Verdidebatt

Skal biskopene bli kardinaler?

Den ordning som Kirkerådets flertall legger opp til ved valg av preses, innebærer at biskopene, som kardinalene, kan la seg låse inne i et dertil egnet lokale (Stiklestad kirke?), og bli der til de har samlet seg om en kandidat, som så må utnevnes.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Kirkerådets forslag til regler for valg av preses står det: «Dersom det i bispekollegiet er full samstemmighet om en kandidat, utnevnes preses i Bispemøtet.» Det vil si, det står ikke akkurat slik; det står at bispemøtet skal «... nominere inntil tre …». Men da kan man altså nominere en enkelt, og slik avgjøre saken, selv om Kirkerådet skal strø sand på vedtaket.

Dette forslaget fikk flertall. Et mindretall stemte for at bispemøtet skulle nominere «to til tre».

Det betyr at biskopene, som kardinalene, kan la seg låse inne i et dertil egnet lokale (hva med Stiklestad kirke, så får man liksom helgenkongen på laget?), og bli der til de har samlet seg om en kandidat. Den eneste forskjellen fra kardinalene i Det sixtinske kapell er at de norske må kunne ha med seg mobiltelefon, siden «Bispemøtet kan nominere andre Bispemøtet anser som skikket til å bli ny preses … ».

Å legge opp til en ordning der Bispemøtet kan avgjøre saken, hadde kanskje vært naturlig dersom biskoper for øvrig skulle velges ved en form for direkte valg, slik at Kirkerådet ikke fikk noen avgjørende innflytelse. Men nå legges det på dette punkt opp til samme ordning som før – Kirkerådet skal utnevne en av de tre som har fått flest stemmer. Da er det naturlig at Kirkerådet også kan ha innflytelse på hvem som blir preses.

Hvis man får en ordning der Bispemøtet kan nominere bare en enkelt, og slik bestemme hvem som bli preses, vil det lett kunne oppstå forståelsesformer om at ‘vi må samle oss om en felles kandidat’. Gjennom vanlige gruppeprosesser, med foreløpige avstemninger, vil mulige motkandidater få vanskelige kår – særlig når gruppa er så liten som elleve.

Det er etter dette av interesse at Kirkerådets flertall og mindretall begrunner sine syn offentlig.

En mulig ordning er en bestemmelse med følgende innhold: «Dersom Bispemøtet bare nominerer en enkelt kandidat, kan Kirkerådets medlemmer fremme forslag på andre kandidater.» Etter gruppeprosesser av den art som er skissert ovenfor, skal det nok imidlertid mye til for at en av de sittende biskopene har frimodighet nok til gå imot gruppen, og stille som motkandidat til den som alt er foreslått. Dette innebærer at forslag fra Kirkerådet i realiteten ville komme til å dreie seg om andre som anses skikket.

Jeg merker meg for øvrig at mitt gamle forslag, om å innarbeide hensyn til bredde allerede i nominasjonsprosessen for vanlige biskoper, ikke har fått tilslutning. Andre debattanter har vært opptatt av at biskopene blir for like; senest er dette kommet fram i bemerkninger i Vårt Land 14. mars, om at fire av fem nominerte i Tunsberg er proster. Som pedagog vet jeg at nysgjerrighet er all kunnskaps mor, mens det er gjentakelse som er faren. Derfor minner jeg om at inntil Veiteberg kom til Oslo, var alle biskoper fra Menighetsfakultetet, og ingen hadde dr grad. Dersom man mener større bredde er ønskelig, må man pålegge bispedømmerådene å nominere kandidater fra minst to læresteder (vi har vel fire) og minst en med dr grad – slik man for øvrig har gjort i Tunsberg, der den femte kandidaten er fra TF og har dr grad.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt