Verdidebatt

Når gråt du sist?

Alle kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Vær snill. Alltid.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

FORRIGE MÅNED SNAKKET jeg med Sissel Gran om kjærlighet i appenes tid under vignetten Uro i Paulus. Vi skulle forsøke å finne ut hvorfor rekordmange unge i dag er ufrivillig single og ensomme. Burde ikke alt ligge til rette for å finne kjærligheten ettersom det digitale dating-markedet aldri har gjort det lettere å lokalisere andre single?

«Dere spør om feil ting», sa Gran. «Det blir ingen reelle og gode møter når samtalen mest av alt minner om jobbintervjuer.»

«Hva skal vi spørre hverandre om da?» spurte jeg.

«Når gråt du sist?», svarte Gran.

Pinlig berørt. Alle i salen lo. Jeg også, for tanken på å stille et sånt spørsmål til en ny bekjent, gjorde meg pinlig berørt. Snakk om å velge kongeveien inn til den private sfæren! Det er selvsagt mange grunner til å la være å spørre en annen om når hun sist gråt, og like mange grunner til å la være å svare. Vi slipper ikke hvem som helst inn der det gjør vondt – langt mindre på første date. Likevel opplevde jeg spørsmålet som befriende personlig. Har vi råd til å la være?

Under forbønnen i gudstjenestene rundt om i landet hender det rett som det er at vi ber for de ensomme og de som gråter. De sorgfulle har vi alltid hos oss. Men vet vi hvem de er?

Sørgesamtaler. Jeg treffer noen av dem i forbindelse med begravelser og sørgesamtaler. Noen gråter mye og lett; andre (som regel menn) kjemper en tapper kamp for holde gråten tilbake, og atter andre har dårlig samvittighet fordi de ikke klarer å gråte. Alt er normalt, og alt gjør som regel inntrykk. Det finnes alltid en historie bak tårene, som det heter, men også bak fraværet av dem.

Bak ethvert kort minneord, finnes en lengre historie. Altfor ofte blir minneordene smertelig korte. Det er ingen tilbake som egentlig kjente, ingen til å besvare spørsmålet om hvem avdøde var. «Gud kjente hans drømmer, hans innerste takk og innerste sukk, hans glede og sorg», sier jeg fra lesepulten under bisettelsen, og håper det er sant.

Samtidig stiger en redsel opp i meg: Er det noen som vet når jeg gråt sist? Hva vet jeg egentlig om mine venner og families sorg? Hva ber de om – de som sitter der i benkeradene under forbønnen og «i stillhet legger fram det hver og en måtte ha på hjertet?» Er det i det minste noen som vet?

Fordi jeg gråt. Da jeg selv for første gang skulle være «observatør» i en gravferd som en del av praksisen på profesjonsstudiet, måtte jeg snike meg ut av kirkerommet og gjemme meg oppe på galleriet sammen med organisten, flau og skamfull fordi jeg gråt. Jeg kjente verken hun som lå i kista eller familien.

Organisten spilte uanfektet videre, mens jeg prøvde å dempe snufsene mine. Jeg turte ikke fortelle om det i neste veiledningstime, redd for at det skulle avsløre at jeg ikke var skikket til slike oppgaver riktig ennå. Veilederen min spurte heller ikke, og dermed forble episoden en hemmelighet.

Jeg har ennå til gode å møte ett menneske som ikke bærer på en eller annen sorg, likevel snakkes det forbausende lite om det. Spørsmålet «Når gråt du sist?» blir bare uhørt i en kultur der sorgen og nederlagene enten er gjemt bort i en avkrok, beskyttet av skam, eller eksponeres skamløst i media.

Vær så snill. «Everyone is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always», lyder et engelsk munnhell. Kanskje skulle vi legge til: Ja, alle bærer en sorg du ikke vet om, og det er greit. Men den som bærer en sorg, ingen vet om, har en tung bør å bære.

Kanskje skulle vi våge å spørre mer. Samtidig må den som spør tåle å høre svaret. Da kan den som «snakker fra et sårbart sted» – som Gran kaller det – bli møtt med kjærlighet og gjenkjennelse

For det er ikke sant at søndagens forbønn gjelder «de andre». Den gjelder oss alle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt