Religionsredaktør Alf Gjøsund

Religionsredaktør

Påskefred

Vi hører gjerne om oppstandelse, evig liv og håp. Men ifølge kirkens største teolog var påsken også selve generaloppgjøret med hatet.

Publisert: 28. mar 2018  /  1982 visninger.

«Jeg holder meg unna nattverden», sa pensjonisten til meg. Han hadde begynt å gå i kirken på sine gamle dager. Egentlig tilhørte han en frimenighet, men nå var han dårlig til beins. Da passet «statskirken» i nabolaget bedre.

«Du skjønner», la han forklarende til. «Allslags folk går jo til alters. Det synes jeg ikke de burde. De lever ikke akkurat som kristne...»

Jeg forsøkte å hinte om at Jesus faktisk delte nattverdsbrødet med Judas, forræderen som solgte mesteren for 30 sølvpenger i påsken. Han var den tidens Quisling, om ikke verre, i hvert fall hvis du tror at Jesus er Guds sønn.

I årets påskefilm, Maria Magdalena, tar regissøren det et stykke lenger. Scenen er fanget i bildet ovenfor. Jesu møte med den fortvilte Judas preges av varm aksept – selv om sviket er i emning. Fri diktning, selvsagt, men det harmonerer med Bibelens fortelling om den første nattverden.

Hverdagshatet

Fiendskap er en ganske vanlig tilstand for oss mennesker. Jeg sikter ikke til de tilspissede situasjonene vi ser i områder preget av krig og terror, der er fiendskapet i det minste forståelig. Jeg snakker om hverdagshatet. De norrøne røttene til ordet fiende kommer nettopp av verbet fjá – å hate. Ordet fantes på gotisk også, i faian, som betyr å bebreide.

Det finnes både gode og dårlige grunner til å ta avstand fra, og markere avsky for. Men det preger svært manges liv og hverdag. Vi prøver å fungere sammen – men noen ganger er avstanden så uendelig stor. Vi klarer ikke å se den andres perspektiver, vi greier ikke å se mennesket i hverandre. Resultatet er uendelig mange variasjoner av fiendskap.

Påskebudskapet er det motsatte. Det handler om fred. Selvsagt også om oppstandelse, evig liv, og håp. Det hører vi oftest: at livet seiret over døden på påskemorgen. Freden blir gjerne vektlagt i julen, det var var jo det englene sang om.

Men ifølge kirkens største teolog, Paulus, skjedde selve generaloppgjøret med fiendskapet i påsken.

Oppgjøret

Da han noen tiår etter Jesu død satte seg ned og dikterte et brev til den kristne menigheten i Efesos, visste han hvem han skrev til: En gruppe med etniske og kulturelle motsetninger. Den besto av jøder, som tradisjonelt ikke engang kunne spise med andre enn sine egne. Og av ikke-jøder med ulike kulturbakgrunner og ofte et særdeles avslappet forhold til Det gamle testamentets regelverk. Nå skulle de prøve å være en kirke, et fellesskap, en slags familie, basert på troen.

Det gikk ikke alltid så bra. Du hører nesten stemmen til Paulus dirre når han dikterer: «Slutt med all hardhet og hissighet (...) Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre.»

I dette brevet forklarer apostelen noe helt spesielt om påsken. Han tar leserne med seg ut på dybdene i den kristne troen, tankegangen hans er dypt fascinerende. Først gir han en slags innledning om den århundrelange avstanden mellom jøder og ikke-jøder. Han kaller det fiendskap. Og så forklarer han noe om langfredag: Der, på korset, ble fiendskapet drept.

Du skal være inne i det kristne språkuniverset for å forstå tankegangen. Logikken er at Kristus døde som representant for alle mennesker. Han sto opp igjen tredje dag som representant for alle mennesker. Derfor døde og oppsto mennesket med ham. I ham. Sammen, i hans kropp.

Den Jesus som døde, representerte det gamle, det som splittet, ødela og skapte hat. Den Kristus som sto opp, representerte det nye. Håpet, kjærligheten, enheten.

Faste kirkegjengere hører av og til at kirken er Jesu kropp. Mange tenker det betyr at de skal være hans redskaper, gjøre gode gjerninger, slik han ville gjort det. Men det er enda dypere enn det. Det er et uttrykk for den dype enheten mellom troende. De er én kropp.

I samme båt

Poenget er ikke at konflikt skal feies under teppet. Eller enda verre: urettferdighet og overgrep. Mange kristne har misforstått det, noe som har ført til at de svakeste er blitt tråkket på.

Poenget er at dypest sett er vi i samme båt. Vi har alle noe av hatet i oss. Derfor var vi alle en del av Guds oppgjør med fiendskapet. Det oppgjøret som rammet Guds sønn på langfredag. Men bak oppgjøret lå oppstandelsen, med tilbud om tilgivelse og nåde. Til alle.

Derfor forteller Paulus denne motsetningsfylte gruppen av troende mennesker at de er ett i den oppstandne. Tross alt. Avstanden de føler til hverandre er bare en del av bildet, de er først og fremst en enhet. Derfor må de gi slipp på hatet. Tilgi hverandre. Det er krevende, men kanskje litt mindre krevende hvis man tror på det.

På kne

Jeg traff igjen pensjonisten jeg nevnte. Jeg tror ikke motviljen han følte mot de andre i kirken var så alvorlig. Han tålte ikke trynet på et par av dem. Han irriterte seg over naboen, som stadig lot puddelen sin skite foran oppgangen hans. Det var sånne ting.

Men på gudstjenesten begynte han å gå til nattverd. Sammen med dem han ikke kunne fordra. De knelte foran alteret, side om side, med en åpen, utstrakt hånd. Alle trengte det samme brødet.

«Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg.» Det var her, foran alteret han kunne få det. På kne. Ved siden av mennesker som heller ikke fortjente det.

Naboene kom ubehagelig nær, men han greide å overvinne ubehaget. Det ga ham en merkelig følelse av fred.

Først publisert i Vårt Land, 28. mars 2018.

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

God påske!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere