Et omstridt jubileum

De fleste hovedaktørene i Frankrikes siste revolusjon, med ­studentopprørets fransk-tyske ­leder Daniel Cohn-Bendit («røde Dany») i spissen, er nå godt over 70 og har gått av med pensjon. Dagens franske president er derimot født etter 68 og har et avslappet forhold til saken: Via sine rådgivere har han slått til lyd for en temmelig sober markering, som risikerer å irritere tradisjonelle høyrevelgere hvis den er for positiv og skuffe tradisjonelle venstrevelgere hvis den er for svak.

Uansett er det naturligvis en politisk umulighet å hylle ideene fra mai 68 i et samfunn der den revolusjonære drømmen mer og mer er et randfenomen. Paris’ sosialistiske ordfører Anne Hidalgo ble nylig kritisert for sin positive omtale av Che Guevara. Revolusjonsromantikk er et tilbakelagt stadium.

Frihet, likhet og brorskap. President Sarkozy var i nyere tid den første politikeren som klart uttalte at det nå var på tide å bli kvitt ånden fra 68, og dagens høyreleder Wauquiez sier det samme. For mange på høyresiden var 68-slagordet «Det er forbudt å forby» selve symbolet på all den skaden 68-tenkningen gjorde i samfunnet. Samtidig finnes det også en ikke uvesentlig del av Frankrike som fortsatt ser positivt på 68, som en videreføring av idealene «frihet, likhet og brorskap». 68 ga den franske venstrefløyen en ny giv og forberedte sakte men sikkert Mitterrands seier i 1981, fikk futt på fagbevegelsen (6-8 millioner franskmenn streiket våren 68) og myket opp samfunnet både med hensyn til stivbente myndigheter og – ikke minst – «foreldet» seksualmoral.

68-revolusjonen klarte ikke å omforme samfunnets økonomiske spilleregler – avsløringene om den kinesiske kulturrevolusjonen og andre redsler begått i marxismens navn verden over, kjølnet etter hvert en del av gløden fra barrikadene. Men de andre sidene ved bevegelsen vant frem: kvinnesak, seksuell frigjøring (gratis prevensjon!), vilje til å motsi autoriteter og forlange frihet i alle situasjoner. På godt og vondt. Lysten til å streike og demonstrere er en viktig del av arven fra 68.

Arbeiderprestene. Også på den klassiske sentrum-høyresiden hadde 68 store konsekvenser: Giscards presidentperiode (1974-1981) var lydhør overfor kvinnebevegelsene og innførte selvbestemt abort i 1975. Ånden fra mai 68 rykket til og med inn i en så konservativ institusjon som den katolske kirken: Den forsterket fornyelses- og moderniseringsprosessen fra 2. vatikankonsil, men førte også til at en hel generasjon prester etter hvert hoppet av fra sølibat og tunge forpliktelser.

Samtidig gikk kirkegangen ned. De såkalte «arbeiderprestene» fra 60-tallet var en intelligent løsning for å bøte på dette – gjøre evangeliet synlig der folket er. Mange katolikker engasjerte seg politisk på venstresiden (50 år etter stemmer stadig færre katolikker på venstrepartiene). Men globalt sett forsterket mai 68 sekulariseringen og bidro til å marginalisere og latterliggjøre kristentroen i store deler av fransk åndsliv.

Kapitalismens triumf. Generasjonen fra 68 har mye å gråte over: Samfunnet er mer og mer basert på merkantile prinsipper, privatiseringene florerer, og ungdommen sverger mer til individuell suksess enn til kollektiv kamp etter marxistiske forbilder. 68-erne klarte i stor grad å tyne den borgerlige massekatolisismen, men de fleste av dem så en annen vei da antifeministisk, homofob islamistisk nyfundamentalisme rykket inn i det halvurbane proletariatet, der 2. og 3. innvandrergenerasjon spyr på det etablerte samfunnet med Koranen i hånden i stedet for Maos lille røde.

Frykten for terrorisme gjør at 68-ernes barnebarn melder seg til tjeneste i politi og forsvar. Og i de avindustrialiserte områdene i Nord- og Øst-Frankrike, med økt sosial nød, er det «fascistene» i Nasjonalfronten (nylig omdøpt til «Nasjonal Samling») og ikke det gamle-kommunistpartiet som kanaliserer folkelig misnøye.

Generasjonen fra 68 har mye å gråte over.