Verdidebatt

Stortinget og ytringsfriheten

Selv om kongerikets påtalemakt i bunn og grunn plikter å anlegge sak mot samtlige stortingsrepresentanter i Listhaug-affæren, er det i korrigerende og forebyggende øyemed kanskje tilstrekkelig å nøye seg med sak mot «barnehageonklene» –

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ifølge Kongeriket Norges Grunnlov har innvånerne så vel frihet som plikt til å ytre seg om statsstyret. Dette er viktig å klart for seg når man skal gjøre seg opp en mening om hvorvidt tidligere statsråd Listhaugs avgang var et resultat av at Stortinget øvet vold mot statsrådens ytringsfrihet, eller ikke.

Ytringsfriheten er i prinsippet fastslått ved følgende bestemmelse i § 100: «Frimodige ytringer mot statsstyret og en hvilken som helst gjenstand er tillatt for enhver.» At ytringsfriheten også gjelder ethvert medlem av statsråd, høyesterett og storting – les: de forfatningsrettslig ansvarlige for at bestemmelsen overholdes i kongeriket – fremgår av bestemmelsens ordlyd. Hva det siktes til med statsstyret fremgår ikke like tydelig i 2018 som i 1814. Årsaken er at Stortinget i mellomtiden har forandret kongerikets regjeringsform fra arvelig monarkisk til demokratisk parlamentarisk. Mens statsstyret før 1884 var Hans Majestet Kongen i statsråd, kan det etter 1884 – helt i tråd med Søren Jaabeks: «All makt i denne sal» – best karakteriseres som «Deres Majestet(er) Stortinget i statsråd». Hvis et annet ord for førstnevnte er konge- eller enevelde, er småkonge- eller flertallsvelde det tilsvarende for sistnevnte. Slik sett har endringen av regjeringsform også medført at Stortingets flertall har tilegnet seg H. M. Kongens forfatningsrettslige rolle i kongeriket. Ikke minst rollen i § 5 som lyder slik: «Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.»

Ytringsplikten for noen og enhver – statsråder især – er fastslått i bestemmelsen som avslutter § 30: «Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.» Dersom regjeringsformen er demokratisk parlamentarisk og ikke arvelig monarkisk, må altså kongen i bestemmelsen – ifølge det som er redegjort for – altså byttes ut med Stortinget. Også i § 30. I praksis innebærer dette at Stortinget – les: statsstyret som det altså er enhvers rett og plikt å kritisere – har tilegnet seg kongerikets påtalemakt i mulige saker for Riksretten. Om dette ikke er «bukken til havresekken», så vet ikke jeg. At det også bryter med Grunnlovens opprinnelige formål og rettsprinsipper, er hevet over enhver tvil.

Slik sett er det ikke vanskelig å forstå at innføringen av ny regjeringsform i praksis, har medført at kongerikets dømmende makt – Riksretten – er avviklet. At kongerikets arveberettigede innvånere er frarøvet sin forfatningsrettslige sikkerhet m.a.o. Heller ikke at slike som foretrekker sitt «Holocaust-kortet», fremfor å erkjenne sitt forfatningsmessige ansvar, ble erklært uønsket i kongeriket – jf. § 2.

Formålet med redegjørelsen har vært å danne seg et forfatningsrettslig forsvarlig grunnlag for å kunne svare riktig på et spørsmål til årets examen artium i faget «En innføring i Grunnlovens ånd og prinsipper»: Viste statsstyret – med Moxnes, Støre og Lysbakken i spissen, og Hareide som vektskålens tunge – forfatningsrettslig forsvarlig respekt for Listhaugs ytringsplikt og ytringsfrihet iht. §§ 30 og 100? Mitt svar er: NEI! Så får «sensor» avgjøre om dette samsvarer med fasiteller ikke.

Å bryte eller unnlate å gjøre sin lovpålagt plikt er en meget alvorlig sak. Også for Stortingets medlemmer. Det siste følger av § 86 som innledes slik: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts og Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Selv om kongerikets påtalemakt i bunn og grunn plikter å anlegge sak mot samtlige stortingsrepresentanter i Listhaug-affæren, er det i korrigerende og forebyggende øyemed kanskje tilstrekkelig å nøye seg med sak mot «barnehageonklene» Moxnes, Lysbakken, Støre og Hareide.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt