Leder

Samtale om døden

Før eller siden kommer de overrumplende spørsmålene, ved middagsbordet eller på sengekanten.

Før kunne man oftere si: Noen har dødd i dette rommet. Det kunne gi en fornemmelse av dødens nærvær – en påminner om de ufravikelige vilkårene for alt liv: at det skal ende. På den måten ble døden noe man forholdt seg til, allerede som ung. At mange dessuten bodde på gårder som drev med husdyrhold og slakt, skjerpet kanskje vissheten om døden ytterligere.

I dag er døden fjernere. De gamle sovner ikke nødvendigvis inn på sengebrisken, men havner på institusjon før døden inntreffer. Tall fra Folkehelseinstituttet i fjor viste at nesten halvparten av alle nordmenn som dør, tilbringer sine siste dager på sykehjem. Det er en økning fra 27 til 48 prosent på 30 år.

Det er absolutt ikke vår hensikt å svartmale denne utviklingen. Ordet «institusjon» har en ofte ufortjent kulde i seg. Mange ansatte og pårørende i helse- og omsorgssektoren erfarer daglig institusjonenes varme og omtanke, med dyktige og vennlige ansatte, som gir de eldre en verdig avslutning.

Det er likefullt et faktum at institusjonaliseringen gjør døden fjernere for oss, særlig for de minste. For selv om døden på en måte er synligere enn noen gang – gjennom filmer, nyheter og dataspill – er den også stuet vekk. Det er derfor prisverdig av Kirkens bymisjon å sette søkelys på hvordan vi snakker med barna våre om døden.

I går skrev vi om barneboka Bonsai, som viste hvordan en bestemors død kunne fortone seg for ei jente i åtte-tiårsalderen. – Mange tenker fremdeles at man skal skåne barna, sa bymisjonsprest Olga Tvedt. Hennes råd er like enkelt som det er vanskelig: Snakk om det.

Foreldre, besteforeldre og andre omsorgspersoner kjenner nok ofte på disse motstridende følelsene: På den ene siden å ville lære barna om livets realiteter, på den andre siden å beskytte dem. Men før eller siden kommer de overrumplende spørsmålene, ved middagsbordet eller på sengekanten: Skal jeg dø?

Da er det like greit å være forberedt, og ikke skyve det vanskelige vekk. Ikke for å bli morbid eller svartsynt. Men det som lader livet med mening er vissheten om at det tar slutt. Og – for mange – at det likevel ikke gjør det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Leder