Verdidebatt

Ei mørk grein vippar

Døden klistra seg til verda som ein uoriginal skugge og kan berre forma seg etter det som alt lever.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Då eg var sju år, fann eg mormor død. Mykje av barndomens undring og spekulering gjekk med for å koma til rette med denne skakande hendinga. At eit elska menneske eine kvelden går i hagen utanfor stovevindauget, med heile si verd, heile sin personlegdom så sjølvsagt drapert i alt frå ganglag til stemmeleie og engasjerte synspunkt. At ho på eit eller anna vis i løpet av ei natt kunne få noko dei kalla slag, gå ut av tida og la kroppen vera att som eit spakt blaff, som ein monoton reproduksjon av fabelaktig kunst: Eg kjende att motivet, men kunstnarlege, det som gneistra i originalen, hadde slokna. Kor var det blitt av henne, tru?

Opp på nattehimmelen. Eg hadde ikkje så mykje tanke eller språk for dette med døden då eg uforvarande trefte på han denne tidlege septembermorgonen i 1984. Då var det berre dei nakne kjensgjerningane som seig innover meg og klistra seg til meg; eg fekk dei ikkje vekk sjølv om eg prøvde: Ho var død. Ho var der ikkje meir. Ei mørk grein vippa etter ein fugl som nett hadde letta. Litt som eg langt seinare las i C. S. Lewis i si djuptloddande (og aldeles nydelege) bok om sorga etter kona Joy, «A Grief Observed»: Eg ser opp på nattehimmelen. Er noko meir sikkert enn at i alt overveldande av tid og rom, om eg fekk høve til å granska det heile, ville eg aldri ha funne att andletet hennar, stemma hennar, berøringa hennar?

Døden. Den store svevnen, seier nokon, og prøver trøysta i eufemismane. Men korleis ein skriv og korleis ein tenkjer, er døden brutal: han opphevar fellesskap og tvingar oss inn sin port ein etter ein. Det var denne fortvilinga eg møtte då eg som jente sto i mormors stove og ana ei erkjenning som var altfor stor for meg: Det verka så einsamt. Det kjendest som eg hadde svikta mormor berre ved å vera fråverande. Kanskje, om eg berre hadde kome litt før, kunne eg ha halde henne tilbake då? Slik grublar eit barn i sorga. Slik kan vi famla i tankane som vaksne òg, for den del.

Ei glasklar innsikt. Noko anna tok også form i meg. Ei trassig tru, ei glasklar innsikt så glødande overtydd som berre eit barn kan vera: Så mykje meir vi er enn dette skalet! Det fysiske og konkrete, det vi alltid reknar som det «verkelege», framsto med eitt merkeleg underordna og ukjensleg.

Sjølv om denne livshendinga effektivt vaksinerte meg mot nokon gong å tru meg udødeleg, har det vore periodar då mitt «memento mori» har blitt fjernare. Likevel: når det innimellom dukkar opp råd om å ta døden som «ein naturleg del av livet» - då stoppar det opp for meg. Vi er skapte for liv— evig liv. Døden er ein fiende og skal møtast som ein slik, med passe mengder respekt og trass. Godt førebudd. Og med rette alliansar. Grunnen til at eg ikkje maktar å ha eit såkalla «naturleg forhold» til døden (kva no det skal bety) er at døden er eit framandelement — same kor universelt eit fenomen han måtte vera.

Uoriginal skugge. Livet ligg alltid djupast i oss. Døden klistra seg til verda som ein uoriginal skugge og kan berre forma seg etter det som alt lever. Som ein fiende vil han plaga oss og riva oss frå kvarandre. Døden vinn midlertidig, men det er før vi får overblikk over situasjonen. Einskilde slag eller tilfeldige duellar i ein stor krig fortel aldri noko om det endelege utfallet og den reelle maktbalansen.

Eg veit at Per Fugelli, som viste seg førebiletleg open når det galdt sin eigen kamp med sjukdom og død, baud døden opp til dans («Døden, skal vi danse?»). Sjølv greier eg berre ikkje denne stivbeinte svingomen. Døden er uansett overvunnen. Dette har vore ein særs trassig tråd i trua mi sidan eg som sjuåring fann mormor død og den fine haustmorgonen smuldra vekk i sorg. I den nært føreståande påska får vi feira Jesu oppgjer med døden og dødsriket. Hans eigen veg gjennom påska vart ein via dolorosa — ein smerteveg. Etter han opnar det seg ein veg også for oss. Han kallar det ein smal veg, så får vi tenka over kva som ligg i det. Men det er ein veg til liv. Det er ikkje tam trøyst. Det er håpet som vippar ytst på den mørke greina der ein fugl nett har letta.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt