Verdidebatt

Da Gustavsen felte Gerhardsen

Det er tirsdag 20. august 1963, første dag av den såkalte Kings Bay-debatten. I innstillingen som er til behandling ligger et forslag fra de fire borgerlige partiene som kort og brutalt sier: «Regjeringen har ikke Stortingets tillit».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke flertall for forslaget i innstillingen fra den spesialkomiteen som var blitt etablert i forbindelse med denne saken, men det er heller ikke flertall mot den. Komiteen er delt på midten. Tomannsgruppa fra Sosialistisk Folkeparti var ikke med i komiteen. De sitter nå med makten til å felle eller berge regjeringen.
            Klokka 23 går lederen for tomannsgruppa, Finn Gustavsen fra Oslo, på talerstolen. 56 minutter senere slår han fast at SF vil stemme for forslaget fra de borgerlige partiene. Regjeringskrise er et faktum.

I
La oss stanse der foreløpig.
            I dagene mellom avgivelsen av komitéinnstilling og debatten hadde både Gustavsen og hans medrepresentant Asbjørn Holm vært utsatt for et massivt press fra så vel media som fra andre partier som ville vite hva partiet kom til å konkludere med. Men Gustavsen holdt kortene tett til brystet. Om den daværende nestlederen i Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli, ble det senere sagt at han kunne holde kjeft på 13 språk. Også Gustavsen viste at han behersket den kunsten – «noe som ellers ikke virket til å falle særlig naturlig for ham», som John Lyng syrlig bemerket i sine memoarer noen år senere.
            Gustavsen valgte altså å la «bomben sprenges» i Stortingssalen.
            Det var han i sin fulle rett til. En slik strategi er kanskje tilmed et uttrykk for respekt for Stortinget. Det er i salen beslutningene tas. Da bør det også være i salen at begrunnelsen for beslutningene gis.
            Gustavsens avklaring kom nok som et sjokk, ikke minst på det daværende regjeringspartiet. I de to årene SF hadde vært en del av det parlamentariske grunnlaget for Einar Gerhardsens tredje regjering, hadde regjeringspartiet i økende grad tatt SFs støtte for gitt om eller når det røynet på. Det var SF skyld i selv. To ganger tidligere i 1963 hadde regjeringen stått overfor et mistillitsforslag i Stortinget. Begge gangene hadde SF glidd inn på plass, den siste gangen riktignok med litt knurring om at det var ikke sikkert de var like medgjørlige hver gang. Det viste de ved å fremme et kritisk forslag mot den aktuelle statsråden, men regjeringen valgte ikke å tolke det som mistillit, selv om den fikk et negativt flertall mot seg.
            Tredje gang stilte imidlertid SF seg sammen med resten av opposisjonen.

II
De siste minuttene av sitt innlegg brukte Gustavsen til å fremme et tilleggsforslag: «Stortinget uttaler at den oppståtte regjeringskrise best kan løses ved at det dannes en ny regjering med utgangspunkt i Arbeiderpartiet».
            I en situasjon der både ord og tanker bør veies på gullvekt, var dette absolutt et forslag regjeringspartiet burde brukt litt tid på. Det var et forslag av den typen som i komedien «Det lykkelige valg» betegnes som å ligge mellom «nesten noe og absolutt intet». Det leveres mye politikk i det skjæringsfeltet.
            Men fordi en rasende Nils Hønsvald, som var parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, i sin replikk kalte forslaget «en vits», endte det der og da. «Et typisk utslag av (Hønsvalds) klønete stil», som Lars Roar Langslet skrev i sin bok om John Lyng.
            Ved voteringen fikk Gustavsens forslag bare SFs to stemmer, og regjeringen Lyng kom til makten.

III
Også i debatten som skal være i Stortinget 20. mars er det ett parti som sitter med nøkkelen til flertallet. Det er KrF, med sine åtte representanter.
            Erfaringene fra 1963, både fra Kings Bay-debatten og fra de to andre mistillits-situasjonene i Stortinget det året, kan antyde tre strategier for KrF.
            1) At man ikke meddeler konklusjonen før under debatten i salen.
            2) At man, gitt at man støtter mistillitsforslaget fra Rødt, fremmer sitt eget forslag om hvordan man tenker den oppståtte regjeringskrisen kan løse.
            3) At man fremmer et eget forslag der man gjentar og helst forsterker kritikken fra «daddelvedtaket» før helgen. Så får det være opp til statsministeren om hun kan leve med et negativt flertall mot seg eller ikke. Men da ligger ballen hos henne.
            Gerhardsen III gikk videre som om intet hadde hendt da den fikk et negativt flertall mot seg i den såkalte «koksverksaken» noen uker før Kings Bay-debatten.
            Regjeringen Lyng valgte å gå av da den fikk negativt flertall mot seg etter debatten om regjeringens tiltredelseserklæring i september 1963.
            Det er med andre ord historisk empiri på begge reaksjoner.

Artikkelforfatteren har skrevet boka «Sommeren som endret Norge.
Om John Lyngs regjeringsdannelse i 1963» (Civita 2013).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt