Verdidebatt

Et kristent nettverk av internasjonalister

Dette er del 2 av mitt utfyllende svar til Espen Ottosen på hvordan jeg forstår Norsk Luthersk Misjonssamband og multikulturalisme. Skrevet i tråden under mitt innlegg her på Verdidebatt, "Hvorfor KrF knebler Kors-Sylvi". Jeg har ved republisering her kun endret innledende avsnitt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I del 1 av mitt tilsvar til Espen Ottosen, så redegjorde jeg for en debatt meg og han tidligere hadde om hvordan han personlig og NLM som organisasjon forstår og arbeider i henhold til multikulturalismen. Med utgangspunkt i Terje Tvedts bok "Det internasjonale gjennombruddet", fant vi ut at den strengeste og mest "ytterliggående" definisjonen på multikulturalisme, som norsk statsforvaltning har fremmet, verken samsvarer med NLMs eller Espen Ottosens uttalte syn.

Jeg ser i del 2 av mitt tilsvar videre på hvor vidt multikulturalisme som fungerende samfunnsfenomen, sammenfaller ikke bare med NLM sin forståelse i praksis, men også med deres søken etter samfunnsinnflytelse og nettverksbygging, i utvidet forstand. I hvor stor grad er NLM preget av multikulturell ideologi i praksis? Dette forsøker jeg her å komme nærmere et svar på.

Jeg har behov for en noe løsere, men likevel presis og omfattende definisjon av multikulturalisme, og tar derfor utgangspunkt i følgende beskrivelser av "multikulturalisme" på Wikipedia:

"Multikulturalisme brukes også i samfunnsdebatten som betegnelse på politiske idéer eller strategier som bygger på ideen om at kulturelle forskjeller er viktige å bevare, det vil si at et samfunn er rikere desto flere kulturer som finnes der. I henhold til dette, hevdes det ofte at kjernen i multikulturalisme er en aksept av forskjeller.  Samfunnsborgere bør ha noen felles verdier, men disse behøver kun å dreie seg om lover og regler, mens kulturelle eller religiøse livssyn kan variere i stor grad. (...)

Ifølge multikulturalismen kan et samfunn være godt integrert og harmonisk selv om individene i samfunnet har svært ulike ideer om hva det gode liv er. En multikulturell samfunnsorden er med andre ord et samfunn der mindretallet deltar med like rettigheter og plikter uten å måtte oppgi sine nasjonale, kulturelle eller religiøse særtrekk.

Noen forstår dette som et samfunnsyn som hevder at et mangfold av flere kulturer og etniske tilhørigheter er grunnleggende positivt og et ønske om at kulturelle grupper bør få anledning til å leve i henhold til sine egne kulturelle verdier.  Tilhengere av multikulturalisme hevder at en ikke kan bruke sin egen kultur som målestokk på hvor gode andre kulturer er. Tilhengere av multikulturalisme hevder at en kultur blir rikere av å være i kontakt med andre kulturer."

Jeg tror jeg forstår NLM og Espen Ottosen riktig når jeg hevder at den eneste setningen i det foregående lengre sitatet som NLM er uenige i, er følgende:

"Tilhengere av multikulturalisme hevder at en ikke kan bruke sin egen kultur som målestokk på hvor gode andre kulturer er."

Tankegangen, som Espen Ottosen også har uttrykt i denne tråden (jeg har hørt det samme uttalt muntlig i en uformell setting av en med et sentralt tillitsverv innenfor NLMs medievirksomhet), er at muslimene må anses enten som "venner" eller "allierte" i den kontinuerlige kulturelle kampen mot den virkelige "fienden", som er antireligiøs sekularisme fra både sosialistisk, liberalt og kulturradikalt hold. Her må de ulike religiøse minoriteter som sterkt fremholder en trosskap til religiøse praksiser som flertallet av norske samfunnsborgere fornekter, stå sammen. Dette kan innebære så forskjellige, om enn likevel relaterte trostemaer, som retten til å bære hijab, og til å ansette tillitsvalgte som deler verdigrunnlaget at homofilt samliv er synd.

Etter mitt syn feiler denne tankegangen, fordi det ikke er tilfelle at "min fiendes fiende er min venn". Muslimer er ikke kristendommens "venner", de er per definisjon kristendommens "fiender". Dette på et religiøst og overordnet grunnlag, selv om de politiske fellesinteressene mot den norske sekulære offentlighet og stat, tidvis sammenfaller.

Jeg vil nå presentere to konkrete tilfeller, hvor NLM sentralt i praksis forsøkte å kneble en gryende kritikk av det multikulturelle samfunnssynet.

I) Fordømmelsen av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet».

Etter at redaktør i Dagen Vedbjørn Selbekk hadde gitt boka "Det internasjonale gjennombruddet" av Terje Tvedt positiv omtale både på lederplass og ellers i avisen, rykker NLM sentralt ut med et motinnlegg, skrevet av lederen for NLM Utland, Hjalmar Bø, og generalsekretær i NLM Øyvind Åsland. Jeg vil gi dem delvis rett i kritikken av hvordan Tvedt portretterer denne lavkirkelige misjonsorganisasjonen, sett opp i mot bistand.

Det ligger likevel noe mer under her, som føyer seg inn i et større bilde. Eksempelvis setningen: "Det er også grovt at [Tvedt] viser til en kronikk skrevet rett etter 22. juli som advarte mot hatefulle ytringer og påstår at denne inneholdt et forslag om å forby kritikk av ideen om det multikulturelle samfunnet." Hvorfor er dette grovt? På grunn av ordbruken?

Det er fullstendig legitimt å kritisere dette leserinnlegget av Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen, som demokratihistorisk bør betraktes i beste fall som en historiebetinget kuriositet, i verste fall som veiviser hen mot en svært farlig utvikling. Hvor dypt problematikken her stikker, er redegjort godt for av professor emeritus i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, Bernt Torvild Oftestad, i hans bok fra 2012: "Etter Utøya. Om det nye norske Vi og det nye norske De." Dette er demokratiutviklingskritikk på sitt mest dyptpløyende.

Jeg skal likevel innrømme at Espen Ottosen har rett i at NLM sentralt aldri eksplisitt har støttet multikulturell ideologi, i betydningen at alle kulturer må forstås på likefot og som like gode. Bø og Åsland skriver: "Det er bra at Tvedt tar et oppgjør med ideen om «multikulturalisme» som i denne sammenheng betyr å betrakte alle kulturer som likeverdige." Det er nærliggende å tro at det som menes her, er at kulturer som er dypt preget av kristne tankesett, verdier og praksis, OBJEKTIVT er bedre enn alle de kulturer som ikke er det. Om dette er deres tankegang, har forfatterne av innlegget her min fulle støtte.

Det er likevel et stort MEN her: Har kulturer og nasjoner verdi for sin egen skyld, som en del av en god skaperordning i verden under Gud? Her tror jeg NLM kunne ha vært langt mer prinsipielle innen sin tenkning. En økt realisme i forhold til innvandringens omfang med tilhørende statistiske prognoser for barnefødsler i Norge og i Europa i fremtiden, hører med til dette bildet. Islam er nok her den største, farligste og mest påtrengende konkurrenten til kristendommen innen dette bildet, men problemstillingen gjelder i prinsippet alle religioner.

Det er ikke bare lov, men også tilrådelig å ta grep innen innvandringspolitikk med mer, for å minske det religiøse mangfoldets utviskinger på sikt av den kristenkulturelle majoriteten. Dette kan fint gjøres uten dermed å være motstandere av en prinsipiell og høyst funksjonell religionsfrihet. Min og andres "spekulasjon" over at NLM, i likhet med Den Norske Kirke og andre trossamfunn, ønsker å bruke muslimenes tilstedeværelse som "brekkstang" i kampen mot sekularismen, består. Som filosof med grader innen religion og historie, vet jeg godt hvordan sekularismen kun er en mindre parasitt på den langt mer filosofisk sofistikerte og rikholdige kristenhellenistiske syntesen. Med "parasitt" forstås her at sekularismen i vestlig form ikke kan overleve uten den mer grunnleggende kristenkulturens vitale liv.

Dette har mange areligiøse fritenkere for lengst innsett. Sekularitetsteoretikeren Jürgen Habermas tar bare feil i at han tror at andre religiøse tradisjoner her kan gi sekularismen den samme "påtrengte næringen" som de kristne åndelige tradisjonene. På et historisk, overordnet grunnlag bør derfor trusselen fra islam betraktes som langt mer alvorlig enn de filosofiske truslene fra sekularismen. Vi er nemlig ikke garantert hva slags innflytelse de sekulære trendene i fremtiden kommer til å få på islam.

De kultur-sekulære aspektene av problemstillingen, representerer derfor ytterligere grunner til at den kristne, norske majoritetskulturen både bør pleies og bevares. Nøyaktig hvor engasjert Espen Ottosen egentlig er i bevaringen av norsk kultur, blir avslørt mot hans vilje av følgende sitat fra en kronikk i Aftenposten (https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/novK5/-En-trussel-mot-norsk-kultur--Espen-Ottosen):

"La oss si at fire millioner kinesere slo seg ned i Norge i løpet av  de neste fem årene (et eksempel som gjør at vi ikke trenger å diskutere  islam). De kommer med sine verdier, sin kultur og sine tradisjoner – og  får norsk statsborgerskap.

Gjør det noe med norsk kultur? Selvsagt. Er det negativt?

Der gis det nok ulike svar."

Til dette vil jeg innvende at det ut fra sunn fellesmenneskelig fornuft, og i overensstemmelse med kristen naturrettstenkning, SELVSAGT er negativt dersom over halvparten av de som bor på det tradisjonelle, norske stammeterritoriet ikke lenger er rotfestet deltagende i den norske kulturen. Det vil innenfor dette eksempelets rammer vanskelig kunne sies å være et kulturelt "fellesskap" innenfor det norske territoriet.

Dette betrakter jeg som negativt i seg selv, og enda verre hva angår den kristenkulturelle situasjonen.

II) Avvisningen av evangelieforkynnelsen til Franklin Graham i Norge, fordi han hadde uttalt politisk støtte til Donald Trump på hjemmebane.

Dette ble satt i gang av UiA-forsker Stefan-Fisher Høyrems engasjement (https://www.vl.no/nyhet/kristenledere-trekker-seg-fra-graham-kampanje-1.924411?paywall=true) og fulgt videre opp av Skaperkraft (https://skaperkraft.no/om/media/i-media-artikel/article/1411946), og av NLMs generalsekretær (http://www.nlm.no/nlm/nyheter-nlm.no/aasland-trekker-seg-fra-graham-kampanje), som var med i gruppen av kristne organisasjoner som i februar 2017 avviste at Franklin Graham skulle komme å forkynne evangeliet, og det alene, i Norge november det samme året.

Flere kristne organisasjoner nektet å stille seg bak invitasjonen, men klarte likevel ikke å forhindre at Grahams organisasjon arrangerte "Håpets festival" i Oslo Spektrum 11. og 12. november i fjor. AsiaLinks nyhetsmagasin, "Rapport fra asia" [sic] nummer 1 2018, skriver på lederplass at organisasjonen betalte hele regningen, som kostet millioner. "Kampanjelederen, med 35 års fartstid i Billy Graham organisasjonen, fortalte meg at han aldri hadde vært noe sted i verden hvor kaoset og motstanden hadde vært større enn i Oslo." Dette skriver Jørgen Aass, styreleder i AsiaLink.

Han skriver videre om arrangementet: "Billy Grahams sønn, Franklin, forkynte evangeliet i klassisk stil, med synd og tilgivelse som sentrale begreper, og med tydelig vekt på behovet for omvendelse. 4.350 mennesker var til stede på lørdagen, 3.200 på søndagen. 274 mennesker kom fram og søkte frelse. Vi som var der og så alle de unge strømme frem for å overgi sine liv til Gud, ble grepet og fylt av takknemlighet."

Verdidebatts redaktør, Alf Gjøsund, var tilstede under Håpets Festival, og ble kritisert for hans dekning i ettertid. (http://www.verdidebatt.no/innlegg/11705436-vart-land-franklin-graham-og-hapets-festival) Han var også til stede under en paneldebatt under Protestfestivalen 2015 i Kristiansand, som vakte sterke reaksjoner hos meg selv, da jeg maktet å koble den daværende flyktningekrisen opp mot EU-vennligheten til Skaperkraft og andre. (http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/KRONIKK/Noen-har-snakket-sammen-381070)

NRKs Tomm Kristiansen var også til stede under nevnte paneldebatt, hvor han uttalte at han pleide god kontakt med flyktningevennlige og konservative biskop innen Den Norske Kirke, Stein Reinertsen, som også var deltager i panelet. Under Olavfestdagene i fjor var det 29. juli en debatt om Hellig-Olav representerer "et idol for vår tid". Tomm Kristiansen var her møteleder for debatten, og enkelte uttrykte på Facebook at de ikke var helt fornøyde med måten selve debatten og samtalen ble ført på.

Hans Aage Gravaas, tidligere rektor ved Fjellhaug, NLMs fremste Høgskole, og nå generalsekretær i Stefanusalliansen, kritiserte invitasjonen av Franklin Graham likeså åpent som han nylig på Facebook i flere innlegg støttet utestengelsen av Listhaug fra regjeringen. (Se hans Facebook-profil, og https://korsetsseier.no/2017/02/17/jeg-ville-ikke-invitert-graham/.) Fjellhaug Høgskole har formelt stilt seg som samarbeidspartner for Skaperkraft. ("Kurset blir holdt på Høyskolen Fjellhaug, en av Skaperkrafts samarbeidspartnere." https://skaperkraft.no/arrangementer/arrangement/calendar_event/7617644)

Skaperkraft har over tid etablert seg som en av internasjonalismens aller tydeligste forsvarere innen Kristen-Norge. De har i likhet med tidligere nevnte Stefan Fisher-Høyrem, initiativtaker til Filosofiuka som Skaperkraft er viktig støttespiller for (og som jeg også støtter fullt ut), vært i mot alt det Trump representerer, ikke bare anstendighetsmessig, men også i forhold til begrensninger av internasjonalismen. Skaperkraft har vært åpne om at de støtter og er i dialog med Europabevegelsen. (Her, blant annet: https://skaperkraft.no/om/media/i-media-artikel/article/1393690). De skriver: "Europabevegelsen har nemlig kun ett mål og en eksistensberettigelse: Å få Norge inn i Den europeiske union." Nylig arbeider også Skaperkraft med å opprette et eget kontor i Brüssel. (Dette redegjør de for i en mail til deres støttepartnere, som jeg som støttepartner er usikker på om det er kutyme å sitere.)

Tidligere så hadde tankesmien ordet "multikulturelt samfunn" i sine vedtekter. (Jeg har vært i åpen debatt med personer fra Skaperkraft om vedtektene tidligere.) Jeg ser nå at de har erstattet denne formuleringen med "pluralistisk samfunn" i stedet, hvilket jeg selv anser som en helt vesentlig presisering og forbedring. Det kunne være interessant å høre noen fra Skaperkraft presisere nærmere hva de legger i dette.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt