Ut med et klynk

DET SIES AT noe av det fineste med den norske konsensuskulturen er at alle politikerne kan spleise på en taxi når de er ferdig med å krangle i tv-studio. De to siste ukene har denne forbrødringen i baksetet blitt litt vanskeligere å se for seg. Det er som om det har sneket seg en gift inn i ligningen, en bitterhet som ikke var der tidligere.

Visst kunne Kåre og Gro ryke i tottene på hverandre, men ikke desto mindre møttes de i en felles forståelse for spillereglenes nødvendighet. Og om det så var, ville begge gått med på at også den andre ville landets beste. De var bare uenige om veien dit.

En katastrofe. Listhaugs avskjedstale, som begynte med en henvisning til all ondskapen hun hadde bevitnet den siste uken, representerer sånn sett noe helt nytt. Når hun advarer mot Jonas Gahr Støre, er det ikke metodene hans hun advarer mot. Det hun advarer mot er målet hans: «Jonas Gahr Støre har tydeligvis til hensikt å kneble ytringsfriheten»; «Jonas Gahr Støre truer norske verdier»; «Jonas Gahr Støre vil være en katastrofe for landet».

Dette er nye toner i norsk politikk. Og de er urovekkende. Ikke minst fordi de inngår i en større melodi. Samme tirsdag uttalte Donald Trump at «Demokratenes hovedprioritet er å beskytte kriminelle – ikke landets beste («The Democrats priority is to protect criminals, not to do what's right for our country»). Bytt ut «Demokratene» med «Arbeiderpartiet»; og «kriminelle» med «terrorister», og du har Listhaugs famøse facebook-innlegg opp av dage.

Så vil noen innvende: Politikk er spissformuleringens kunst. Sleivspark må påregnes. Dette går seg til!

Årelating av demokratiet. Og kan hende har de rett. Men jeg er ikke lenger så sikker. Som tidligere statssekretær Kjetil Raknes skrev i Dagbladet for to dager siden: «Forrige uke var det noe som brast i norsk demokrati.» Og nettopp derfor finner jeg ingen grunn til å glede meg over at Listhaug går av som justisminister eller at Espen Teigen må finne seg noe annet å gjøre enn å bestyre facebook-kontoen hennes. Problemene stikker dypere enn som så. Det var aldri Listhaug og Teigen som var problemet, men det de er et symptom på.

Tidligere i år ga Steven Levitsky og Daniel Ziblatt ut boken «How Democracies Die». Det liberale demokratiet forsvinner ikke i et smell, men i et klynk, konkluderer de. (Raknes skriver mer om den samme boken.) Nedbrytingen er så unnselig og ikke-spektakulær at ingen merker noe før det er for sent. Litt som frosken som ikke merker at den blir kokt, fordi oppvarmingen skjer så sakte.

De første tegnene på demokratiets ende er derfor små og tilforlatelige: tendensiøse gjengivelser av motparten, tilsidesetting av standarder for anstendighet, motdebattanter som frarøves sine edle hensikter, stortingskolleger som slutter å dele taxi.

Etsende syre. Høres det kjent ut? Slik beredes grunnen for en uforsonlig kulturkrig som sakte, men sikkert etser ned den tilliten som våre demokratiske institusjoner til syvende og sist hviler på. Igjen kan USA tjene som eksempel: Ifølge en Pew-undersøkelse, gjengitt av Civitas Bård Larsen i VG (28.11.17), mener nesten halvparten av republikanske og demokratiske velgere at den andre parten utgjør en fare for nasjonen. Forskerne kaller det «affektiv polarisering», og den gir seg utslag på de forskjelligste vis: Er det greit å bestille rørleggertjenester fra en Trump-tilhenger? Burde vi ikke heller finne en som stemte på Hillary? Og kan vi handle blomster hos hun som er abortmotstander?

Slik lammes både politikken og sivilsamfunnet av en syre som eter seg hele veien inn til det aller helligste, som i amerikansk sammenheng vil si familien. Ifølge den samme Pew-undersøkelsen sier en tredjedel av demokratene og rundt halvparten av republikanerne at de vil bli «svært opprørt» dersom sønnen eller datteren deres giftet seg med en fra «motsatt side».

Dette er enden på visa når politiske uenigheter blåses opp til apokalyptiske oppgjør mellom godt og ondt.

Bunnen faller ut. Den amerikanske polariseringen er således et varsku til oss her hjemme. Bunnen kan falle ut. Samme tendens ser vi i Europa, der autoritære krefter er på fremmarsj og den politiske debatten bringes til kokepunktet.

En utvikling som ikke kan ses uavhengig av sosiale medier, som gjør at tidligere oppfatninger om roller og representasjon – ja, kort og godt hva vi kan tillate oss å si til hverandre – gjennomgår en radikal forvandling. Før vi vet ordet av det er vi alle polemikere i en kulturkrig det er vanskelig å se enden på.

I dette ligger det en appell til oss alle om igjen å legge vinn på det norske tillitssamfunnet. Det er altfor dyrebart til å miste.