Verdidebatt

Den kristelige offentlighet

En god samfunnsdebatt forutsetter gode redaktører som skiller smått fra stort.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Språk er makt. Å synliggjøre eller usynlige mennesker, miljøer og temaer, er avgjørende for hvordan vi oppfatter verden. Det gjelder privatlivet, og det gjelder det offentlige livet. Dagens kronikk handler mest om hva som synliggjøres og usynliggjøres offentlig, i samfunnsdebatten. Hva snakker vi om offentlig? Hvem skal bestemme hva som er viktig å snakke om? Og hvor skal vi snakke om det? I avisspalter, på nett, i tiddskrifter, radio og tv? Hvilke samfunnsspørsmål skal vi ta opp? Hvordan framstiller vi dem? Kort sagt, hva settes på dagsorden?

Samme spørsmåla. Religion er en del av den offentlige debatten. I Norge spiller Vårt Land en særlig viktig rolle i debatten om kirke, kristelighet og religion. De samme spørsmåla gjelder også her. Hvilke kirkelige og kristelige tema skal vi ta opp? Skal teologene sette dagsorden? Eller lekmannsbevegelsen? Kanskje andre religioner skal få komme til orde? Hvordan skal Verdidebatt, kommentarfelter og facebookinnlegg vurderes i forhold de redaksjonelt kvalitetssikra tekstene?

I 1962 publiserte sosiologen Jürgen Habermas boka «Borgerlig offentlighet». Her beskriver han hvordan den offentlige debatten siden opplysningstida gradvis har overtatt den funksjonen kongene og fyrstene hadde. Den frie meningsutvekslinga som oppsto i den borgerlige offentlighet, skapte en meningsdannelse som de regjerende kreftene måtte ta stilling til. I første omgang var dette en debatt forbeholdt de få; velutdanna menn som hadde økonomisk tilgang til aviser, bøker og tidsskrifter. Men gradvis ble debatten tilgjengelig for flere enn de velbemidla menn. Kvinnene kom til. Og andre enn samfunnseliten kom til. Etermediene, det vil si radio og tv, endra debatten. Så kom internett.

Hvem som helst. I vår tid er den frie meningsutvekslinga noe alle har tilgang til. Avisene har kommentarfelter, hvem som helst kan poste innlegg og delta i diskusjoner på Facebook og Twitter, og hvem som helst kan blogge. Terskelen for å delta i samfunnsdebatten har blitt lav, så lav at det kan bli et problem. For en god samfunnsdebatt forutsetter gode redaktører som skiller smått fra stort, sørger for representativ journalistikk der så mange parter som mulig kommer til orde, og finner gull blant gråstein i den store mengden av meningsytringer.

Den kristelige offentlighet, som Vårt Land uten tvil er en hovedaktør i, er en del av den borgerlige, allmenne offentlighet. Den kristelige offentligheten synliggjør og usynliggjør kirkelige og kristelige miljøer, mennesker og temaer. En del av oss har opplevd at den kristelige offentligheten i Norge er for trang. Det har vært for få aktører i den, og aktørene har vært for like. Den har vært for indrekirkelig orientert, for politisk, kulturelt og teologisk ensidig, og den har ikke gitt nok rom for problemstillinger som berører flere enn de aller mest dedikerte kristne. Rommet har vært så trangt at mange egentlig ikke har sett vitsen i å delta i debatten.

I full blomst. For to år siden overtok Åshild Mathisen redaktørstolen i Vårt Land. Prosessen hadde nok pågått lenge, men de siste par åra slo den ut i full blomst: Vårt Land har blitt en avis der mange flere stemmer og problemstillinger kommer til orde. Rommet har blitt større, aktørene flere, synspunktene mindre opplagte, og gjennom dette har det blitt skapt et debattklima som det går an å puste i. Seinest torsdag i forrige satt jeg med en kollega i lunsjen og snakka om miraklet som har skjedd i Vårt Land. Noen timer seinere kom det illevarslende meldinger, meldinger om mistillit, og en uro som har skaka mange av oss som ønsker å være en del av en mangfoldig og fri kristelig offentlighet.

Vi veit mye om hvilket råkjør kvinnelige ledere utsettes for. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke er en problematikk også her. Den kristelige offentligheten er hardt tilkjempa og dyrebar. Vi er mange som er urolige for å miste den. Og vi vil kjempe hardt for å beholde den. Fordi vi vil at det fremdeles skal være en vits i å delta i den.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt