liv. Din avslutning i innlegget er helt kurant her. "Min nåde er nok sier Gud til Paulus. Det er det også for oss og i tillegg viser det at lidelse er en del av det kristne livet. Vi må alle gå på Golgata. For da beholder vi troen, og da får vi frelse da vi er del av Jesu legeme. Da når vi fram til seierskransen" . Slik er det. Men dog: 

Gud straffer ingen med lidelse. Lidelse generelt som spesielt og drap (f.eks. av Saffira m/mann) er ikke pedagogiske virkemidler for den Gud som Kristus formidler. Gadd vite hva den som har et barn med kreft, mistet et barn eller annet i egen eller annen families liv får ut av dette, Fjerdingen? Hva slags forkynnelse fremmer livet og den kristne troens utvikling f.o.m oppstandelsen? 

Navet i evangeliet er kjærlighet og rettferdighet. Alt annet skal ha sitt utgangspunkt her. Og kjærlighet er alt annet enn føleri og livsfjern sentimental romantikk. Kjærligheten setter grenser, den fordrer, den prioriteter den andre fremfor en selv; spesielt der det har en pris for meg... Jesus gikk den lidelses veien som vi andre slipper. Han er med på veien din og min. Dette frigjør og styrker oss: Noe som trengs under all den naturlige og villede ondsskap vi rammes av videre på veien. Og vi rammer andre en og annen gang. Kanskje mer enn vi aner.

Ha en velsignet god påske.

 

5 liker  
Kommentar #4

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Gadd vite hva den som har et barn med kreft, mistet et barn eller annet i egen eller annen families liv får ut av dette, Fjerdingen? Hva slags forkynnelse fremmer livet og den kristne troens utvikling f.o.m oppstandelsen? 

Jeg skriver ikke det Nyhagen.  Jeg er enig med deg og vi ser nok likt på det aller meste.  Men, vi utrykker oss antagelig litt forskjellig.

Om å miste et barn?  Ja, der har nok selv Gud tapt sin makt.  For verden er ennå ikke rettferdig.

Gudsriket er ikke på jorda. Livsbetingelsene vi lever på jorda - er ikke rettferdig.

Derfor er det Jesus gjorde - Han gjorde istand et sted for oss.  Der de som tror kun opplever rettferdighet, kjærlighet og Sannhet.

Joh 14, 1-3

Veien, sannheten og livet

 
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?  3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.


Kommentar #5

Kjell G. Kristensen

67 innlegg  13843 kommentarer

Verden som sådan...

Publisert 9 måneder siden
Vårt Land. Gå til den siterte teksten.
Hendelsen ble også en flodbølge i den teologiske og filosofiske debatten: Hvordan kunne en allmektig og allgod Gud la slike ting skje? Dette religionsfilosofiske spørsmålet kalles gjerne en teodicé, og strekker seg tilbake til Jobs bok. Det handler om å løse det ondes problem, og forsøke å finne en mening i all lidelsen.

Det er neppe slik det beskrives her med en teodicé. Men helt enkelt beskriver Guds sønn, Jesus dette som at hans kongsmakt ikke er av denne verden. Han kunne ikke engang beskytte seg selv mot Herodes og hans menn, så hvordan stoppe jordskjelv og tsunamier? (Joh 18,36)

Slik jeg oppfatter noe av hans fullmakt lyder slik:

For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg.
Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag.

For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» (Joh.6.38-40)

Og da kan man jo like godt ta med seg Joh.11.25: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

 

1 liker  
Kommentar #6

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Om å miste et barn?  Ja, der har nok selv Gud tapt sin makt.  For verden er ennå ikke rettferdig.

Gudsriket er ikke på jorda. Livsbetingelsene vi lever på jorda - er ikke rettferdig.

Kan noen virkelig tro på menneskehetens fornuft etter den siste krigen? Slik spurte den russiske dikter Aleksander Blok etter 1. verdenskrig.

 

Den ufeilbarlige menneskelige fornuften har spilt fallitt etter fallitt.  

Spørsmålet ble stilt som nevnt ovenfor, av dikteren etter 1. verdenskrig.  Men enda mye verre var i vente.  2. verdenskrigs grusomheter.  Stalins - Maos - Pol Pots grusomheter mot egen befolkning var i vente.

Det kriges rundt om i verden, hele tiden.  Er det fornuften som feiler så radikalt.  

Det er i alle fall klart at mennesket ikke kan stole på fornuften som et vern mot galskap, overgrep, massemord osv.

I dag ser vi i muslimske land overgrep mot egen befolkning.

Mennesket alene med sin fornuft - er vi en fare for oss selv? 

Trenger mennesket Gud?  Gud som er kjærlighetens allmakt.  Gud som har sonet på korset for vår ufornuft og våre synder.  Eller står mennesket sterkest alene, med sin fornuft?

Gud kan ikke gjøre det onde.  Men hvordan handler Gud midt i terrorens og helvetes uhygge?  Gud kommer med håp, støtte, styrke og med bud om frelse til de som lider.  Han kommer med sin enorme kjærlighet.  

Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.» Alexander Wat ble troende, overlevde helvetet og ondskapen med helsen i behold.  Han kom til tro - og ble reddet fra helvetet til livet.  Gud var der og hjalp de svakeste - de reddeste - de som fryktet for sin eksistens. 

Alexander Wat beskriver da han merket djevelen i all sin grusomhet, da begynte han å bli en troende.

Hvorfor finner noen mennesker Gud midt i det ondes gjerninger.   I nærheten av slutten på sin eksistens.  Da mennesket kjenner dødrikts og djevelens krefter, finner mange mennesker troen på Gud.

Hvor er Gud i grusomhetene?  Grusomhetene som er den ondes og menneskets ansvar og gjerninger.  Hvordan virker Gud hos mennesker i sorg, midt i tragedien?  Hvor er kjærligheten da det onde herjer med mennesker?

Gud er kjærlighet og kan bare gjøre det gode.  

I grusomhetene i den onde og gjennom våre onde gjerninger kommer Gud med trøst og styrke.  Gud kommer til de som lider under ondskapen med ordene om og lovnadene om frelse og et evig liv i himmelen.  Der kommer den treene med hvile fra grusomhetene, til trøst å styrke og med sin kjærlighet.

"Du kan bare se klart med hjertet, det essensielle er skjult for øyet"

Kommentar #7

Robin Tande

15 innlegg  3738 kommentarer

Er der ikke en grense?

Publisert 9 måneder siden

Måtte dere skrive dette innlegget og disse kommentarene midt i påskefeiringen?

Burde dere ikke gå mer stille i dørene, i hvert fall i kirkedørene?

Min vantro forsøkes gjort uspiselig. Vel vel, dere får det som dere vil. Jeg bidrar med historien om en pinsefeiring  i Guds "hellige" og asylfredede hus for 200 år siden.

Pinsedagen 26. mai 1822 brant Grue kirke ned til grunnen på én time. Hvordan kunne det skje? Var det Guds vilje?

«– Det var et inferno ingen kunne forklare årsaken til. Mange mennesker mistet sine kjære. Det var en katastrofe, alle mistet noen, hele familier og Solør ble rammet, sier forfatteren Christopher Hals Gylseth.

Kjære godtfolk, besinn dere, besinn dere! For Guds skyld ikke trykk mot dørene!

Fogd Dines Guldberg Høegh forsøkte å roe ned den panikkslagne forsamlingen.

Sterke scener

En kvinne sto i full flamme foran Johannes, hun skjermet ansiktet til barnet sitt og det brant i begges klær. Johannes reiv ungen fra henne og kastet det over flammene. Moren mistet fotfestet, stupte fram og var død…

Fogd Dines Guldberg Høegh lå sammenkrøpet på kirkegulvet og folk bare trampet over ham. …
Johannes så en mann som bar på et lite dåpsbarn, det siste barnet han hadde klart å kaste ut. Johannes kjente ham igjen på den lyseblå kappa nederst på dåpskjolen. Babyen hadde gått fra hånd til hånd og skreket til det ikke orket mer…

Fogd Dines Guldberg Høegh var den eneste som kunne identifiseres på grunn av sporene, knappene, sabelen og lommeuret, han hadde båret uniformen sin under gudstjenesten…

Midt i nordfløyen raget en uhyggelig monolitt av forkoksede mennesker. Over 50 personer, koner, unge kvinner og småjenter, de sto som de var stablet tett sammen. Folk måtte bare se på at de langsomt brant ned. Noen gjenkjente sine kjære og skrek navnene høyt i redsel. To unge kvinner omfavnet hverandre inn i døden, de var søstrene Karen og Oleana fra Kongsgaard, 12 og 16 år gamle. Øverst sto en kvinne med et barn på armen, de små forkullede armene var flettet rundt morens hals.

Sogneprest Hesselberg hadde prediket over profeten Ezekiel 37, «dere skjelett, hør Herrens ord, se, jeg lar det komme livsånd i dere, dere skal bli levende». Han beskrev en uhyggelig slette full av døde mennesker. Dommedagen hans ble til virkelighet...


De som satt på første benk, sa senere at de reagerte på den makabre og maniske talen, at de hadde hatt mest lyst til å forlate kirken, men valgte å bli sittende...

Presten Hesselberg reddet seg med å slå i stykker vinduet med sin jernbeslåtte bibel, noen påsto han hjalp til med redningsarbeidet, andre at han løp hjem til prestegården og gjemte seg. Hesselberg gikk videre i livet etter brannen, han satset da på en politisk karriere.


Her fra boken Religionskritikk av Gunn Hilde Lem:

"Hvordan kan vi forstå at Grue kirke brant ned søndag 26. mai I822 mens menigheten var sam­let til høymesse? 116 mennesker døde i brannen, særlig mange kvinner og barn.

Sogneprest Iver Hesselberg var prest på det aktuelle tidspunktet. Han holdt både dagens preken på pinsedagen og også gravtalen for de 116 døde. Noen utvalgte poeng fra talen viser tidens kristen­domsforståelse:

«Den, som ikke vil bøie sig ydmyg under Guds vredes dom, skal heller ikke skue hans barm­hjertighet.»

«Ja, end hans vredes rædsomme domme er dog en faders domme, der vil tukte til bedring, og skal tjene hver den, som undflyr dem, til opvækkelse, advarsel og påmindelse. De alene, som forakter og spotter dem, fanger ingen frelse ved dem og segner uten håb under hans sterke hånds dom­medagsslag.»

«(...) Faderen, som vel bruker hårde midler, når milde ikke frukter; men som dog miskunder sig og ynkes over dem, som er bedskelig bedrøvet i sjælen, thi hos en sønderknust og angergiven ånd vil han bo.»

«Så vil vi da anbefale de hensovedes sjæle å være i den barmhjertiges hånd, og skal jeg nu med rørt hjerte indvie deres støv og ben til gravens stille fred, hvor de skal hvile, indtil kongesønnens røst på op-standelsens morgen igjen vækker dem til livet.»"

God påske i alle fall.

Kommentar #8

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Gudsriket er ikke på jorda. Livsbetingelsene vi lever på jorda - er ikke rettferdig.

Derfor er det Jesus gjorde - Han gjorde istand et sted for oss.  Der de som tror kun opplever rettferdighet, kjærlighet og Sannhet.

Jesus sier til Pilatus: Joh 18, 36

 36 Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.»

Siste innlegg

Gode og dårlige kommentarer?
av
Toril Søland
33 minutter siden / 27 visninger
@Karl Øyvind Jordell
av
Njål Kristiansen
rundt 1 time siden / 47 visninger
Al Gore som president?
av
Roald Øye
rundt 1 time siden / 36 visninger
Brexit - sjakk-VM på engelsk.
av
Njål Kristiansen
rundt 2 timer siden / 34 visninger
Døende på flyttefot
av
Astrid Rønsen
rundt 2 timer siden / 33 visninger
Grep mot mannedebatt
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 50 visninger
Innen 2020 får vi 5G. Hva innebærer det?
av
Toril Søland
rundt 2 timer siden / 16 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Kanossagang på NRK
av
Hanne Linn Skogvang
rundt 4 timer siden / 179 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 76901 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43284 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34714 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27693 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22367 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22106 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 19979 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 18972 visninger

Lesetips

En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
rundt 4 timer siden / 62 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
rundt 4 timer siden / 67 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
1 dag siden / 164 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
1 dag siden / 340 visninger
Feil om Engelbretsdatter
av
Kristin Norseth
1 dag siden / 156 visninger
Les flere

Siste innlegg

Gode og dårlige kommentarer?
av
Toril Søland
33 minutter siden / 27 visninger
@Karl Øyvind Jordell
av
Njål Kristiansen
rundt 1 time siden / 47 visninger
Al Gore som president?
av
Roald Øye
rundt 1 time siden / 36 visninger
Brexit - sjakk-VM på engelsk.
av
Njål Kristiansen
rundt 2 timer siden / 34 visninger
Døende på flyttefot
av
Astrid Rønsen
rundt 2 timer siden / 33 visninger
Grep mot mannedebatt
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 50 visninger
Innen 2020 får vi 5G. Hva innebærer det?
av
Toril Søland
rundt 2 timer siden / 16 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Kanossagang på NRK
av
Hanne Linn Skogvang
rundt 4 timer siden / 179 visninger
Les flere