Svein Rise

1    0

Den livgivende forsoningen

Hva er sammenhengen mellom livet Jesus levde og døden på korset?

Publisert: 27. mar 2018 / 206 visninger.

AT JESUS DØDE på korset forlatt av sin Far, som den utstøtte, er en teologisk sannhet som ikke uten videre gir seg ut fra den «nakne» historiske hendelsen, korsfestelsen.

Vi får for eksempel ikke tak i det essensielle ved Jesu død ut fra måten Jesus ble henrettet på. Saken blir forståelig bare i lys av den særegne livshistorien som førte Jesus til døden. Hele Jesu virksomhet, hans ord og handlinger, var en synliggjøring og en virkeliggjøring av Fars kongedømme. I lydighet og solidaritet med Far forkynte Jesus Far som livsoppholdende og barmhjertig makt.


Dybden i lydigheten. Det som skjedde på korset begriper vi først når vi tolker hendelsen som en konsekvens av Jesu lydighet, selv om vi ikke begriper dybden i lydigheten, i kjærligheten og i lidelsen. Med denne unike relasjonen til Far – «jeg og Far er ett», (Joh 10,30) - blir døden gjenkjennelig som Guds intensjon og vilje, helt i tråd med hvordan kirkefedrene, fra Athanasius til Augustin, tenkte om dette. Som en konsekvens av Jesu forkynnelse av Fars vilje, blir døden det negative uttrykket for Fars positive vilje til samfunn med Gud.

Det kaster lys over tekstene i Det nye testamente hvor Jesus innbyr til fellesskap med Livets skaper og Herre. Det var i det fellesskapet synder ble tilgitt, syke ble helbredet og døde ble vekket til liv. I bordfellesskapet med tollerne og synderne hadde alle, uansett fortid, stand og stilling, samme nærhet til Livgiveren. At døden er en konsekvens av disse hendelsene, betyr at døden må forstås som en frelseshendelse i forlengelse av livshistorien. En mister således dybden i korsteologien om en ikke ser den i lys av Guds egen forordning, Guds treenige frelsesvilje, som begynner med det evige fellesskapet mellom Far, Sønnen og Ånden, og som slutter med nyskapelsen, hvor omdreiningspunktet nettopp også er korset og oppstandelsen.


Mellom livshistorien og korset. Poenget er å se kontinuiteten mellom livsløpet og korset. Det frelsende ved Jesus har i begge kontekstene samme innhold. Når Jesus i evangeliene inviterer tollerne og synderne, er hensikten å gi dem nytt liv og nytt fellesskap. Overskriften over invitasjonen er tilgivelse, syndenes forlatelse. Ved å tilgi syndene river Jesus ned det som stenger for fellesskapet mellom ham selv og de han tilgir, og med det fellesskapet er livssamfunnet med Gud etablert.

Det peker framover mot tekstene i Det nye testamente om forsoningen, for forsoningen dreier seg nettopp også om å tilgi synden. «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). Det er to grunner til at denne teksten er sentral i denne sammenheng. Den ene er at den understreker sammenhengen mellom sendelsen av Jesus («sendt sin Sønn») og frelseshendelsen på korset («til soning»). Det var Jesu misjon fra sendelsen av å frelse verden. Slik blir budskapet i Johannesbrevet (1 Joh 4,10) i tråd med Guds treenige frelsesvilje som jeg streifet ovenfor, for det er Gud som ved Ånden sender Sønnen. Det er fra ham frelsen kommer.

Den andre grunnen til tekstens relevans er understrekningen av at når Gud tilgir oss syndene («våre synder») er det fordi Jesus har sonet dem ved sin død på korset. Soning betyr tilgivelse. Grunnen til at Gud forordner dette og selv er til stede ved korshendelsen, er at han elsker oss («dette er kjærligheten») og vil ha samfunn med oss, for det er livssamfunnet med skapningen som driver Gud. I dette ligger også tanken om at Gud gjenoppretter et forhold (livsforhold) som er gått i stykker. Den kultisk-rituelle bakgrunnen beskrives i flere sammenhenger i Det gamle testamente, og da særlig i tilknytning til brutte paktsforhold som kunne gjenopprettes ved offer til Gud, for eksempel ved et sonoffer som sonet synden som var begått. Formålet var overenskomsten (pakten) eller livsforbindelsen.


Påskelammet. Når Paulus beskriver samme sak, bruker han «påskelammet» som metafor, og understreker dermed den teologiske kontinuiteten mellom den gammeltestamentlige påskefeiringen og Jesu påskedrama fram til døden på korset. I den sammenheng kan teksten også alludere til påskemåltidet Jesus hadde med disiplene kvelden før han ble korsfestet. Under denne feiringen ga Jesus både brødet og vinen et radikalt nytt innhold da han sa: «Dette er min kropp», «dette er mitt blod». Ingenting understreker livssamfunnet med den treenige Gud sterkere enn eukaristiens (nattverdens) brød og vin som på mysteriøs vis forener oss med Kristus, påskelammet som ble slaktet.

Christian A. Eberhart framholder i boken The Sacrifice of Jesus at det er blodet som gjør påskelammet til en metafor for liv og frelse. Bakgrunnen er Israels eksodus fra Egypt og feiringen av redningen som krevde at et lam ble slaktet (2 Mos 12,6). Blodet i påskelammet var livsnerven, men ved den gammeltestamentlige påskefeiringen ble blodet kraften som beskyttet Israelsfolket fra død og ytre fiender. Denne tolkningen er ifølge Eberhart i tråd med den dramatiske kosmiske kampen som utspiller seg mellom de gode og de onde maktene i Johannes' åpenbaring. I denne kampen blir Kristi blod, blodet fra påskelammet, det som beskytter Kristi etterfølgere mot de onde kreftene.


I Jesu jordeliv. Men kampen og seieren over maktene begynner allerede i Jesu jordeliv, for Jesus seiret over Satan da han ble fristet (Matt 4,10 og 16,23), han seiret over sykdommer (Matt 9,1-8), han nedkjempet de onde åndene (Matt 9,32-34) og han beseiret døden ved å rope Lasarus ut av graven (Joh 11,41). Med disse tekstene ser vi enda tydeligere sammenhengen mellom den livgivende jordiske Jesus og livet i døden.

I begge kontekstene avslører Jesus at Gud - Far - handler gjennom han, og at Far derfor er kilden bak handlingene Jesus gjør. Derfor er det symptomatisk at Jesus ber til sin Far i himmelen før han reiser Lasarus opp av graven. «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg» (Joh 11,41f). Det treenige perspektivet ved dette belyses hos kirkefedrene når de understreker Fars posisjon som kilde til Treenigheten, slik kilden viser seg ved personfellesskapet mellom Far, Sønnen og Ånden, som er Gud og som er enheten i Gud (Augustin: Trinitas quae est Deus). Augustin så ingen motsetning mellom Fars rolle som kilde og enheten i Gud ved fellesskapet. Det understøtter Paulus' korsteologi når han sier at «alt er av Gud» og at det samtidig er «ved Kristus». «Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste» (2 Kor 5,18).


Liturgisk doksologi. John A. McGuckin, som har forsket på kirkefedrene, tenker i tråd med Augustins treenighetsteologi når han hevder at Treenigheten først og fremst er en liturgisk doksologi, det vil si en levende lovprisningsteologi og et dynamisk frelsesmysterium. Det teologisk interessante i denne sammenheng er ifølge McGuckin at Gud gjorde herligheten synlig ved korsfestelsens legemlighet, og ved de jordiske hendelsene som var preget av svik, disharmoni og feiltagelser.

Judas' svik, som var det største, skjedde som ved en skjebnens ironi i hjertet av den nye paktens gave, eukaristien. Men nettopp her, ved sviket, proklamerer Jesus den liturgiske doksologien, formulert slik i det fjerde evangeliet: «Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart»» (Joh 13,30-32).

For McGuckin er Jesu utsagn en stadfestelse av kontrasten mellom sviket, de menneskelige feilene og kjærlighetens sakrament som tilgir og frelser. Historien forteller oss at ingen av apostlene ble arrestert og tatt til fange den natten, noe som hjelper oss til å se at frukten av Jesu skjebne, korsfestelsen og herliggjørelsen ble til frigjøring og tilgivelse der og da. Erfaringen av Den hellige treenigheten, opplevelsen av den herliggjortes frelsende kraft, er således et sentralt aspekt i fortellingen, og det er et aspekt som stadig må proklameres og minnes om, som en del av korsets og oppstandelsens teologi.


En lett omarbeidet tekst fra boken Treenig teologi – historisk, systematisk, kontekstuelt. Cappelen Damm, 2017.

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Siste innlegg

En ordning som kan bety alt
av
Bent Høie
10 minutter siden / 6 visninger
0 kommentarer
Prosessen i KrF
av
Inga Sandstad
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 2 timer siden / 137 visninger
0 kommentarer
Prestekrisen krever tiltak
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 97 visninger
1 kommentarer
Et modig veivalg
av
Torstein Torbjørnsen
rundt 13 timer siden / 178 visninger
0 kommentarer
Høyres maktdemonstrasjon
av
Berit Aalborg
rundt 20 timer siden / 2347 visninger
15 kommentarer
Taktisk politisk tungetale
av
Arve E. Aarskog
rundt 20 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Løftebrudd å gå til høyre
av
Otto Strand
rundt 21 timer siden / 432 visninger
5 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

En ordning som kan bety alt
av
Bent Høie
10 minutter siden / 6 visninger
0 kommentarer
Prosessen i KrF
av
Inga Sandstad
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 2 timer siden / 137 visninger
0 kommentarer
Prestekrisen krever tiltak
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 97 visninger
1 kommentarer
Et modig veivalg
av
Torstein Torbjørnsen
rundt 13 timer siden / 178 visninger
0 kommentarer
Høyres maktdemonstrasjon
av
Berit Aalborg
rundt 20 timer siden / 2347 visninger
15 kommentarer
Taktisk politisk tungetale
av
Arve E. Aarskog
rundt 20 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Løftebrudd å gå til høyre
av
Otto Strand
rundt 21 timer siden / 432 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
2 minutter siden / 2735 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
9 minutter siden / 3419 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
15 minutter siden / 2735 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
22 minutter siden / 537 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
25 minutter siden / 2735 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2735 visninger
Anita Stokkeland kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 1 time siden / 2347 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Vi må nytenke islam
rundt 1 time siden / 436 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 21447 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 2 timer siden / 537 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 21447 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 2 timer siden / 537 visninger
Les flere