Mulighetslikhet uten frihet gir ikke mening

Sigrid Hagerup Melhuus skrev på Agenda Magasin 1.februar at «Det private burde være politisk». Det var i hovedsak to grunner til at jeg svarte på denne kommentaren. Melhuus, og nå også Agendas Hilde Nagell (Vårt Land 14.mars), forfekter et begrep om mulighetslikhet som ikke tar tilstrekkelig høyde for verdien av individenes og familienes frihet. I tillegg er fremstillingen av familiesfærens frihet i det norske samfunn skeiv. Det er ikke riktig at vi i dagens Norge i for stor grad overlater ansvaret for barn til familiens sfære. Fellesskapet – både forstått som det offentlige og sivilsamfunnet – stiller i dag opp for barn gjennom alt fra barnehager, foreldrepermisjonsordning, skole, helsevesen og barnevern til frivillige idrettslag og menigheter.

Det er likevel riktig, som Nagell skriver, at det finnes barn som av ulike grunner opplever at familiens rammer ikke gir barn den tryggheten det burde kunne forvente. Foreldrene er kanskje enslige, har lav inntekt eller har psykiske problemer. Selvsagt er verken min kollega Eirik Løkke eller jeg uenig i at det er en politisk oppgave å hjelpe slike barn. Det gjøres også i stor grad i dag. Men vi lykkes ikke alltid. Gode velferdsordninger kan være til hjelp, men kan også gi dårlige incentiver til arbeid. Nagell skriver om barn som opplever at foreldrene med psykiske problemer ikke klarer å følge opp barna godt nok. Her bør selvsagt det offentlige hjelpe, men vi trår lett feil om vi ikke også respekterer slike familiers frihet og selvbestemmelse. Som jeg skrev i mitt opprinnelige innlegg, har moderate til både venstre og høyre i politikken ingen illusjoner om at det er mulig å skape perfekte institusjoner rundt barna våre. Verken familien, sivilsamfunnet eller staten er perfekte institusjoner, og derfor er det viktig med ansvarsfordeling og maktbalanse mellom disse institusjonene.

Nagell skriver at jeg bommer hvis jeg tror det er like muligheter i Norge, og at jeg undervurderer strukturer. Det er ikke riktig. Jeg skrev at foreldres bakgrunn har betydning for barn, men mener likevel at det er stor grad av like muligheter i Norge.

Grunnen til at Nagell og Melhuus ikke er enige i dette, er at de forfekter mer radikale enn liberale ideer om hva like muligheter betyr. Hvis like muligheter skal gi mening må det kobles til frihet. Det er riktig at en del sosioøkonomiske trekk går i arv. Men det at noe går i arv – for eksempel at legedatteren blir lege, eller at en uføretrygdet får en sønn med lav utdannelse – betyr ikke nødvendigvis at mulighetslikhet mangler og at «strukturer» har hindret frie valg. Mulighetene er der, men folk velger, ikke uavhengig av strukturer selvsagt, annerledes enn Nagell og Melhuus ønsker at de skal gjøre.

Et annet radikalt trekk ved Melhuus og Nagells argumentasjon er en for sterk vektlegging av trygghet og likhet fremfor familiens ansvar og frihet. Melhuus har for eksempel rett i at det å komme hjem med et nyfødt barn fra barsel kan virke ansvarstyngende for en nybakt mor og far, men nettopp derfor stiller det offentlige i stor grad opp. Fullkommen trygghet og likhet kan likevel ikke det offentlige gi familiene og deres barn. Et kjennetegn ved det liberale demokratiet er at et virkemiddel ikke i seg selv er legitimt, bare formålet er godt. Det liberale demokratiet fordrer en vurdering av hvorvidt noe er forholdsmessig. Det innebærer at noe ansvar må også familiene ta, ellers taper vi friheten og mangfoldet i jakten på trygghet og likhet.