Verdidebatt

Kamprop mer enn herlighetsteologi

Utviklingen er ingen naturlov, og selvtilfredshet er det siste vi bør unne oss.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Med et foraktfullt «herlighetsteologi!» avviser Håvard Nyhus at vi har noe å lære av Steven Pinker (Vårt Land 13. mars).

Jeg tror han tar feil. Hvis man er flasket opp på rendyrket rasjonalisme og ny-ateisme, er det kanskje ikke Pinker man trenger, men for dem som beveger seg mye blant religiøse, i idealistiske organisasjoner og i akademia – eller som jeg, i grenselandet mellom dem – tilbyr Pinker et verdifullt korrektiv til forestillingen om at det meste går til helvete. For det gjør det ikke.

I feil retning. Men alt går heller ikke framover. Opplysningstiden kan trenge et forsvar. Trump og europeisk høyrepopulisme er uttrykk for irrasjonelle og illiberale strømninger. Det samme ser vi der konservativ religion vinner politisk innflytelse enten det er i muslimskdominerte land eller i det ortodokse Russland. Kina går også i feil retning. Det er ikke nødvendig å lese Pinker som om han taler for kald rasjonalisme. Snarere gir han et frimodig forsvar for liberale verdier under press.

Det er ingen god idé å gjøre fornuften alene til kompass, men det er verre å overgi seg til postmoderne forestillinger om at den ene «fornuften» er like god som den andre. For en generasjon eller to siden var slik fornuftskritikk frigjørende. Nå gir disse tankene handlingsrom for krefter som vil undergrave friheten.

Provoserer mange. I The Better Angels of our Nature dokumenterer Pinker noe som forunderlig nok provoserer mange: Det har trolig aldri vært mindre vold enn i vår tid. Når mange opplever det annerledes, skyldes det to ting: Vi har mye større tilgang på nyheter om vold enn vi hadde for noen tiår siden, og vår toleranse for vold har gått enda mer ned enn den faktiske volden.

Pinkers innsikt har vidtrekkende konsekvenser. Som han skriver: Svært mye avhenger av «hvorvidt vi ser verden som et mareritt av kriminalitet, terrorisme, folkemord og krig, eller som en periode som, målt med historiens målestokk, er velsignet med fredelig sameksistens på et nivå vi ikke tidligere har sett» (Better Angels, s. xxi).

Anstrengelsene nytter. Er dette pasifiserende «herlighetsteologi»? Det er her Nyhus og Guardians anmelder som han siterer, William Davies, bommer. Pinker hevder ikke at alt er såre vel, men at det går framover. Dagens situasjon skyldes, sier han, at «mennesker i tidligere generasjoner ble opprørt over volden i sin samtid og arbeidet for å redusere den, og slik bør vi også arbeide for å redusere den volden som fortsatt finnes i vår tid. Det er nettopp ved å anerkjenne at volden er redusert at vi får bekreftet at anstrengelsene nytter» (Better Angels, s. xxvi).

I motsetning til hva Nyhus mener, passer Martin Luther King derfor godt inn i Pinkers historie. Svarte slaver i USA på 1800-tallet opplevde mer vold og nedverdigelse enn Martin Luther King gjorde, men det var ingen grunn til å bli sittende stille. Jobben var ikke gjort. Drømmen om rettferdighet skulle ikke realiseres i en annen, religiøs virkelighet, men innenfor historien. Og det nyttet: Selv om mye gjenstår, har svarte amerikanere det bedre nå enn på Kings tid.

Sympatisirkelen utvides. Samtidig har andre marginaliserte grupper også fått stadig flere rettigheter. I vår tid er det aller mest nærliggende å tenke på seksuelle minoriteter. Pinker snakker ikke bare om rasjonalitet, men om at «sympatisirkelen» stadig utvides.

Utviklingen er imidlertid ikke en naturlov. De relativt fredsfremmende verdiene vi har vent oss til, må både forsvares og utvikles videre. Når Nyhus påpeker at Pinkers språk minner om religionenes, er det først og fremst en bekreftelse på at han bør leses mer som et kamprop enn som rasjonalismens «herlighetsteologi».

Selvtilfredshet, sier han, er det siste vi bør unne oss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt