Takk til Håvard Nyhus og Sverre Holm for deres verdidefulle refleksjoner i forbindelse med Stephen Hawkings død. Tekstene ga meg lyst til å dele noen tanker om det å være «troende» eller «ikke troende».
Mennesket må, helt fra det tok sine første skritt på vår klode, har stilt seg noen eksistensielle spørsmål om tilværelsen, som for eksempel:
– Hvordan er vår virkelighet blitt til? Er det noen «skapertanke» bak, eller er alt bare kommet «rekende på en fjøl»?
– Hva var før universet ble til, og hva er bortenfor dets grenser?
– Har mitt eget liv noen hensikt og bestemmelse, eller er alt bare tilfeldig?
– Er det noe bakom død og grav?
Sprenger rammene. Så langt jeg kan forstå, sprenger slike spørsmål grensene for det som naturvitenskap og annen vitenskap kan si noe om. Derfor må alle svarene vi mennesker gir, være basert på tro. Dette gjelder ikke bare for dem som har en spesifikk gudstro, men også for ateister og agnostikere. Alle som våger å slippe spørsmålene inn på seg, vil måtte ende opp med et trosbasert standpunkt.
Våren 2013 hørte jeg en forelesning av den kjente fysikkprofessoren ved Yale-universitetet i USA, Lawrence Krauss, basert på hans bok «A universe from nothing» («Et univers fra ingenting», første utg. 2012). Krauss hører til den samme gruppen av eminente vitenskapsmenn som Stephen Hawking og Richard Dawkins. De har alle satset mye på at naturvitenskapen til syvende og sist skal kunne forklare alle ting.
Forelesningen til Krauss begynte som en glitrende fremstilling hva vi i dag vet om universets tilblivelse og egenskaper. Men da han skulle forklare den egentlige begynnelsen, overså han et helt grunnleggende prinsipp i fysikken: Enhver fysisk prosess forutsetter at det på forhånd foreligger et naturvitenskapelig definerbart fysisk utgangspunkt for prosessen. Anvendt på f.eks. «Big Bang»-teorien for universets tilblivelse, betyr dette at det på forhånd må ha eksistert en reell fysisk plattform som det «store smellet» kunne ha som utgangspunkt. Dessuten må det ha eksistert en naturvitenskapelig lovmessighet som kunne styre denne prosessen.
Jeg har forelagt problematikken for dyktige fysikere og har ikke møtt noen klare motforestillinger. Noen sier rett ut at «rommet» før «Big Bang» faktisk var fylt av energi. Denne fysisk reelle, men pr. i dag utilnærmelige energien var altså forutsetningen for at «Big Bang» kunne skje. Det umiddelbare spørsmålet må da bli: Hvor kom denne energien fra?
Dette betyr at naturvitenskapen selv har definert en grense for hvor langt den kan nå i å forklare tilblivelsen av den fysiske virkelighet. Det vil alltid måtte være en uutforsket fysisk realitet bakom den aller første prosessen som en har greid å beskrive. Naturvitenskapen kan med andre ord aldri finne universets ultimate begynnelse med stor B. Våre forestillinger om en slik begynnelse kan derfor bare bygges på en eller annen form for tro.
Et annet noe. Etter at hans bok var kommet ut for første gang, i 2012, fikk Krauss en del kommentarer. Ikke alle leserne var enige med ham i at «noe kan bli til av ingenting». De spurte: Må vi ikke bare konkludere med at «intetheten» som er blitt til «noe», egentlig må ha vært et annet «noe»? Krauss vedgår i forordet til «paperback»-utgaven av boken (2013) at han nok har tatt ganske lett på dette filosofiske spørsmålet i boken sin. Men han rettferdiggjør sitt valg med å si at han ikke ønsker å beskjeftige seg med filosofiske spørsmål som ikke kan besvares naturvitenskapelig. Han har i stedet valgt å fokusere på spørsmål om universets opphav som lar seg analysere ved naturvitenskapelige metoder. Men så føyer han til: «Noen vil utvilsomt se på et slikt standpunkt som min personlige begrensning, og «kanskje er det slik» («and maybe it is»).
Er det da ikke slik at alle svar vi mennesker kan gi på de spørsmålene jeg stilte innledningsvis, må være basert på en eller annen form for tro? I så fall er vi jo egentlig «troende» alle sammen.
Rolf K. Eckhoff, professor emeritus, UiB