Debatten om genteknologi og livsverdi handler til syvende og sist om mennesker. Jeg får en klump i magen hver gang temaet kommer opp, fordi jeg føler meg som et utsatt menneske.

Jeg er 28 år og mister synet gradvis og det er sannsynligvis en genetisk sykdom. Jeg må forsøke å akseptere at jeg skal leve resten av livet med enda større begrensninger. Og noen vil åpenbart ikke ha sånne som meg som en del av samfunnet. Er det fordi jeg bruker av velferdsstaten eller «snylter» som det også heter? Er det fordi mange personer med nedsatt funksjonsevne ofte ikke kan jobbe i 100 prosent stilling? Er mennesker med nedsatt funksjonsevne noe man vil ha på TV, men helst ikke ellers?

Å snakke om funksjonshemmede rører ved folks følelser. Det er nok en grunn til at «Ingen grenser» ble en stor suksess på NRK i 2010 og 2011. En rørende dokumentarserie om mennesker på tur i skogen. Blir folk rørt fordi folk flest egentlig synes synd på dem, de hadde nedsatt funksjonsevne alle sammen? Deltagerne var jo ikke helt normale, de var funksjonshemmede? I Morgenbladet september 2016 kunne vi lese om Ole Martin Moen som tok til orde for å designe barn gjennom å bruke gen-klipping. Og i et intervju med Minerva 2017 kommer Aksel Braanen Sterri med et sterkt forsvar av sorteringssamfunnet. Han mener at mennesker med Downs syndrom har lav livskvalitet. Både Moen og Sterri er liberale filosofer fra Universitetet i Oslo.

Marte Wexelsen Goksøyr er funksjonshemmet, hun har Downs og ved grunnlovsjubileet i 2014 forkynte hun til hele Norge at hun ville leve. I juli 2015 skriver hun i Aftenposten «Vi er utrydningstruet». Og i dag får alle kvinner over 38 år tilbud om tidlig fosterdiagnostikk og ni av ti foster med Downs syndrom blir fjernet.

Debatten om genteknologi handler om hvilke mennesker vi skal ha i samfunnet vårt. Mennesker med Downs blir i stor grad fjernet allerede. Rammen for hva som er normale mennesker, de rammen har blitt trangere. Sett i forhold til Downs for eksempel. Da er det naturlig å tenke seg at normalitets-rammene kommer til å bli enda trangere i fremtiden, eller. Er det greit å tenke sånn, vi snakker om mennesker?