Verdidebatt

Om den norske konformiteten

Vi har mange goder i Norge, ikke minst økonomisk og materielt, men vi mangler et gode som er helt vanlig i mange andre land, nemlig luksusen til å få lov til å være oss selv

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For Norge er fortsatt et av de mest konforme land i verden, et av de landene med sterkest sosial kontroll og et av de land som har flest uskrevne regler. Hvorfor er det slik?

Jeg tror vi finner en del av svaret i 1900-tallets norske historie. Den 9 April 1940 ble Norge okkupert av Nazi-Tyskland og vi levde i 5 år under okkupasjon. Den 8 Mai 1945 ble vi endelig frie og gleden og begeistringen over dette var stor. Etter krigen holdt det norske folk sammen, virkelig sammen. Dette samholdet ble oppfattet som svært positivt for de fleste, men det førte også til en politisk og kulturell ensretting i Norge som ble veldig sterk. Faktisk så sterk at folk begynte å kalle Norge for «ettparti staten».

For aldri har den sosiale kontrollen i Norge vært sterkere enn i Gerhardsen-perioden på 1950-tallet. Om man skulle beskrive denne perioden med ett ord, så måtte det bli ordet konformitet. Bare studer bilder av folk på 1950-tallet; Alle ser like ut! Alle skulle gå likt kledd, alle spiste samme slags mat, alle sang de samme sangene fra «Skolens Sangbok». Det var lite rom for annerledeshet, variasjon og mangfold i Norge på den tiden. Fram til langt ut på 1960-tallet ble de handikappede i Norge nærmest stuet vekk, De skulle holdes borte fra det offentlige rom, og de ble sett på som en skam for samfunnet. De handikappede passet rett og slett ikke inn i Arbeiderpartiets mønstersamfunn av vellykkede og konforme arbeidere, husmødre, funksjonærer og byråkrater.

Jeg vil påstå følgende; Den konformiteten og ensrettingen som ble etablert av Gerhardsen-regimet i Norge på 1950-tallet kaster fortsatt sin lange, grå skygge over det norske samfunnet – selv nå, 70 år senere. For fremdeles er det mange i Norge som ikke takler annerledeshet, som tror at alle er like, som tror at alle har de samme forutsetningene og at alle kan behandles likt. Eller som får store problemer når noen velger noe annet enn det som de selv ville ha valgt!

På 1950 tallet skulle alle gå kledd likt. Jeg vil gjerne dele et litt morsomt eksempel på konformitet når det gjelder klær. Av og til reiser jeg på jakt i Skottland. og der er kulturen slik at det er vanlig kutyme å bruke slips når man går på jakt sammen med andre.

Jeg bruker selvfølgelig ikke slips når jeg går på jakt i Norge, - det ville sett helt idiotisk ut, for her hjemme er kulturen annerledes. Likevel finnes det norske jegere som har reagert negativt på at jeg – hele to ganger i livet - har brukt slips på jakt i Skottland! Noe så forferdelig! De har reagert så voldsomt på dette, men de var jo ikke engang der! Hvordan klarte de å bli såret eller skadet av at jeg brukte et slips i Skottland? Og hvordan kan man påstå at jeg «ikke passer inn i miljøet» her hjemme fordi jeg gjorde noe så forferdelig som å bruke et slips på en jakt i Skottland?

På en arbeidsplass på Sørlandet hvor jeg jobbet for et par år siden, var det en kollega som kom bort til meg og sa at hun syntes det var «litt spesielt» at jeg 2-3 dager i året jakter fasan i Danmark. Du vet, når en Sørlending sier at noe er «litt spesielt» da mener de egentlig å si at de synes det er helt forkastelig, helt forferdelig! Men også norske jegere er ulike. Noen liker å skyte elg, mens andre slapper mere av når de jakter rype eller fasan. Hvorfor må alle absolutt være like? Hvorfor må alle like det samme og gjøre det samme?

Hvorfor er det slik at man i Norge risikerer å miste jobben, risikerer å bli stemplet som «litt spesiell» eller at «man ikke passer inn i miljøet» bare fordi man ønsker å være seg selv?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt