Verdidebatt

Stortinget og kongerikets sikkerhet

Er det mer eller mindre forsvarlig å oppfatte Arbeiderpartiet og/eller stortingsflertallet som en forfatningsrettslig trussel mot kongerikets sikkerhet i dag enn i de harde 30-åra?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Våre forfatningsrettslig ansvarlige har nylig debattert sitt forhold til rikets sikkerhet. For en som er mer enn akademisk opptatt av Kongeriket Norges Grunnlov, var det både opplysende og interessant å følge med. Ikke minst fordi Grunnloven også er mitt høyeste rettsvern mot de som har makt i kraft av denne.

Hvem slike makthavere – les: forfatningsrettslig ansvarlige – er, fremgår av innledningsvis i § 86: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.» Hvordan hvert enkelt medlems forhold til rikets sikkerhet bør være, fremgår av en bestemmelse i § 30: «Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.» Med statsformen menes bestemmelsene i Grunnlovens kapittel A, bestående dens to første paragrafer.

Hva som ligger i «rikets sikkerhet» er ikke like selvinnlysende, med mindre man kjenner Grunnlovens formål eller ånd og prinsipper. Grunnlovens alt overordnede formål er å verne hver enkelt av kongerikets arveberettigede innvånere mot statens offentlige virksomhet i kongeriket samt forfatningsrettslig ansvarlige for følgene av denne. Hvem de arveberettigede er, fremgår av følgende bestemmelse i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.» Grunnlovens alt overordnede prinsipp er ikke maktfordelingsprinsippet, men solidaritetsprinsippet: «Alle for en, og en for alle». I Grunnloven kommer til utrykk ved at hver enkelt arveberettiget innvåner er Kongens stedfortreder, i sitt møte med statens offentlige virksomhet i kongeriket, og at Kongen er hver enkelt arveberettiget innvåners stedfortreder i statsrådet.

Skal man gjører seg opp en mening om våre forfatningsrettslig ansvarliges forhold til «rikets sikkerhet», er det naturlig å trekke frem historiske eksempel. Det mest iøynefallende i så måte er den forfatning eller allmenntilstand kongeriket befant seg i 9. april 1940. Dagen da «fremmedkrigere» – eskortert av norsk politi – okkuperte kongerikets hovedstad og konstitusjonelle institusjoner. Uten å løsne et skudd. Maktovertagelsen kostet ca. 15.000 av kongerikets innvånere «statsborgerskapet» i de påfølgende 5 år. En forfatningsrettslig konsekvens av stortingsflertallets omsorg for kongerikets arveberettigede innvånere i forrige mellomkrigstid m.a.o. Til sammenligning kan nevnes at i år 2017 ble det foretatt 12.733 svangerskapsavbrudd i her til lands. Et historisk lavt antall – ifølge den fjerde statsmakt/nattevakt. Etter at stortingsflertallet i 1978 åpnet for at de av kongerikets arveberettigede som noen av en eller annen grunn finner uønsket, kan likvideres av og i statens offentlige virksomhet. Alt som følge av stortingsflertallets legalisering, også av den slags omsorgs- eller velferdskannibalisme m.a.o. Sabotasjeaksjonen mot regjeringskvartalet 22. juli 2011 viste for all verden at våre forfatningsrettslige ansvarlige i praksis ikke har tatt lærdom av «de harde 30-åra». Deres reaksjonære og uforbeholdne ansvarsfraskrivelse i etterkant – ikke minst! Fullt på høyde med okkupasjonstidens – spør du meg.

I følge min forståelse av Grunnloven er den egentlige årsak til slike eksempel på konsekvensene av forfatningsrettslig utilregnelighet, at folkevalgte til Stortinget bryter sine konstitusjonelle plikter. Også når de unnlater å håndheve bestemmelsene i §§ 86 og 30 – vedrørende sin plikt til å stille lovbryterne til ansvar i Riksretten. Etter at Stortinget innførte parlamentarisme som ny regjeringsform i 1884, har medlemmene fått stadig større hang til å heve seg over Grunnlovens krav til forfatningsrettslig edruelighet, enn til å håndheve disse overfor seg selv og likestilte i statsråd, Høyesterett og Stortinget. Ikke min minst gjelder dette følgende krav til grunnlovsendringer i § 121: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlov prinsipper, men bare angå modifikasjoner i enkelte paragrafer som ikke forandrer denne konstitusjons ånd»…. Noe de ufortrødent og bekymringsløst kan fortsette med så lenge den 4. statsmakt og kongerikets stemmeberettigede heller ikke er konstitusjonelt tilregnelige. En ytterst nødvendig kompetanseheving på dette område – en innføring i Grunnlovens ånd og prinsipper – bør være skoleverkets oppgave nr. 1.

Innføringen av parlamentarismen som regjeringsform i praksis, både var og er i strid med bestemmelsene i § 1 som fortsatt har ordlyden: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» I praksis har kongerikets forfatningsdomstol – enhver arveberettiget innvåners konstitusjonelle rettssikkerhetsinstans – vært ute av drift siden stortingsflertallets statskupp i 1884. Slik sett kan et landssvikoppgjør ikke sies å være et landssvikoppgjør, med mindre det innledes i Riksretten. Like lite etter 9. april 1940 som etter 22. juli 2011.

Sylvi Listhaug har – hinsides enhver tvil – tilkjennegitt sin protest og konstitusjonelt grunngitte betenkeligheter vedrørende mulige følger av sikkerhetspolitikken som stortingsflertallet pålegger henne å iverksette. Måten det ble gjort på, minner meg om Churchills kritikk av sine likestilte i Parlamentet. Det samme er ikke mulig å si om kongerikets øvrige av forfatningsrettslig ansvarlige. Aller minst om Krf’s. Disse som fortsatt «toer sine hender». Etter å ha bestemt seg for å ha mistillit til «tiltalte» –.

Det er hver enkelt av kongerikets innvåneres plikt å gjøre seg fortrolig med loven de har sin stemmerett i kraft av. Like viktig som å være fortrolig med loven en har sitt førerkort i kraft av. Likedan er det hver enkelt stemmeberettiget sin plikt ved stortingsvalg å forsikre seg om at deres stedfortreder i Stortinget er forfatningsrettslig tilregnelig. Og å spørre seg: Er det mer eller mindre forsvarlig å oppfatte stortingsflertallet som en forfatningsrettslig trussel mot kongerikets sikkerhet i dag enn i de harde 30-åra?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt