Nei til skolelag har SV-støtte

Det kan ikke tolkes annerledes enn at religion sees på som noe mindre verdifullt. Dessverre finnes det politisk grunnlag for å mene det.

Bård Vegar Solhjell – i mange år sentral SV-politiker – skriver i boka URO:

«Skulen må være livssynsnøytral, og fri for forkynning og religiøst press. Skulefaget KRLE (med K for kristendom) må endrast. Vi skal heller ikkje etablere eigne bønnerom for eller legge til rette for religiøs aktivitet i skuletida».

Selvsagt skal det ikke være religiøst press, men det er ikke det som det er snakk om for det er frivillig om elevene vil delta på andakt.

Et slikt standpunkt som Solhjell og andre har, fører til at religiøs aktivitet blir sett på som noe mistenkelig og farlig som må holdes utenfor skoletida. Ikke rart at mange ser ned på det å ha en tro og et livssyn.

Jeg leste en gang at en sentral tillitsvalg lærer som var mot kristelige skolelag, grunnga det med at livet på skolen skal være mest mulig likt for alle.

Underlig. Ellers i samfunnet legger vi opp til allsidighet og gir støtte til avisene for at vi skal ha en mest mulig differensiert presse. Det burde ikke være annerledes på skolen.

Kanskje er det de unge selv som bør ta kampen? Men politikere Dagen har tatt kontakt med etter oppslaget for å høre om hva de synes om restriksjonene, reagerer kraftig og ønsker endring.

– Jeg synes det er hårreisende at en nekter å legge til rette for elever som vil samles til en sånn aktivitet, sier Hans Fredrik Grøvan, skolepolitisk talsmann i KrF.

Frps skolepolitiske talsmann, Åshild Bruun-Gundersen, blir overrasket når hun hører om restriksjonene.

– Jeg kan ikke tro at noen kan nektes å be. Det burde være helt uproblematisk å tillate elever å organisere bønn i skolens friminutter, sier Bruun-Gundersen, som sitter i Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.

Grøvan mener det er på tide at Stortinget nå vedtar nasjonale retningslinjer for trosutøvelse i skolen.

– Dette kan ikke være en sak skoleledere kan skalte og valte med det slik de vil, sier Grøvan.

Kannskje er det håp om en endring til større frihet og rettferdighet?