Farvel, Oslo

'Where do you come from?', roper arbeiderne fra et halvferdig byggeprosjekt. Siden de færreste palestinere forbinder noe med Norge, svarer jeg «Oslo». «Oslo is killing us», roper de tilbake.
«Oslo-avtalen er en kreftsvulst», sier en palestinsk kulturarbeider og fredsaktivist vi møter.
Nok en gang har jeg gått til fots gjennom palestinske områder. Og for hver gang jeg går der, blir jeg mer og mer klar over hvor mange problemer Oslo-avtalen har skapt.
Jeg var, som de fleste nordmenn, stolt over det vi hadde fått til i 1993. Jeg trodde vi hadde bidratt både til fred for Israel og frihet for palestinerne. Men resultatet er blitt palestinsk frustrasjon og israelsk resignasjon. Hvorfor gikk det så galt?
Glattet over. Ekstremistene fikk ødelegge for fredsprosessen, har vi ofte hevdet. Mordet på Rabin og de palestinske selvmordsbomberne drepte den før den kom i gang. Eller vi kan skylde på manglende amerikansk vilje til å presse Israel. På den israelske bosettings­politikken som undergraver muligheten for en palestinsk stat. Eller på palestinsk voldspropaganda og manglende vilje til å anerkjenne en jødisk stat.
Alt dette er selvsagt riktig. Men etter hvert har jeg blitt klar over to grunnleggende svak­heter ved selve Oslo-avtalen: I stedet for å ta på alvor grunnleggende motsetninger, glattet den over dem. Og den neglisjerte det skjeve maktforholdet mellom partene.
Lukkede rom. Oslo-avtalen var et israelsk initiativ på israelske premisser. Den palestinske intifadaen fra 1988 hadde fortalt israelerne, og ikke minst Yitzak Rabin at det ville koste Israel dyrt å beholde de områdene de hadde erobret i 1967. USA presset fram forhandlinger der lokale representanter for palestinerne deltok, men de sto i stampe.
Da var det at kretsen rundt Shimon Peres satset på å kontakte Yasser Arafat gjennom en hemmelig norsk kanal. Arafat satt i eksil i Tunisia, og hadde mistet kontrollen med det som skjedde hjemme i de palestinske områdene. Der var et lokalt lederskap utenom PLO vokst fram fra intifadaen. Han så at hans sjanse lå i en avtale med israelerne. Derfor ble Oslo-avtalen til – i lukkede rom over hodene på den palestinske befolkningen.
For i det hele å få til en avtale ble de fleste vanskelige spørsmålene utsatt. Jerusalems status, flyktningenes rett til å vende tilbake, en palestinsk stat, alt dette skulle løses senere. Med andre ord: Alt som var viktig for palestinerne, ble satt på vent. Arafat godtok de israelske betingelsene for å få komme tilbake.
Israelsk kontroll. Arafat ble leder for et selvstyre med svært begrenset makt. Oslo-avtalen delte Vestbredden i soner, der Israel fikk kontrollen over 60 prosent av arealet. I dette C-området har de ikke bare den militære kontrollen, men også retten til å avgjøre hva palestinerne kan sette i gang av bygging og andre prosjekter. Samtidig har avtalen ikke noen restriksjoner på bygging av israelske bosettinger.
Israel har også kontrollen over grensene og luftrommet. Israelske soldater kan når som helst rykke inn og arrestere folk også i den delen som skal være under palestinsk kontroll – og ofte fører slike aksjoner til at folk blir drept. Palestinerne har ikke rett til å ha noen militærmakt.
Avtalen ga dessuten Israel kontrollen over grunnvannet på hele Vestbredden. I et område der vann er helt avgjørende for all virksomhet, er dette en viktig begrensning for palestinsk økonomi.
Mistet troen. Oslo-avtalen satte det lokale lederskapet til side, og Arafats utefront fikk makten. Et korrupt og udemokratisk styre ble resultatet, noe som lover dårlig for en framtidig palestinsk stat. Det store flertallet av palestinere mener deres egen ledelse bare administrerer den israelske okkupasjonen. De har mistet troen på tostatsløsningen.
For Israel er dette til å leve med. De har kontrollen over området, men slipper å ta ansvar for palestinerne som bor der. Sikkerhetssamarbeidet med palestinske myndigheter har redusert terroren. Mange israelere frykter at en selvstendig palestinsk stat vil bli en terrorbase. Derfor er det ikke noen interesse i Israel for en tostatsløsning.
To folk. Men hvis palestinerne ikke skal få sine rettigheter i en egen stat, hvordan skal de da få det? Mellom Jordanelva og Middel­havet bor det to folk, og slik vil det fortsette å være. Da kan ikke det ene være uten rettigheter.
Men å løse dette innen rammen av en stat er så vanskelig at ingen våger å gå inn på tanken. Så dermed fortsetter vi å late som om løsningen ligger i Oslo-avtalen. Og dermed fortsetter kvelertaket på palestinerne.
KOMMENTAR