Verdidebatt

Hvorfor griper ikke Gud inn?

Hvis det finnes en Gud som er god, allvitende og allmektig, hvorfor finnes det da så mye ondt i verden?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Naturkatastrofer kostet USA 2.500 milliarder kroner i 2017. Det er ufattelig mye penger. Reportasjen fikk meg til å tenke på Hans-Petter Halvorsen som to år før, i en kronikk i VG, spurte hvorfor den allmektige Gud ikke griper inn og forhindrer slike katastrofer. Mange menneskeliv og store verdier kunne da vært berget.

Gammelt spørsmål. Det er et godt spørsmål, selv om det på ingen måte er nytt. Her er et svar fra en kristen tenker. Halvorsen kalte kronikken «Guds store problem» (VG, 05.01.2016). Den finnes i VGs arkiv og er verd å lese. På mange måter er det en forbilledlig framstilling av det store spørsmålet som teologer og filosofer og andre i mange hundre år har kalt theodicé-problemet. Altså: Hvis det finnes en Gud som er god, allvitende og allmektig, hvorfor finnes det da så mye ondt i verden? Konklusjonen for Halvorsen, som kaller seg ateist, er at Gud ikke finnes, eller mer presist: at Gud ikke kan finnes.

Helt ufrivillig blir Sylvi Listhaug trukket inn i Halvorsens resonnementer. Bakgrunnen for det var at hun i forveien hadde gått ut offentlig og takket Gud for at hennes bror var i live etter at en monsterbølge hadde truffet plattformen i Nordsjøen som han arbeidet på, samtidig som brorens venn hadde omkommet.

Forklaringsproblem. Listhaug har et problem, sa Halvorsen i sin kronikk, hvis hun mener at den gode, allvitende og allmektige Gud reddet hennes bror i Nordsjøen, men ikke brydde seg nok om brorens kollega til å redde ham i samme slengen. Hvis man tror på Gud, må man i det minste holde Gud ansvarlig for forskjellsbehandlingen, mener Halvorsen.

Og det finnes en lang tradisjon i den jødisk-kristne overleveringen for å gjøre nettopp det. Alle klagesalmene i Det gamle testamente (GT) kan tjene som eksempler. Les dem!

Men det finnes også lovprisninger, både i GT og i senere tekster, fra mennesker som opplever og tror at Gud har reddet dem ut av nøden som ulykken har ført dem inn i, og gitt dem nytt livsmot.

Utilstrekkelig. Det er her at det dilemmaet som det tradisjonelle theodicé-problemet reiser, kommer til kort. Ikke logisk, men målt mot virkeligheten, til erfaringer som mennesker gjør og som de forsøker å uttrykke i et annet slags språk, et lovsangsspråk om man vil, som atskiller seg fra det språket logikken eller analytisk språkfilosofi kan bidra med. Teologi har mer med erfaringspoesi å gjøre, enn med noe annet.

Skal man svare Halvorsen, må man først være villig til å innrømme at hans spørsmål er berettiget. Samtidig må man si at hans svar passer bedre for dem som tror at livet utfolder seg på sitt meste sanne vis i logiske sandkasser, enn for dem som faktisk er rammet av slike naturkatastrofer.

Den jødiske rabbineren, Harold Kushner, fikk et barn med en uhelbredelig sykdom. Han innså da det skjedde, at ulykker og alvorlige sykdommer kan ramme både gode og onde mennesker. Han sa: «Jeg vil heller tilbe en Gud som hater lidelsen, men ikke kan hindre den, enn en Gud som av en eller annen opphøyd grunn som mennesker ikke kan kjenne, ikke vil hindre lidelsen.»

Mennesket til veggs. Kan en Gud som forutsettes å være god, ha skapt et univers med destruktive krefter? På dette spørsmålet svarer filosofen Keith Ward et klart ja. Og ifølge religionssosiologen Peter L. Berger var ikke spørsmålet etter holocaust, slik Halvorsen antyder, først og fremst «Hvordan kunne Gud tillatte dette?», men: «Hvordan kunne mennesker foreta seg noe så grusomt?»

Theodicé ble til antropodicé. Mennesket, ikke Gud, ble stilt til veggs.

Et skille som det er vanlig å trekke når man diskuterer theodicé-problemet, er skillet mellom det onde som skyldes naturhendelser og det onde som skyldes menneskelig ondskap, altså et skille mellom «natural evil» og «human evil».

Selv tror jeg vi må holde fast ved dette skillet og si at det onde som ikke kan unngås (som store naturkatastrofer), må vi tåle, så vanskelig det enn er, men det onde som skyldes menneskelig ondskap, skal vi aldri tåle.

Gal konsekvensutredning. Det første appellerer til vår medlidenhet, det andre til vår rettferdighetssans. Og Listhaugs bønn, som i VG er gjengitt slik: «Takk Gud for at broren min overlevde monsterbølgen», kan man lese som en lovprisning fra et menneske som tror, uten at det må få de konsekvensene som Halvorsen trekker, nemlig at Gud ikke brydde seg om brorens kollega.

Selv velger jeg å tro på en gud som er Gud både for levende og døde, slik apostelen Paulus en gang skrev i sitt brev til menigheten i Roma, og følgelig tror jeg at både Listhaugs bror og hans omkomne kollega er i Guds gode hender.

Det trenger ingen ateist å gjøre. Men de som vil, kan si: Amen.

Det betyr som kjent: Ja, sånn er det og sånn blir det.

Roald Iversen, Prost i Namdal prosti

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt