Kan politikere være sårbare?

I Listhaug-konflikten har det haglet med harde påstander og ord. Listhaug har snakket om "ondskap" og "heksejakt". Hun anklager meningsmotstandere for å "mangle ryggrad" eller å ville bli "en katastrofe for landet". Ordene har også haglet den andre veien. Listhaug anklages av Støre for "bevisst å nære opp under hat". Mange brukte "rasist"-stempelet. Mange flere eksempler kunne vært nevnt, fra de siste ukers debatt.

Men hva driver disse påstandene og utfallene? Selv tenker jeg en del på at følelser ofte ligger til grunn. Det synes som at både Listhaug og andre har sterke følelser av å være personlig såret, kanskje over lengre tid. Selv kan jeg veldig godt forstå disse følelsene, når jeg tenker på det presset og de påstander Listhaug har vært utsatt for.

Men andre opplever, på sin side, vanskelige følelser som følge av Listhaugs retorikk. Bilde-posten på Facebook skapte følelser av frykt hos Ap. Mange frykter igjen å bli møtt av vold, eller sterk og ubehagelig motstand, fra sterkt innvandringskritiske miljø.

Og selve posten var også et uttrykk for angst, nemlig angst for at terrorister skal angripe Norge. Denne typen angst preger også innvandringskritikere. Mange frykter at muslimer skal komme i flertall og overta Norge, politisk. Anklager om "forræderi" fremmes ikke sjelden. Andre kjenner på sterk avmakt over opplevelsen av å miste kjente og kjære norske tradisjoner, som gir struktur og mening.

Men ofte har jeg tenkt: Hvorfor er ikke politikerne mer ærlige og autentiske om hva de faktisk føler, hva som faktisk ligger til grunn for de skarpe utsagnene? Har egentlig en politiker "lov" til å si: "Jeg kjenner meg redd og urolig når jeg hører det du sier om innvandringspolitikk." Eller: "Jeg kjenner meg redd og urolig over utviklingen i Europa og Norge. Forstår du ikke det?" Eller: "Det du sa der, opplevde jeg som veldig vondt. Kan du ikke bruke andre ord?"

Jeg følger ofte med på politisk kvarter og Dagsnytt 18. Det slår meg igjen og igjen at politikere veldig ofte er opptatt av å "ha rett", av å "forsvare seg". Svært sjelden hører jeg en politiker si: "Det har du kanskje rett i, det må jeg tenke mer på..." "Ja, jeg tok feil på det punktet..." "Ja, det gjør meg personlig veldig urolig..."

Kan politikere være sårbare og autentiske og respektfulle i møte med hverandre? Stundom tviler jeg. Og sier man noe sårbart eller "feil", så står man raskt i fare for harde anklager fra motdebattanter eller endog journalister. "Hvorfor sa du det??" "Dette er nok et eksempel på [det andre partiets] kortsiktige og ugjennomtenkte politikk." Osb.

Som akademiker reagerer jeg også på dette fordi jeg vet hvor mange ganger jeg selv har måttet revidere egne standpunkt. Og jeg vet at egne standpunkt i sterk grad er preget av min egen personlighet, min egen historie, mine egne erfaringer. Derfor er det i min egen beste interesse å virkelig lytte til andre, å slippe andre til. Når politikere hardt insisterer på å ha rett, uten vilje til dialog, ser jeg dette som noe veldig unaturlig og ulogisk. (Og også noe ubehagelig).

Jeg tenker ofte på den siste tidens konflikt mellom venstre- og høyresiden som en slags ekteskapskonflikt. Hvordan finner ektefeller tilbake til hverandre? Ikke ved å sette opp et hardt skjold, fremstå som ufeilbare, kaste harde og sårende påstander mot den andre, forhåndstolke den andres intensjoner og opplevelser.

Men ved å våge å være sårbare, ved å vise respekt, ved virkelig å lytte og forsøke å forstå den andres perspektiv. Ved å bruke tid sammen og vandre sammen, også i stillhet, selv når det er friksjon. Ved å våge å vise sitt ansikt, og oppleve å bli tatt imot, å bli akseptert, og å bli elsket.

Det politiske liv er naturligvis ikke et ekteskap. Men må ikke mange av de samme verdiene som man finner i lykkelige ekteskap, også finnes i sunne politiske miljøer? Er det så for at slike verdier kan blomstre blant politikere i dag, i det offentlige rom?